For at krisesenteret skal være et tilgjengelig lavterskeltilbud for voldsutsatte som trenger hjelp, må det være kjent blant kommunens innbyggere og andre instanser som møter utsatte.

Kilder brukt i artikkelen

Kommunen har en lovpålagt plikt til å aktivt informere om sine tjenester (kommuneloven § 4). Plikten omfatter informasjon om kommunens hjelpetilbud, inkludert krisesentertilbudet. Informasjon er derfor ikke omtalt i krisesenterloven.

Skal være enkelt å finne

De fleste søker informasjon på nett. Det bør derfor være informasjon om krisesentertilbudet på kommunens nettsider om sine tilbud og på egen nettside for krisesenteret.

Kontaktinformasjon

Det kan gjerne også være plakater og visittkort man kan ta med seg med kontaktinformasjon til krisesenteret på legekontorer, helsestasjon, NAV-kontor, etc. Det er ofte en akutt krisesituasjon som fører til at utsatte tar kontakt med krisesenteret. Det må derfor være lett å finne fram til krisesenterets kontaktinformasjon:

  • nettsider
  • telefonnummer
  • e-postadresse

Informasjon på ulike språk

Informasjon om tilbudet bør foreligge på de viktigste språkene blant innvandrere i kommunen. En stor andel av krisesentertilbudets brukere har innvandrerbakgrunn: noe over 60 prosent av beboerne og omtrent halvparten av dagbrukerne.

Informasjonen skal være universelt utformet

Kommunens informasjon skal være utformet i tråd med kravene til universell utforming av informasjon (Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger). Dette sikrer at informasjonen også kan være tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelser.

Innhold i informasjonen

Hvem er tilbudet rettet mot?

Informasjonen om kommunens krisesentertilbud bør angi klart hvem tilbudet retter seg mot: kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner eller trusler om vold i nære relasjoner (krisesenterloven § 1).

Kvinner og menn

Krisesenteret er mest kjent som et tilbud for kvinner. Krisesentertilbudet til menn er mindre kjent, både i befolkningen generelt og blant ansatte i tjenester som møter voldsutsatte. At det er et tilbud for menn, og at menn kan ha med seg barn bør framgå klart både i tekst og bildebruk. Det kan også være behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet til menn godt kjent.

Informasjon bør understreke, både i tekst og utvalg av bilder, at alle utsatte for vold i nære relasjoner kan søke råd og hjelp på krisesenteret. Etablerte oppfatninger om hvem som benytter seg av tilbudet, kan hindre utsatte fra å søke hjelp. I enkelte minoritetsgrupper hersker det forestillinger om at kvinner på krisesenter er moralsk «dårlige kvinner». En vanlig oppfatning er at kun personer med bakgrunn fra ressurssvake grupper bruker tilbudet.

Personer med særlig risiko for vold

Krisesentertilbudet retter seg også mot voldsutsatte med særlig risiko for vold, og som kan ha behov for tilrettelegging av tilbudet. Dette bør framgå eksplisitt i informasjonen. Det gjelder:

  • personer med funksjonsnedsettelser
  • voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser
  • lhbti-personer
  • personer som lever i samkjønna samliv
Barn

For voldsutsatte som har barn, kan det være av stor betydning å vite at krisesenteret også gir hjelp til barna. Det bør framgå eksplisitt i informasjonen hva slags oppfølging krisesenteret tilbyr barn.

Vold i nære relasjoner – ikke bare fysisk vold

Voldsutsatte tenker ofte ikke at krenkelsene de erfarer er vold. De tenker heller at det dreier seg om problemer, konflikter og kriser. Det kan også være vanskelig å erkjenne overfor seg selv at man er utsatt for vold og at det kan være alvorlige krenkelser. I informasjonen kan det inviteres til å ta kontakt med krisesenteret for å snakke med noen, uten at det avgrenses til vold. Man kan invitere til en samtale med fokus på problemer, konflikter og opplevelse av utrygghet hjemme.

Det bør framgå klart av informasjonen at krisesentertilbudet retter seg mot utsatte for ulike typer krenkelser og med forskjellig alvorlighetsgrad: trusler, psykisk vold, nedverdigelse, isolasjon og kontroll, manipulering, fysisk vold, tvangsekteskap, æresrelatert vold, digital kontroll, økonomisk kontroll, menneskehandel, etc. Det kan gjerne gis konkrete eksempler som utsatte og andre berørte kan kjenne seg igjen i.

Jeg tenkte at det var mye blåveiser og blåmerker. Jeg hadde ikke det, bare arr på sjelen. Jeg hadde ingen fysiske merker å vise fram.

Det bør framgå klart av informasjonen at krisesentertilbudet retter seg mot utsatte for ulike typer krenkelser og med forskjellig alvorlighetsgrad: trusler, psykisk vold, nedverdigelse, isolasjon og kontroll, manipulering, fysisk vold, tvangsekteskap, æresrelatert vold, digital kontroll, økonomisk kontroll, menneskehandel, etc. Det kan gjerne gis konkrete eksempler som utsatte og andre berørte kan kjenne seg igjen i.

Jeg tenkte at jeg skal ikke dit, det er stedet for de som er skamslått, de som ikke kan gå, for eksempel. Eller de som trenger hjelp 24 timer i døgnet.
Hvilken hjelp kan krisesenteret gi?

Sentralt i informasjonen er hva slags hjelp krisesenteret kan gi. Krisesentrene oppfattes av mange først og fremst som et sted man kan bo for en periode. Informasjonen bør derfor eksplisitt omtale alle elementene i hjelpen krisesenteret skal gi (jf. §§ 2 og 3 i krisesenterloven):

  • et trygt sted å bo (botilbudet)
  • et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)
  • innholdet i hjelpen:
    • få informasjon, råd og veiledning
    • få hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
    • få hjelp til reetablering i ny bolig
    • videre oppfølging etter et opphold på krisesenter
    • oppfølging av barn
Eksplisitt informasjon om samtaletilbudet

Selv om det å komme til krisesenteret kun for en samtale er en selvstendig del av tilbudet (krisesenterloven § 2), er samtaletilbudet mindre kjent. 

Voldsutsatte som ikke trenger et botilbud, kan ha stor nytte av samtaler med noen som har kunnskap om vold. Samtaler med voldsutsatte utgjør krisesentrenes spisskompetanse. Informasjonen bør derfor eksplisitt trekke fram muligheten for å snakke med noen som har kunnskap om konflikter og vold, pr. telefon eller ved oppmøte.

Det bør gå eksplisitt fram at man kan få informasjon og veiledning knyttet til temaer som trygghet og sikkerhet, juridisk veiledning knyttet til separasjon/ skilsmisse og samvær og omsorg for barn og hjelp til kontakt med andre tjenester. Det bør også klargjøres at samtaletilbudet retter seg mot menn og barn.

Har ansatte i lokale tjenester kunnskap om kommunens krisesentertilbud?

Ansatte i lokale tjenester møter voldsutsatte i sitt arbeid. En stor del av krisesentrenes brukere har vært i kontakt med andre instanser før de søker hjelp på krisesenteret. Ansatte i tjenestene trenger derfor kunnskap om vold i nære relasjoner og om kommunens krisesentertilbud, for å kunne avdekke vold, informere om og anbefale krisesenteret og bistå den utsatte i å opprette kontakt.

Kunnskap om kommunens krisesentertilbud er spesielt viktig for ansatte i tjenester for personer som har en særlig risiko for å utsettes for vold i nære relasjoner. Dette gjelder for eksempel:

  • NAV
  • rusomsorgen
  • psykisk helsevern
  • habiliteringstjenester/ hjemmetjenesten
  • eldreomsorgen
  • botiltak
  • tilrettelagt arbeid

Det er derfor viktig at informasjon om kommunens krisesentertilbud inngår i opplæring av nyansatte generelt i kommunen og i opplæring for ansatte i tjenester som møter personer med særlig risiko for å utsettes for vold.

Er lokale brukerorganisasjoner informert?

Det kan være lokale interesse- og brukerorganisasjoner som for innbyggerne i kommunen som kan ha særlig nytte av informasjon om krisesenteret. Det kan være organisasjoner for personer med kroniske sykdommer, personer med funksjonsnedsettelser eller andre typer organisasjoner lokalt.