Tvangsadopsjon

Tvangsadopsjon er et av de minst brukte barnevernstiltakene. I 2023 ble det behandlet sak om tvangsadopsjon for 15 barn. Som oftest får barnevernstjenesten medhold i saker om tvangsadopsjon i Barneverns- og helsenemnda. Årsaken kan være at sakene om tvangsadopsjon er spesielle og svært inngripende, og at barnevernstjenesten og fosterforeldre er rimelig trygge på at de får gjennomslag for en adopsjon før de fremmer saken.

De siste årene har det vært en sterk nedgang i antall tvangsadopsjoner. Dette kan ses i lys av dommene mot norsk barnevern i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), der det i flere saker er konkludert med at fratakelse av foreldreansvar og adopsjon var i strid med EMK artikkel 8, som handler om retten til respekt for sitt privatliv og familieliv.

Forskning tyder på at adopsjon har klare fordeler sammenlignet med omsorgstiltak i regi av barnevernet, fordi det gir barn tilhørighet, trygghet og rammer for en oppvekst hvor barnet hører til i familien og skal være der uansett hva som skjer, og ikke står i fare for å bli flyttet.

Helland og Skivenes (2019) sin gjennomgang av samtlige adopsjonssaker fra 2011 til 2016 viser at én av de biologiske foreldrene samtykket til adopsjon i nærmere 25 prosent av sakene.

Foreldrenes begrunnelse for å samtykke til adopsjon var hensynet til barnets beste. De uttrykker et klart ønske om at barnet deres skal få en god oppvekst og et bra liv, og de anerkjenner at barnet har det godt hos fosterforeldrene.

Det er store internasjonale variasjoner i bruken av adopsjon som barnevernstiltak. I Norge og i andre nordiske land bruker vi adopsjon som barnevernstiltak i svært liten grad. I Norge ligger snittet på 0,5 barn per 10 000 i løpet av året.

Det er vanskelig å få til relevante sammenligninger i bruken av adopsjon som barnevernstiltak mellom land, på grunn av variasjoner i det juridiske grunnlaget.

I Norge og Danmark er det grunnlag for å gjennomføre en adopsjon mot foreldrenes vilje, men i Sverige og Finland så er det kun helt unntaksvis at en adopsjon gjennomføres mot foreldrenes vilje.

I de landene som i størst grad bruker adopsjon som barnevernstiltak er tallene som følger:

• Russland: 45 per 10 000
• Polen: 3,9 per 10 000
• Romania: 3,3 per 10 000
• Estland: 3,3 per 10 000

Det er normalt foreldrene til barnet som har foreldreansvaret. Det å ha foreldreansvar innebærer både å gi barnet omsorg i det daglige, samt rett og plikt til å bestemme over barnet.

Ved en adopsjon blir alle rettslige bånd mellom barn og foreldre brutt, og foreldreansvaret blir overført til adoptivforeldrene. Dersom omsorgen for et barn er overtatt av kommunen kan barnevernstjenesten fremme sak for Barneverns- og helsenemnda om at foreldreansvaret skal tas fra foreldrene og at barnet skal adopteres bort mot foreldrenes vilje. Dette er hjemlet i barnevernsloven § 5-10 første ledd. Barneverns- og helsenemnda kan også fatte vedtak om adopsjon for et barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, når foreldrene samtykker (barnevernsloven § 5-10 annet ledd). Denne artikkelen inkluderer kun tall på adopsjoner hjemlet i barnevernsloven § 5-10 første ledd.

Et vedtak om tvangsadopsjon er svært inngripende og kan bare treffes når det er særlig tungtveiende grunner for det, og det er sannsynlig at barnet uansett vil vokse opp i fosterhjemmet. Dette kan enten være fordi foreldrenes omsorgssvikt er varig, eller fordi barnet har fått en slik tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der, at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Helland, H. S. og Skivenes, M. (2019). Adopsjon som barneverntiltak. Universitetet i Bergen

NOU 2023:7 (2023). Trygg barndom, sikker fremtid— Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet. Barne- og familiedepartementet.

Tall fra:

Barneverns- og helsenemndene: Uttrekk fra fagsystemet ProSak.

Lurer du på noe? Har du innspill til oss?

Kontakt oss på: barnevernsstatistikk@bufdir.no