Menn på krisesenter

Mennene kom oftest til krisesentrene på grunn av psykisk vold (90 prosent), trusler (58 prosent) eller fysisk vold (55 prosent). Tilsvarende andeler blant kvinnene var henholdsvis 93 prosent, 60 prosent og 68 prosent. I tillegg rapporterte en forholdvis høy andel menn om negativ sosial kontroll og økonomisk vold (begge 26 prosent) og materiell vold (24 prosent). Tilsvarende andeler blant kvinnene var henholdsvis 36 prosent, 24 prosent og 27 prosent.

Det var mindre vanlig at menn oppga seksuell vold (11 prosent), digital/elektronisk vold (7 prosent), æresrelatert vold (3 prosent), menneskehandel (2 prosent) og tvangsekteskap (1 prosent). 7 prosent rapporterte andre årsaker.

En større andel kvinner enn menn oppga fysisk vold (68 prosent mot 55 prosent), seksuell vold (21 prosent mot 11 prosent) og negativ sosial kontroll (36 prosent mot 26 prosent) – ellers var typene vold som ble oppgitt ved første krisesenteropphold i 2022, relativt like for menn og kvinner.

De fleste mennene hadde levd med volden i mer enn ett år

For 5 prosent av mennene var volden et engangstilfelle forut for første krisesenteropphold; dette er likt som blant de kvinnelige beboerne. 28 prosent av mennene var utsatt for vold i en periode på inntil ett år. De fleste menn på krisesenter, 67 prosent, hadde vært utsatt for vold i mer enn ett år. Dette er omtrent samme andel som i 2022 (68 prosent), 2021 (71 prosent) og 2020 (66 prosent), og en litt høyere andel enn i 2019 (58 prosent). Andelen kvinnelige beboere i 2023 som hadde vært utsatt for vold i en periode på mer enn ett år, var 70 prosent.

Både for kvinner og menn var voldsutøver oftest nåværende ektefelle eller samboer, men andelen var lavere blant mennene (51 prosent) enn blant kvinnene (63 prosent). Dette kan ses i sammenheng med at en noe mindre andel av mennene enn kvinnene var gift eller samboer. Videre oppga 11 prosent av mennene og 16 prosent av kvinnene at voldsutøveren var tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. Litt større andeler av menn enn kvinner oppga at volden var utøvd av foreldre (15 prosent mot 10 prosent) eller steforeldre (5 prosent mot 2 prosent). Sammenlagt var omtrent 1 av 10 kvinner, og 2 av 10 menn, utsatt for vold fra en forelder eller steforelder. For øvrige relasjoner til voldsutøver var andelene relativt like for menn og kvinner.

16 prosent av de mannlige beboerne hadde vært utsatt for vold fra flere personer, omtrent tilsvarende som blant de kvinnelige beboerne (15 prosent). En langt høyere andel av de mannlige (65 prosent) enn av de kvinnelige beboerne (12 prosent) var utsatt for vold fra en kvinne. Videre var 44 prosent av mennene utsatt for vold fra en mann, mot 96 prosent av kvinnene.

Et klart flertall av mennene som var utsatt for vold fra en kvinne, oppga at voldsutøveren var nåværende ektefelle eller samboer (71 prosent). Blant mennene som var utsatt for vold fra en mann, oppga 28 prosent at voldsutøver var foreldre, og 10 prosent oppga steforeldre. Siden mange oppga å være utsatt for både mannlig og kvinnelig voldsutøver, vet vi ikke kjønnet til voldsutøveren i hver enkelt relasjon som ble registrert.

Flest menn oppga at voldsutøver(ene) var i aldersgruppen 40–49 år (33 prosent) eller 30–39 år (28 prosent). Dette var også de hyppigst oppgitte aldersgruppene blant kvinnene, hvor begge de tilsvarende andelene var 32 prosent. Det var kun små forskjeller i alderssammensetningen til voldsutøverene.

En noe mindre andel menn enn kvinner oppga at voldsutøver var ruspåvirket

34 prosent av mennene svarte at den som utøvde volden alltid eller av og til var ruspåvirket, mens 48 prosent oppga at voldsutøver aldri var ruspåvirket. Tilsvarende andeler blant kvinner var henholdsvis 49 prosent og 39 prosent.

Forholdet var anmeldt for knapt 3 av 10 menn som bodde på krisesenter

28 prosent av mennene svarte ved første opphold at forholdet var anmeldt til politiet, en noe mindre andel enn blant kvinnene (38 prosent). Andelen blant menn er omtrent som i 2022 (25 prosent) og 2021 (26 prosent), litt høyere enn i 2020 (21 prosent) og litt lavere enn i 2019 (31 prosent).

Blant mannlige beboere der forholdet ikke var anmeldt, svarte 79 prosent at de ikke ønsket å anmelde. Andelen var nesten like stor blant kvinnene (76 prosent).

Et gjennomsnittlig opphold blant menn med innvandrerbakgrunn varte i 32 døgn, 8 døgn mer enn blant menn uten innvandrerbakgrunn (24 døgn). Forskjellen er lik som i 2022 (henholdsvis 33 og 25 døgn), og litt større enn i 2021 (henholdsvis 24 og 20 døgn) – men betydelig mindre enn i 2020 (henholdsvis 40 og 18 døgn) og 2019 (henholdsvis 36 og 15 døgn).

Også blant kvinner var det en forskjell på 8 døgn mellom gjennomsnittsoppholdet til dem med og uten innvandrerbakgrunn (31 mot 23 døgn). Forskjellen var omtrent den samme i 2022 (31 mot 22 døgn), i 2021 (32 mot 21 døgn) og i 2020 (32 mot 22 døgn).

Menn med innvandrerbakgrunn hadde lavere gjennomsnittsalder

Gjennomsnittsalderen blant menn med innvandrerbakgrunn var 34 år, som er 6 år lavere enn blant menn uten innvandrerbakgrunn. Blant kvinnene var beboere med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt 3 år yngre enn de uten innvandrerbakgrunn (snittalder på henholdsvis 35 år og 38 år).

Færre mottok stønad, trygd eller pensjon, og flere var under utdanning

Andelen som var i jobb (enten fulltid eller deltid), var omtrent like stor blant menn med og uten innvandrerbakgrunn, henholdsvis 41 prosent og 43 prosent. 31 prosent av menn med innvandrerbakgrunn jobbet heltid, mens 9 prosent jobbet deltid. Tilsvarende andeler blant menn uten innvandrerbakgrunn var 32 prosent og 11 prosent. Menn med innvandrerbakgrunn var oftere under utdanning enn de uten innvandrerbakgrunn (18 prosent mot 7 prosent), og flere var arbeidssøkere (11 prosent mot 5 prosent). Andelen som mottok stønad/trygd/pensjon, var derimot betydelig lavere blant menn med innvandrerbakgrunn (22 prosent mot 52 prosent). Andelene kan ses i sammenheng med at menn med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt var yngre enn øvrige mannlige beboere.

15 prosent av mennene med innvandrerbakgrunn deltok på kurs/introduksjonsprogram.

Færre hadde funksjonsnedsettelse

Langt færre menn med innvandrerbakgrunn hadde en eller flere funksjonsnedsettelser, sammenlignet med menn uten innvandrerbakgrunn, henholdsvis 24 prosent og 54 prosent. Uansett bakgrunn var det vanligst å ha en psykisk funksjonsnedsettelse.

Flere var gift og færre var samboer

53 prosent av menn både med og uten innvandrerbakgrunn levde i et parforhold ved det første oppholdet i 2023. Det var imidlertid vanligere blant menn med innvandrerbakgrunn enn blant menn uten innvandrerbakgrunn å være gift/registrert partner (43 prosent mot 24 prosent), mens det var mindre vanlig å være samboer (10 prosent mot 29 prosent).

Andelen som hadde med barn til krisesenteret ved første opphold i 2023, var litt høyere blant menn med innvandrerbakgrunn enn blant menn uten innvandrerbakgrunn (24 prosent mot 19 prosent). Det var også litt vanligere at mennene med innvandrerbakgrunn hadde barn i husholdningen som ikke var med til senteret (26 prosent mot 19 prosent).

Litt flere var utsatt for negativ sosial kontroll og økonomisk vold

Flest menn både med og uten innvandrerbakgrunn hadde vært utsatt for psykisk vold (henholdsvis 89 prosent og 92 prosent), trusler (57 prosent og 60 prosent) og fysisk vold (53 prosent og 58 prosent).

Det var generelt små forskjeller i voldserfaringene til de to gruppene, men litt flere menn med enn uten innvandrerbakgrunn oppga negativ sosial kontroll og økonomisk vold (begge 29 prosent mot 23 prosent). 5 prosent av menn med innvandrerbakgrunn oppga æresrelatert vold, og 4 prosent oppga menneskehandel. Ingen menn uten innvandrerbakgrunn oppga menneskehandel, og nesten ingen oppga æresrelatert vold.

Færre oppsøkte senteret på eget initiativ, og litt færre kom i kontakt via familie/venner/bekjente

Menn med innvandrerbakgrunn kom sjeldnere til senteret på eget initiativ, sammenlignet med menn uten innvandrerbakgrunn, 28 prosent mot 40 prosent. Andelen som kom i kontakt med krisesenteret via familie/venner/bekjente, var også litt lavere blant menn med enn uten innvandrerbakgrunn; henholdsvis 13 prosent og 21 prosent. Motsatt ble en litt høyere andel satt i kontakt med senteret av politiet, 19 prosent mot 14 prosent.

6 prosent av mennene med innvandrerbakgrunn kom i kontakt med senteret via en flyktninginstans.

Flere former for bistand ble gitt ved litt større andeler av oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn, sammenlignet med menn uten innvandrerbakgrunn. Forskjellen var størst for:

• Plan for oppfølging under oppholdet (66 prosent mot 55 prosent)
• Systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av krisesenteret (72 prosent mot 62 prosent).
• Deltakelse i møte med andre tjenester (33 prosent mot 23 prosent).

Det ble også gitt hjelp til flytting, fritidsaktiviteter/sosiale aktiviteter og advokatbistand, samt gjennomført systematisk kartlegging av hjelpebehov og/eller trusler/beskyttelsesbehov (i regi av andre enn krisesenteret), ved litt høyere andeler av oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn (forskjeller på 6–8 prosentpoeng).

Totalt ble det gjort en kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov, i regi enten av krisesenteret eller av andre, ved 72 prosent av oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn og 64 prosent av oppholdene til menn uten innvandrerbakgrunn.

Kontakt med advokat ble opprettet under en litt større andel av oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn enn oppholdene til menn uten innvandrerbakgrunn, 28 prosent mot 21 prosent. Det ble også oftere opprettet kontakt med barnevern, 17 prosent mot 11 prosent, noe som kan ses i sammenheng med at menn med innvandrerbakgrunn oftere hadde med barn til krisesenteret. For 4 prosent av menn med innvandrerbakgrunn ble det opprettet kontakt med en flyktninginstans, og for 3 prosent ble det opprettet kontakt med kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll.

Under oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn ble det sjeldnere opprettet kontakt med boligkontor (6 prosent mot 17 prosent) og psykisk helsetjeneste (4 prosent mot 9 prosent).

Før oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn var det sjeldnere opprettet kontakt med:

• sykehus/fastlege/legevakt (21 prosent mot 30 prosent)
• psykisk helsetjeneste (10 prosent mot 16 prosent)
• rusomsorg (2 prosent mot 8 prosent)

Før 10 prosent av oppholdene til menn med innvandrerbakgrunn var det opprettet kontakt med en flyktninginstans, og før 3 prosent var det opprettet kontakt med kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll.

• Mannlige dagbrukere hadde en gjennomsnittsalder på 40 år; 2 år høyere enn gjennomsnittsalderen blant de kvinnelige dagbrukerne (38 år). De mannlige telefonbrukerne var i gjennomsnitt 41 år, som også var 2 år høyere enn blant kvinnene (39 år).

• 44 prosent av de mannlige dagbrukerne, og 50 prosent av de mannlige telefonbrukerne, var samboende eller gifte/registrerte partnere. Dette gjaldt 38 prosent av kvinnelige dagbrukere og 45 prosent av kvinnelige telefonbrukere.

• 86 menn som var dagbrukere, og 62 menn som var telefonbrukere, hadde innvandrerbakgrunn; tilsvarende 36 prosent av mannlige dagbrukere og 33 prosent av mannlige telefonbrukere. Blant kvinner var andelene henholdsvis 44 prosent og 41 prosent.

• 34 prosent av mannlige dagbrukere og 33 prosent av de mannlige telefonbrukerne hadde én eller flere funksjonsnedsettelser. Blant kvinner var andelene 33 prosent av dagbrukere og 35 prosent av telefonbrukere.

• Når det gjelder deltakelse i yrkeslivet, var det relativt små forskjeller mellom menn og kvinner. 59 prosent av de mannlige dagbrukerne og 52 prosent av de mannlige telefonbrukerne var i arbeid, enten i fulltid eller deltid. Dette gjaldt 56 prosent av kvinnelige dagbrukere og 50 prosent av kvinnelige telefonbrukere. En større andel menn enn kvinner jobbet imidlertid fulltid, mens en mindre andel jobbet deltid.
• 51 prosent av mannlige dagbrukere jobbet fulltid, og 8 prosent deltid. Blant kvinnene var andelene henholdsvis 39 og 17 prosent.

• Blant mannlige telefonbrukere jobbet 43 prosent fulltid, og 8 prosent jobbet deltid. Andelene blant kvinnelige telefonbrukere var henholdsvis 36 og 15 prosent.

• En mindre andel av mannlige dagbrukere (46 prosent) og telefonbrukere (34 prosent) hadde barn under 18 år i husholdningen, sammenlignet med kvinnelige dagbrukere (58 prosent) og telefonbrukere (57 prosent). 5 prosent av mannlige dagbrukere hadde med seg barn på krisesenteret ved sitt første dagsbesøk i 2023. Dette gjaldt 9 prosent av kvinnene.

De vanligste formene for vold som de mannlige dagbrukerne var utsatt for, var psykisk vold (93 prosent), trusler (57 prosent) og fysisk vold (43 prosent). Tilsvarende andeler blant kvinnene var henholdsvis 94 prosent, 55 prosent og 55 prosent. I tillegg rapporterte forholdvis høye andeler av de mannlige dagbrukerne om negativ sosial kontroll (29 prosent), økonomisk vold (23 prosent) og materiell vold (22 prosent). Tilsvarende andeler blant kvinnene var nokså like – henholdsvis 32 prosent, 24 prosent og 24 prosent.

Det var mindre vanlig at mannlige dagbrukere henvendte seg på grunn av digital/elektronisk vold (11 prosent), seksuell vold (8 prosent) og æresrelatert vold (4 prosent). Ingen menn oppga menneskehandel, mens nesten ingen oppga tvangsekteskap.

En større andel kvinner enn menn oppga fysisk vold (55 prosent mot 43 prosent), og en langt større andel av kvinnene oppga seksuell vold (24 prosent mot 8 prosent) – ellers var det små forskjeller mellom mannlige og kvinnelige dagbrukere.

Også blant mannlige telefonbrukere var de vanligste formene for vold psykisk vold (82 prosent), fysisk vold (42 prosent) og trusler (39 prosent). Tilsvarende andeler blant kvinnene var henholdsvis 91 prosent, 50 prosent og 41 prosent. En større andel kvinnelige telefonbrukere enn mannlige telefonbrukere oppga seksuell vold (16 prosent mot 8 prosent), psykisk vold (91 prosent mot 82 prosent) og fysisk vold (50 prosent mot 42 prosent), og en litt større andel kvinner enn menn oppga materiell vold (16 prosent mot 11 prosent) – ellers var det små forskjeller mellom mannlige og kvinnelige telefonbrukere.

Voldsutøveren var oftest ektefelle eller samboer

Både blant kvinnelige og mannlige dagbrukere var voldsutøver oftest enten nåværende ektefelle/samboer eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste; dette gjaldt til sammen 85 prosent av kvinnene og 69 prosent av mennene. Andelen som var utsatt for vold fra nåværende ektefelle eller samboer, var omtrent lik blant menn og kvinner (henholdsvis 39 og 41 prosent), mens færre menn enn kvinner oppga tidligere ektefelle/samboer/kjæreste som voldsutøver (31 prosent mot 45 prosent). En større andel mannlige enn kvinnelige dagbrukere oppga at volden var utøvd av foreldre (14 prosent mot 7 prosent) eller annet familiemedlem/svigerfamilie (9 prosent mot 3 prosent). For øvrige relasjoner til voldsutøver var andelene relativt like blant menn og kvinner.

Også blant telefonbrukerne oppga omtrent like store andeler av menn og kvinner at de var utsatt for vold fra nåværende ektefelle eller samboer (43 prosent av menn og 44 prosent av kvinner), mens en større andel kvinner enn menn oppga at volden var utøvd av tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste (39 prosent av kvinner og 26 prosent av menn).

En litt høyere andel av de mannlige enn de kvinnelige telefonbrukerne hadde vært utsatt for vold fra flere personer; 16 prosent mot 10 prosent. Det var ingen slik kjønnsforskjell for dagbrukerne.

Både blant mennene og kvinnene var enesamtale, systematisk kartlegging av hjelpebehov og systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av krisesenteret, de vanligste formene for bistand ved første dagsbesøk eller enesamtale på telefon.

Det var generelt liten forskjell på bistanden som ble gitt til menn og kvinner. De største forskjellene var at sentrene litt oftere gjennomførte en systematisk kartlegging av hjelpebehov for mannlige dagbrukere, 58 prosent mot 51 prosent, og at større andeler av kvinnelige enn mannlige dagbrukere (19 mot 11 prosent) og telefonbrukere (13 prosent mot 8 prosent) fikk tilbud om å benytte senterets botilbud.

For 20 prosent av mannlige dagbrukere ble det opprettet kontakt med minst én annen instans ved første dagsbesøk i 2023, og for 67 prosent var det opprettet kontakt før det første besøket. Blant kvinnelige dagbrukere var disse andelene henholdsvis 26 prosent og 71 prosent. Før besøket var det opprettet kontakt med politiet, advokat, barnevern og familievernkontor for litt mindre andeler av menn enn av kvinner (forskjeller på 6–7 prosentpoeng). Videre var under 1 prosent av menn i kontakt med helsesykepleier/helsestasjon, noe 7 prosent av de kvinnelige dagbrukerne var. Ut over dette var det ingen nevneverdige kjønnsforskjeller mellom dagbrukerne.

Det ble opprettet kontakt med andre instanser for 16 prosent av de mannlige telefonbrukerne ved deres første enesamtale på telefon i 2023, og det var opprettet kontakt med andre instanser før den første enesamtalen for 60 prosent av disse mennene. Blant kvinnelige telefonbrukere var andelene henholdsvis 18 prosent og 67 prosent. Det var litt oftere opprettet kontakt med barnevern, familievernkontor, sykehus/fastlege/legevakt, NAV, advokat og psykisk helsetjeneste før kvinners første enesamtale på telefon, sammenlignet med menn (forskjeller på 6–12 prosentpoeng).