Begreper og kunnskapsgrunnlag - samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsloven har som formål å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av "kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person i alle deler av samfunnet".

I loven defineres likestilling som «likeverd, like muligheter og like rettigheter». Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.

I forskning på likestilling forstås begrepet ofte bredere enn i lovverket. Det handler om like muligheter og rettigheter, men også til en viss grad om resultatlikhet. Det er vanlig å bruke idealer om resultatlikhet – for eksempel i form av utdanningsnivå, arbeidsdeltakelse og politisk deltakelse – som utgangspunkt for å drøfte årsakene til manglende likestilling

Diskriminering er at noen blir behandlet dårligere enn andre, uten at denne forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig. Det spiller ingen rolle om hensikten med forskjellsbehandlingen er å diskriminere eller ikke.

For at noe skal være diskriminering i lovens forstand må forskjellsbehandlingen ha sammenheng med ett eller flere av diskrimineringsgrunnlagene: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Forbudet gjelder også antatte forhold.

Vi skiller gjerne mellom to typer diskriminering: direkte og indirekte diskriminering.

Med direkte diskriminering i likestillings- og diskrimineringsloven menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering eller andre diskrimineringsgrunnlag.

Et eksempel på direkte diskriminering er usaklig forskjellsbehandling i en ansettelsesprosess. Det kan for eksempel være at en person med utenlandsk navn ikke blir innkalt til intervju, til tross for at personen er den best kvalifiserte søkeren.

Indirekte diskriminering i loven er en tilsynelatende nøytral handling, for eksempel en generell regel eller praksis. som virker slik at noen personer stilles dårligere enn andre, på grunn av et eller flere diskrimineringsgrunnlag.

Et eksempel på indirekte diskriminering kan være arbeidsplasser som forbyr bruk av hodeplagg, og dermed i praksis hindrer personer som bruker religiøse hodeplagg fra å søke jobb der. Forbudet er likevel tillatt dersom er tillatt hvis formålet er saklig, nødvendig og forholdsmessig.

I forskning brukes ofte begrepet diskriminering bredere enn det som regnes som diskriminering i juridisk forstand. For eksempel vil opplevd diskriminering beskrive den subjektive opplevelsen av hva som er årsaken til forskjellsbehandlingen. En slik opplevelse kan forekomme selv om det ikke er konstatert et brudd på likestillings- og diskrimineringsloven.

I Likestillings- og diskrimineringsloven er diskriminering på grunn av kombinasjoner av de ulike diskrimineringsgrunnlagene forbudt. Diskriminering på flere grunnlag samtidig kalles sammensatt diskriminering. Det kan også omtales som flerdimensjonal diskriminering.

I forskning brukes gjerne begrepet interseksjonalitet for å vise hvordan ulike sosiale kategorier som kjønn, etnisitet og religion kan samvirke og påvirke personens livsvilkår. En kvinne med religiøst hodeplagg kan for eksempel oppleve å bli behandlet annerledes enn andre kvinner fordi hodeplagget kan vekke antagelser og fordommer knyttet til kombinasjonen av at hun er kvinne, har innvandrerbakgrunn og er muslim. I slike tilfeller av diskriminering, kan det være umulig å skille de ulike diskrimineringsgrunnlagene fra hverandre, nettopp fordi det handler om en form for diskriminering der flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen.

Kumulativ diskriminering er et perspektiv som brukes i forskning for å beskrive hvordan diskriminering på ett livsområde kan forplante seg videre og gi dårligere muligheter på andre områder. Forskningen på diskriminering har ofte søkelys på en arena om gangen (for eksempel enten arbeidsliv eller skole etc.). Kumulativ diskriminering handler om å forstå den samlede diskrimineringen som foregår i samfunnet, på tvers av arenaer som arbeids- og boligmarked, skoler og møter med offentlige institusjoner.

Begrepet er også brukt som en beskrivelse av hvordan diskriminering kan videreføres på tvers av generasjoner. Foreldres opplevelser med diskriminering og overgrep kan redusere mulighetene og livsvilkårene til barna, selv uten at barna opplever direkte diskriminering. Erfaringene med diskriminering kan være en viktig del av gruppeidentitet og gruppebevissthet, og kan overføres til nye generasjoner. Et eksempel på dette kan være samers og flere nasjonale minoriteters historiske erfaring med statlig diskriminering og overgrep.

Strukturell diskriminering er et perspektiv som ofte brukes i forskning om hvordan diskriminering kan være innebygget i institusjoner og samfunnsstrukturer. Det betegner en form for systematisk forskjellsbehandling, som kan forekomme selv om diskrimineringen ikke er et resultat av bevisst handling.

Strukturell diskriminering er tett knyttet til det som kalles indirekte diskriminering i lovverket og til begrepet rasialisering.

Det finnes ikke én allmenngyldig forståelse av begrepet rasisme, og det er heller ikke definert i lov på samme måte som diskriminering. Straffebestemmelsene mot hatytringer og hatkriminalitet omfatter grove rasistiske ytringer og handlinger, men utover dette er ikke rasisme definert i lovverket. Det er også lite forskning som tematiserer rasisme direkte i Norge. Det meste av forskningen handler om ulike sider ved diskriminering.

Det er uenighet om hva som kjennetegner rasisme, og hvor stort det er i omfang. Felles for ulike forståelse av rasisme er antagelsen om at individer kan reduseres til en gruppetilhørighet, enten denne gruppetilhørigheten knyttes til nasjonalitet, utseende, «rase», kultur eller religion. Viktig er også antagelsen om at denne kulturen, religionen etc. kjennetegnes av bestemte egenskaper som er entydige og historisk uforanderlige. Dette er en feilaktig forståelse som ikke tar hensyn til at kulturer er sammensatte og i stadig forandring.

Store norske leksikon skiller mellom tre hovedgrupper av rasisme: biologisk rasisme, kulturrasisme (nyrasisme) og hverdagsrasisme.

Den historiske bakgrunnen for begrepet rasisme er en feilaktig oppfatning om at det finnes ulike menneskeraser med ulike mentale evner og ulik verdi. Når arvelige biologiske egenskaper legges til grunn for å dele inn mennesker i påståtte «raser», snakker vi om biologisk rasisme. Dette kalles også klassisk rasisme eller rasisme i smal betydning.

Selv om det i dag er bred enighet innenfor både biologisk og antropologisk forskning om at det ikke eksisterer distinkte menneskeraser, kan forestillinger om rasetilhørighet noen ganger leve videre. I høyreekstreme og nynazistiske miljøer kan man fortsatt finne klart biologisk rasistiske oppfatninger.

Denne formen for rasisme legger vekt på motstand mot å blande ulike kulturer eller religioner sammen. Nyrasismen skiller seg fra den biologiske rasismen ved at den ikke tar utgangspunkt i biologi. Nyrasismen antar at individer er forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn og at nasjoner og samfunn bare kan være i harmoni med seg selv når de er kulturelt ensartede heller enn flerkulturelle. Kulturblanding vil ifølge en slik oppfatning uunngåelig føre til destabilisering og konflikt. Denne formen for rasisme kalles også kulturrasisme.

Siden inngangen av 2000-tallet har nyrasismens fokus i økende grad dreid over fra kulturell til religiøs gruppetilhørighet. Grensene mellom nyrasisme og legitim kritikk av religion er omstridte.

Denne formen for rasisme handler om mer hverdagslig diskriminering og utestenging. Her kan det være snakk om diskriminerende holdninger, ytringer og handlinger, eller mer strukturell diskriminering.

Rasialisering er et perspektiv som ofte brukes i forskning, og som en inngang til å forstå rasistiske prosesser. Det beskriver hvordan personer kan bli tillagt en form for etnisk gruppetilhørighet og redusert til denne uten at de selv har identifisert seg med den. Et eksempel kan være hvordan (antatte) muslimer blir spurt om å ta avstand fra islamistisk terror, selv om de aldri har ytret sympatier for slike handlinger.

Rasialisering er et perspektiv som retter oppmerksomheten mot struktur- eller samfunnsnivå, heller enn å forstå rasisme som et uttrykk for enkeltpersoners holdninger. Tanken er at rasisme kan være innbakt i sosiale praksiser: Rasisme kan prege samfunnet selv om man ikke kan identifisere at enkeltpersoner er rasister. Rasialiseringsperspektivet er derfor tett knyttet til begrepet strukturell diskriminering.

Diskriminering er handlinger som gjør at en person eller gruppe behandles dårligere enn andre, uavhengig av motivasjon. Rasisme forstås derimot ofte som forestillinger som gjør det meningsfullt å kategorisere individer i grupper og rangordne dem. Begreper som strukturell diskriminering, rasialisering og hverdagsrasisme nyanserer dette skillet mellom forestillinger, holdninger og handling gjennom å rette fokus mot fenomener på samfunnsnivå.

Antisemittisme – jødehat – er fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, eller det som oppfattes som jødisk, basert på bestemte forestillinger om jøder. Antisemittisme har både likhetstrekk med andre gruppebaserte fordommer, og også helt særegne karakteristika.

Antisiganisme / diskriminering av romer er både individuelle ytringer, handlinger og institusjonelle retningslinjer og praksiser som innebærer marginalisering, ekskludering, fysisk vold, nedvurdering av romske kulturer og levesett – og hatefulle ytringer mot romer og andre personer og grupper som blir oppfattet, stigmatisert, eller forfulgt under nazitiden og fortsatt i dag som "sigøynere". Dette fører til at romer behandles som en påstått fremmed gruppe og forbindes med en rekke nedsettende stereotypier og forvrengte bilder som representerer en særegen form for rasisme.

Muslimfiendtlighet kan defineres som utbredte negative fordommer, handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer.

I internasjonal forskning brukes ofte islamofobi for å beskrive dette fenomenet.

Islamofobi er et begrep som ofte brukes som samlebetegnelse for fordommer mot, hat og diskriminering av muslimer. Som tilfellet er med antisemittisme, kan islamofobi være basert både på forestillinger om islam som religion og på forestillinger om muslimer som kulturell og etnisk gruppe.

I forskning så vel som det offentlige ordskiftet er det uenigheter om hvorvidt det er et egnet begrep for å beskrive hat og fiendtlighet mot muslimer. Kritikere mener at det gjør det vanskelig å skille mellom fordommer mot muslimer og religionskritikk, eller at ordet «fobi» bidrar til å sykeliggjøre de som kritiserer islam og muslimer.

Det finnes ingen offisiell eller formell definisjon av hatkriminalitet.

Politiet registrerer tilfeller av hatkriminalitet. De har definert hatkriminalitet som "lovbrudd som helt eller delvis er motivert av eller som har bakgrunn i hat eller negative holdninger til religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering og/eller nedsatt funksjonsevne".

For at noe skal regnes som hatkriminalitet etter denne definisjonen, må forholdet rammes av straffeloven. Ethvert brudd på straffeloven kan være hatkriminalitet dersom motivet er som nevnt i definisjonen over. Forhold som er diskriminerende, men som rammes av annen lovgivning enn straffeloven, faller utenom definisjonen.

Den norske straffeloven forbyr noen former for diskriminerende eller hatefulle ytringer basert på hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering, eller nedsatte funksjonsevne. Etter straffeloven er det også et vilkår for straffbarhet at ytringen fremsettes offentlig eller i andres nærvær.

Med hatefulle ytringer menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av noen av forholdene nevnt over.

I forskning benyttes begrepet ofte bredere enn hatefulle ytringer som rammes av straffeloven. Hatefulle ytringer kan ses på som et samlebegrep som omfatter mer konkrete begreper som rasistiske, homofobiske, antisemittiske, antimuslimske eller fremmedfiendtlige ytringer. Det rommer altså flere gruppefokuserte antipatier i ett begrep.

Les mer om hatefulle ytringer.

Levekår kan defineres som «økonomiske, sosiale, mellommenneskelige og personlige forhold som utgjør betingelser for og uttrykk for hvordan mennesker lever sine liv»

Levekårsundersøkelser gir et helhetsbilde av befolkningen med fokus på forskjeller mellom grupper basert på en måling av for eksempel helse, sysselsetting, arbeidsvilkår, økonomiske ressurser, utdanning, familie, sosiale relasjoner, bosted, politisk deltakelse og trygghet fra vold og kriminalitet.

Likeverdige offentlige tjenester betyr at alle har tilgang til tjenester av like god kvalitet som er tilpasset den enkelte. Offentlige tjenester dekker et bredt spekter av ytelser vi trenger og bruker hver dag, blant annet innenfor utdanning?eller helse og omsorg. Det betyr ikke like tjenester til alle, men tilpassede tjenester for den enkelte og ulike grupper. Selv om regler og rutiner kan fremstå som nøytrale på overflaten, kan de resultere i at enkelte får et dårligere tjenestetilbud, eller utestenges helt fra en tjeneste.

Likeverdige offentlige tjenester innebærer blant annet:

• at tjenestene er av lik kvalitet uavhengig av personlige forhold ved mottaker
• at tjenestene er tilpasset mottaker
• at saksbehandlingen er tilpasset et mangfold av brukere
• at tjenestene og saksbehandlingen er utformet på en inkluderende måte.

Minoritet betyr mindretall, og brukes om en folkegruppe som utgjør et mindretall av et lands befolkning. Betegnelsen brukes også om marginaliserte grupper, som historisk eller i dag, har en underordnet posisjon i samfunnet.

En etnisk minoritet er en etnisk gruppe som utgjør et mindretall i befolkningen. En etnisk gruppe er en gruppe som innenfor et større samfunn betraktes som en egen folkegruppe av seg selv og andre, på bakgrunn av at de deler noen fellestrekk, ofte knyttet til gruppens opprinnelse og kulturelle bakgrunn. Etnisitet viser ikke til objektive kulturforskjeller, men er sosialt og kulturelt definert.

En religiøs minoritet er på samme måte en religiøs gruppe som er i mindretall. I Norge er et flertall av befolkningen medlem i Den norske kirke eller et annet kristent trossamfunn. Tros- og livssynsmangfoldet har imidlertid økt vesentlig i Norge de siste tiårene. Målt i medlemstall er islam er den nest største religionen i Norge, og buddhismen er tredje størst.

En minoritet kan også defineres ut fra andre karakteristika som seksuell orientering, språk mm.

I denne kunnskapsportalen omtaler vi

• urfolk, det vil si den samiske befolkningen
• nasjonale minoriteter, det vil si grupper med langvarig tilknytning til landet. I Norge er jøder, kvener/norskfinner, romer, skogfinner og romanifolket/tatere definert som nasjonale minoriteter
• personer med innvandrerbakgrunn

Vi tar utgangspunkt i Likestillings- og diskrimineringsloven, som blant annet forbyr diskriminering på bakgrunn av etnisitet, religion og livssyn. I etnisitet inngår nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.

Samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn kan alle oppleve diskriminering på bakgrunn av etnisitet, og har derfor et vern i loven. I tillegg omtaler vi personer som tilhører en minoritetsreligion. Det er også andre grupper som kan oppleve diskriminering på disse grunnlagene, men som vi ikke omtaler her fordi vi ikke har statistikk eller forskningsbasert kunnskap om diskriminering av disse gruppene. Dette gjelder for eksempel utenlandsadopterte.

Disse gruppene består av undergrupperinger og er dermed i seg selv forskjellige. Mange kan også høre til flere minoriteter, for eksempel kan de være både innvandrer og tilhøre en minoritetsreligion eller være skeiv og samisk.

De forskjellige gruppene har ulik juridisk status

Urfolk, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn har ulik juridisk status som utløser ulike rettigheter. Personer med innvandrerbakgrunn med norsk statsborgerskap har samme rettigheter som den øvrige befolkningen i Norge. Det å tilhøre nasjonale minoriteter og urfolk utløser imidlertid noen egne rettigheter.

• Staten skal legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene skal få bevare og utvikle eget minoritetsspråk, religion, tradisjoner og kultur
• Som urfolk har samene rett til å kunne bevare og utvikle språk, kultur og samfunnsliv. Sameloven regulerer Sametinget og rettigheter til bruk av samisk språk.

Samer og flere nasjonale minoriteter har vært utsatt for assimilering og fornorskingspolitikk

I tillegg til ulik juridisk status har nasjonale minoriteter og urfolk et annet forhold til den norske stat historisk sett. Samene og mange av de nasjonale minoritetene ble for eksempel som en del av myndighetenes fornorskningspolitikk tvunget til å bli assimilert i den norske majoritetskulturen fra midten av 1800-tallet.

Det finnes ingen generell, internasjonalt akseptert definisjon av begrepet urfolk.

ILO-konvensjonen er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter. Konvensjonen definerer urfolk slik:

«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner».

I Norge oppfyller samene vilkårene i denne definisjonen, og er å regne som urfolk i Norge etter at Norge ratifiserte ILO-konvensjonen i 1990. Samene er imidlertid også en etnisk, kulturell og språklig minoritet. Konvensjoner som omhandler minoriteters rettigheter, vil derfor også kunne ha betydning for samene

Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoritetene, og urfolkskonvensjonen fra de øvrige konvensjonene som beskytter minoriteter, er i hovedsak urfolks tilknytning til deres tradisjonelle landområder. Det er vesentlig for at samene skal kunne bevare sin kultur at de får muligheten til å bevare tilknytningen til landområdene. Les mer om samer.

Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter. I Norge er dette jøder, kvener/norskfinner, romer, skogfinner og romanifolk/ tatere.

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet. Norge ratifiserte avtalen i 1999.

Norge har også ratifisert Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten). Den pålegger statene å iverksette tiltak for å beskytte, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring.

Samisk, kvensk, romanés (romers språk) og romani (romanifolket/taternes språk) er anerkjent som minoritetsspråk i Norge, og de er derfor beskyttet av bestemmelsene i pakten.

Les mer om de nasjonale minoritetene

Personer med innvandrerbakgrunn er en samlebetegnelse på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Mye av statistikken vi viser er fra SSB. De definerer innvandrere og norskfødte slik:

• Innvandrere er personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.
• Norskfødte med innvandrerforeldre er personer som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.

Etterkommere brukes ofte som et synonym til norskfødte med innvandrerforeldre.

Det er mer forskning om likestilling og levekår blant personer med innvandrerbakgrunn enn de nasjonale minoritetene og samer. For å belyse levekår og likestilling for alle grupper, har vi sett på et bredt tilfang av studier. Datakvaliteten varierer derfor.

Det at vi har mer forskning om personer med innvandrerbakgrunn skyldes blant annet at fødeland registreres i offentlig statistikk for innvandrere. For norskfødte med innvandrerforeldre registreres foreldrenes fødeland. Etnisitet, religion og livssyn registreres derimot ikke. Dette har historiske grunner. Registre over jøder, kvener/norskfinner, tatere og romer har historisk blitt brukt som utgangspunkt for negative særtiltak og sosiale, kulturelle eller rasehygieniske motiverte overgrep.

I dag utgjør noen av minoritetene et begrenset antall personer, noe som gjør registrering vanskelig i seg selv.

Det finnes noen relevante studier om likestillings- og diskrimineringsutfordringer blant samer, men lite forskning som tematiserer situasjonen for nasjonale minoriteter i Norge.

Når det gjelder kunnskap om personer med innvandrerbakgrunn, er Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn fra 2016 en kilde vi bruker mye. Undersøkelsen kartlegger viktige sider ved levekårene for ulike innvandrergrupper og deres etterkommere i dagens Norge. I tillegg bruker vi mye offentlig statistikk fra SSB.

Samtidig har vi mindre kunnskap om innvandrere enn befolkningen i Norge for øvrig. Det er særlig krevende å gjennomføre statistisk generaliserbare undersøkelser blant innvandrere. De som svarer er gjerne de mest ressurssterke, noe som betyr at man mister informasjon om og fra de som faller utenfor. En måte å bøte på dette er å gjennomføre mer ressurskrevende undersøkelser, både kvalitative og kvantitative.

Mye av forskningen på samer og nasjonale minoriteter har handlet om de ulike gruppenes historie, kulturelle kjennetegn og livsformer, samt gruppenes relasjon til majoritetssamfunnet gjennom historien.

De siste tiårene har forskningen belyst fortidens urett og overgrep. Denne har gitt innsikt i bakgrunnen for og konsekvensene av fornorsknings- og assimileringspolitikken overfor de ulike gruppene. Dette har vært, og er fortsatt, et viktig kunnskapsgrunnlag for myndighetene når de har tatt oppgjør med tidligere tiders politikk overfor samer og enkelte av de nasjonale minoritetene.

En viktig kilde til kunnskap om samer er SAMINOR-undersøkelsen fra 2012. Dette er en befolkningsundersøkelse i områder med samisk bosetting i utvalgte kommuner i Nord- og Midt-Norge, som har et spesielt fokus på helse og levekår i den samiske befolkningen.

Likestilling og diskriminering er ikke entydige begreper, og forekommer både på individnivå og på strukturnivå. Dette er noen av metodene forskere bruker for å kartlegge diskriminering:

• Studier av erfaringer med diskriminering, der medlemmer av minoritetsgrupper blir spurt om sine opplevelser.
• Studier av folks holdninger til etniske og religiøse minoriteter.
• Statistiske analyser som gir oss kunnskap om gruppenes levekår og forskjeller i levekår mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen
• Formelle klager til Likestillings- og diskrimineringsombudet.
• Eksperimentelle studier, der man har mulighet til å studere direkte om minoriteter forskjellsbehandles.

Kartlegginger av selvopplevd diskriminering vil nødvendigvis hvile på subjektive oppfatninger og dermed både kunne over- og underrapportere omfang. Holdninger i befolkningen har betydning for hvordan minoritetsgrupper opplever å leve, bo og arbeide i Norge, og kan peke på områder hvor det er sannsynlig at diskriminering forekommer. Samtidig kan ikke holdningsundersøkelser alene si noe om graden av likestilling og diskriminering i samfunnet. Holdninger oversettes ofte, men ikke alltid, til handlinger. Ulikhet i levekår mellom grupper kan skyldes diskriminering, men mange andre forklaringer spiller også inn. Det er vanskelig å skille ut hvilken rolle diskriminering spiller i ulikheten, og hvordan dette henger sammen med andre forklaringer.

For å gi et best mulig overblikk over likestillings- og diskrimineringssituasjonen for samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn, har vi sett på ulike kilder til kunnskap som samlet bidrar til å belyse likestillings- og diskrimineringssituasjonen. Dette gjelder både studier av gruppenes levekår, erfaringer og selvopplevde diskriminering, og holdninger.