Bjørn er enhetsleder ved en akuttinstitusjon

Bjørn, leder for institusjonen, tar imot oss foran et ordinært bolighus, som sklir naturlig inn i boligfeltet. Under snøen langs husveggene kan man skimte det som kommer til å bli en frodig hage til sommeren. Det er ikke tilfeldig at en akuttinstitusjon holder til akkurat her blant alle eneboligene. Ikke så langt fra det lokale sentrum for oss som kjører, men litt for langt å gå.

Dette er det midlertidige hjemmet til fire barn, av og til fem, som trenger akutt bistand fra barnevernet. Bjørn var med på å etablere akuttenheten for noen år tilbake og har ledet den siden.

– Barna er her i en kort periode i livet.

Da handler det om å ha noen betydningsfulle voksne til stede, som kan gi et håp om noe bedre, sier Bjørn.

– Hvis vi klarer å være der for dem, så kan vi så et lite frø. Kanskje kan vi bidra til å gjøre dem mer motstandsdyktige i møte med livets utfordringer.

Ungdom i krise

– Det er fullt mulig å klare seg godt i voksen-livet på tross av en dårlig barndom, sier han.

– Når ungdommene kommer hit, er de i krise. Motstandsdyktighet handler om evnen til å håndtere krisen. Evnen preges av både gener og miljø. Alle er vi omgitt av mange faktorer, som enten skaper risiko for oss eller beskytter oss i livet. Noen betydningsfulle voksne kan utgjøre en stor forskjell i livet til et barn i krise.

På denne institusjonen har 17 voksne mellom 25 og 62 år bestemt seg for at de skal utgjøre en forskjell i livet til sårbare ungdommer.

Store påkjenninger

Barn kommer hit når det er vesentlig fare for livet eller helsen deres. Dette kan skyldes mangel på omsorg hjemme, men også at ungdommen selv har store atferdsproblemer, for eksempel med rus og kriminalitet.

– Alle som kommer til oss, er i en livskrise. Vi begynner å jobbe med dette med en gang de kommer, for å få dem ut av denne krisen, forteller Bjørn.

De ansatte på institusjonen prøver å skape trygge rammer rundt ungdommene, både psykisk og fysisk. Målet er å redusere stresset, gi dem god omsorg og stabilisere situasjonen. Mange av de ansatte er miljøterapeuter, med erfaring og kompetanse på å skape et trygt og stabilt miljø. De første møtene er viktige, forteller miljøterapeut Mariel.

– Vi er med på inntakssamtalen som skjer ganske umiddelbart etter at de kommer hit. Det er viktig for å bli godt kjent med dem og bygge tillit fra starten av, sier hun.

Et trygt hjem

– Den aller første tiden gjelder det å sørge for at ungdommene får ro og hvile og har det de trenger. Kanskje kommer de bare i joggebuksen og boblejakken med telefonen i lommen. Noen har reist langt. Alle har de opplevd mer enn de fleste, de siste dagene. Kanskje har de fryktet for eget liv. Noen har kanskje forsøkt å skade seg selv. Andre er i sjokk og vet knapt hvor de er. Kanskje ikke helt hvorfor de er her, heller.

De kjenner ingen i dette huset de plutselig får et soverom i, som de skal kalle sitt. Da er det de ansattes jobb å sørge for at de føler seg trygge og ivaretatt. Skaffe rene klær og sengetøy. Tannbørste og sjampo. Sørge for at de får i seg mat og tatt seg en dusj. Stabilisere. Trygge. Vise omsorg. Lytte.

– Vi vil at institusjonen skal oppleves som et trygt hjem fra første stund, forteller Mariel.

Livet står på vent

Alle ungdommene har en hovedkontakt blant de ansatte, som følger dem ekstra tett, blant annet gjennom faste, ukentlige samtaler. Miljøarbeider Jan Thore kan være en av disse.

– De lever i et vakuum her. Hele livet står på vent. Alle samtalene er preget av det. De vet ikke hvor de skal og spør seg: Hva skjer nå? forteller han. Det er uten tvil spesielt å bo på akuttinstitusjon, sier enhetsleder Bjørn.

– Ungdommene bor tett på hverandre, og de kan ha veldig ulike behov og utfordringer. Akkurat hvilke fire ungdommer som skal leve sammen her, tett på hverandre, rår ingen over. Om den sårbare får den aktivt rekrutterende rusmisbrukeren på naborommet, må vi bare dempe og tilrettelegge så mye vi klarer.

Kvalifisert bemanning

Det er mange voksne, godt kvalifiserte ansatte på institusjonen. Tre team veksler på å være til stede for ungdommene, til enhver tid. Det er alltid to nattevakter.

En nyoppusset leilighet med egen inngang står snart klar i sokkeletasjen, for å gi dem flere muligheter til å tilrettelegge bedre for den krevende situasjonen ungdommen er i.

– Vi bestemmer ikke hvem som kommer hit. Vi kan aldri si nei til noen, forteller Bjørn.

Bufetat har bistandsplikt overfor den kommunale barneverntjenesten. Det vil si at når kommunen bestemmer at et barn eller en ungdom trenger akutt plassering utenfor hjemmet, må Bufetat sørge for å finne en plass i beredskapshjem eller på institusjon. Er det fullt i barnets hjemmeregion, må etaten finne et tilbud i en annen region. Barna risikerer derfor å flytte langt hjemmefra.

– Det er stort sett alltid fullt her. Flere blir her lenger enn de egentlig skal. Vi mangler fosterhjem og har ingen andre steder å sende ungdommene til, forteller enhetslederen.

Forlatt av mor

Et akuttopphold skal ikke vare lenge.

Andre løsninger skal helst være på plass innen seks uker, men gjennomsnittstiden er nå tre måneder. Etter akuttoppholdet flytter noen hjem, enten til den biologiske familien eller fosterfamilien. Andre flytter til nytt fosterhjem, mens de fleste flytter til andre institusjoner. Vi skal få snakke med 17 år gamle Maria som har bodd på institusjonen i over et halvt år. Det letes etter fosterhjem til henne, uten hell.

– Det er mer utfordrende jo eldre de blir. Dessverre, sier Bjørn.

Akkurat nå bor det fire barn mellom 14 og 17 år her. Alle med ulik bakgrunn. Maria er eldst og har bodd her lengst.

Vi må vente med samtalen til Maria våkner. Hun kom seg ikke på skolen i dag, etter en urolig natt. Maria kom til Norge for noen år tilbake, sammen med mor og søster. De fikk alle oppholdstillatelse, men nå har mor og søsteren valgt å flytte til et annet land. Maria fikk ikke være med.

Åpne dører

Det er ingen låste dører her. Institusjonen skal være et hjem, hvor ungdommene skal få bevege seg fritt. Vil de henge i oppholdsrommet i sokkelen sammen, så gjør de det. De har alle sitt eget rom i denne etasjen. Alle kan også sitte i den store stua i etasjen over når de vil. Herfra kan de gå rett ut på en skjermet, men solrik terrasse.

På et langbord mellom stue og kjøkken, er det dekket til lunsj. Før han gikk av vakt har nattevakten laget pastasalat til hele gjengen.

På veggen henger en stor tavle med oversikt over alle ukedagene og hva som skjer, middags-plan og bilder av alle ansatte som er på vakt.

– Når ungdommene kommer hit, er de som sagt i krise. De første 48 timene er stappfulle av informasjon. Det er veldig lett å glemme både navn og ansikter. Bildene hjelper dem med å huske hvem vi er, forteller Bjørn.

Viktig lørdagskos

14 år gamle Bendik slår seg ned ved bordet sammen med flere ansatte. Han har nettopp kommet hjem fra skolen og er den eneste ungdommen som spiser lunsj med de voksne i dag. Det varierer hvor mange som er til stede ved måltidene, men målet er felles middag for alle. Hver onsdag er det ungdomsmøte. Da får ungdommene være med på å bestemme hva som skal lages til middag i løpet av uka - eller iallfall ønske seg noen middager.

Lørdagskveldene er det alltid klassisk lørdagskos; full pakke med taco, godteri, Kompani Lauritzen på skjermen og voksne og ungdommer slengt utover den svære hjørnesofaen. Lørdagskosen er noe de fleste ungdommene ønsker å være med på. Ikke alle har opplevd det i hjemmet de kommer fra.

Familieråd

Bendik snakker ikke så mye under lunsjen, men det er selskap i å spise sammen med andre. 14-åringen kom hit etter å ha meldt fra om seksuelle overgrep som etterforskes.

Bjørn forteller at de alltid prøver å få holdt et familieråd så tidlig som mulig i oppholdet for alle ungdommene.

– Men i noen situasjoner er det ekstra utfordrende, sier han.

Ungdommene som kommer hit kan ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, vold, rus eller psykisk syke foreldre. Familieråd handler om å identifisere støttepersoner rundt dem. Det er ungdommen selv og de foresatte som bestemmer hvem som skal inviteres. Det kan være slekt, venner eller andre som er betydningsfulle for ungdommen.

Målet er å komme fram til en plan og konkrete forslag som kan bedre situasjonen. Hvis ungdommen ikke kan bo hjemme, kan man bruke familierådet til å finne et mulig bosted i det nære sosiale nettverket. De siste årene er det blitt rutine å undersøke tidlig om det finnes muligheter for å flytte inn hos slekt eller andre kjente, om barna ikke kan bo hjemme.

Det er barnevernstjenesten i kommunen som vanligvis beslutter hvor barna skal bo, men slik er det ikke i Bendiks tilfelle, siden saken hans er under etterforskning.

– Det er Barneverns- og helsenemnda som kommer til å avgjøre hvor han skal bo etter oppholdet her, forteller Bjørn.

Kontakt med familien

De ansatte legger til rette for at ungdommene skal få møte familie og venner, hvis det er mulig. Bendik skal treffe lillebroren sin denne ettermiddagen. Jan Thore skal bli med ham, men først må han hente Oda (15) på skolen. Jenta kom til institusjonen midt på natta, for bare noen dager siden.

– Alle jobber nå for å få Oda hjem igjen så raskt som mulig, forteller Bjørn.

Femtenåringen strever voldsomt, men både barnevern og foreldre er enige om at det beste for henne er å bo hjemme.

De siste årene er det 80 prosent jenter som har bodd på institusjonen. De er gjerne i 14-15-årsalderen og sliter med selvskading eller andre psykiske problemer.

– Det tøffeste med jobben, er at ungdommene har større psykiske utfordringer. Det rammer særlig unge jenter, som også sliter med sosiale relasjoner, sier Jan Thore.

Båtliv og kino

Alderen på barna som bor her er stort sett mellom 12 og 18 år. Yngre barn skal helst bo i beredskapshjem, men det hender at institusjonen må ta imot 11-åringer som sliter med så sterke smerteuttrykk at de ikke kan bo i noens hjem.

Jan Thore har jobbet med sårbare ungdommer i over 16 år og opplevd det meste. Han liker å ta med seg ungdommene på fisketur i helgene og grille fangsten etterpå, ta en skitur sammen med dem eller padle en tur med kanoen.

– Jeg ønsker å gi dem opplevelser de ikke er vant til, sier han.

Stappfull garasje

Mange av ungdommene har aldri eid skiutstyr eller hatt muligheter til å trene på et treningssenter. De ansatte jobber for at ungdommene skal få en meningsfylt fritid, med aktiviteter som interesserer dem. Alle kan ønske seg én betalt aktivitet i uka, for eksempel dra i svømmehallen eller skianlegget, på kino eller treningssenter.

I tillegg brukes den velfylte garasjen utenfor eneboligen mer som aktivitetsrom enn bilhus. Her er bordtennisbord og boksesekk, kajakker og klatreutstyr.

I boligen finnes piano og gitarer, utstyr for all slags håndarbeid og brettspill til lørdagskosen. Det viser seg at flere av de fargesterke maleriene som henger på veggene i eneboligen, er malt av Maria.

Lommepenger

Nå har Maria våknet. Eller blitt vekket, rettere sagt. Det er viktig å hjelpe ungdommene med å opprettholde en døgnrytme. Struktur, rutiner og rammer skaper trygghet. Det får konsekvenser om man ikke står opp. Det trådløse nettet skrus av, for eksempel. Det er alltid av om natta.

Hver ungdom får et eget betalingskort under oppholdet og 250 kroner i uka i lommepenger, hvis de rydder rommet sitt og vasker det hver søndag. Tilleggsjobber i huset kan gi 100 kroner ekstra.

Ved middagsbordet dagen før sa Maria til de ansatte at hun gledet seg til å fortelle oss om hvor godt hun hadde det her. Men mentale forberedelser til intervjuet med en utenforstående, har satt i gang mange tankeprosesser for 17-åringen. Det ble en søvnløs natt. Maria vil så gjerne, men hun takler ikke å snakke om alt nå. At mor og søster forlot henne i et fremmed land. At hun snart er så gammel at hun må klare seg selv.

De ansatte tror de fleste ungdommene opplever det som trygt og godt å være på institusjonen.

– Vi opplever at ungene har det bra her. Det er gjerne når de flytter ut at vi får tilbakemelding om det. Det er godt å høre, sier miljøterapeut Mona.

– Alex, som også bor her, sier at han ikke kan fortelle om oss til vennene sine, «for da kommer alle rampungene til å lage styr i heimen for å få flytte hit, ler hun.

Utsagnet er nok mest et uttrykk for tonen dem imellom. De voksne ønsker å komme tett på de som bor der, knytte bånd til dem. Ungdommene vil gjerne ha denne kontakten, av og til også etter oppholdet.

– Jeg har fortsatt kontakt med noen av de som har flyttet herfra, fordi de ønsker det og fordi jeg setter pris på det. Men jeg er forsiktig slik at jeg ikke står i veien for relasjonsbygging i nye hjem, sier Mona.

– Det er godt å få lov til å vise dem hvordan voksne faktisk kan være. Ikke alle har opplevd trygge voksne i livet sitt. Vi kan vise dem at de finnes, sier miljøterapeuten.

Ekte samtaler

Leder Bjørn har erfart at et godt arbeidsmiljø ikke bare er viktig for de ansatte, men at det også bidrar til å gjøre ungdommene tryggere.

– Helheten er viktig. Hvis de ansatte trives, så har ungdommene det bedre, sier han.

Når de ansatte trives sammen og er trygge på hverandre, skapes et samhold som preger hele huset.

– Vi vil at oppholdet skal oppleves mest mulig naturlig for ungene, med ekte samtaler mellom folk som trives og ler sammen, sier Bjørn. Det innebærer også at ungdommene får ta med seg venner eller kjæresten hit, og at det er velkomment om naboer ringer på for å låne sukker. Dette skal være et hjem, så normalt som det går an. En gang kom naboen over med varm bakst til alle på huset. Det var fantastisk for den ungdomsgruppa som var her da at naboer kan bry seg.

Nabokaffe

Bjørn vet at enkeltpersoner kan være skeptiske til å ha en barnevernsinstitusjon i nabolaget. De er bekymret for egne barn og påvirkningen på dem, tror han. Men institusjonen har aldri mottatt en eneste naboklage. Da de inviterte på nabokaffe, var det fullt hus.

– Vi setter pris på raushet. At det er rom for oss her. At naboene sier hei til oss og ungdommene, som til andre naboer. Vi blir glade når de for eksempel kommer bort og forteller hvor fint de syns det er blitt i hagen.

Alt som gir et skinn av normalitet, betyr mye for ungdom i krise.

– I den perioden de er her, gjør vi vårt ytterste for at dette skal føles som hjemme for dem. Dette skal være et godt sted å være. Vi skal være de voksne som gir dette barnet tro på at livet kan bli bedre. Om omgivelsene spiller med på laget, er sjansen enda større for å lykkes med akkurat dette, sier Bjørn.