Det er utfordrende å dokumentere diskriminering, blant annet fordi det er vanskelig å måle objektivt. Når ulike typer studier sees i sammenheng, kan vi få en forståelse av hvordan etniske og religiøse minoriteter opplever det å bo og leve i Norge, og hvilke barrierer de møter for likeverdig deltakelse i samfunnet. Dette er noen av metodene forskere bruker for å studere diskriminering:

  • Studier av erfaringer med diskriminering, der medlemmer av minoritetsgrupper blir spurt om sine opplevelser.
  • Studier av folks holdninger til etniske og religiøse minoriteter.
  • Statistiske analyser som gir oss kunnskap om gruppenes levekår og forskjeller i levekår mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen.
  • Formelle klager til Likestillings- og diskrimineringsombudet.
  • Eksperimentelle studier der man har mulighet til å studere direkte om minoriteter forskjellsbehandles.

Mesteparten av den forskningen som er gjort i Norge handler om opplevd diskriminering. Derfor utgjør det også hovedtyngden av forskningen vi viser til her.

Begrensninger i studier av erfaringer med diskriminering

Studier av erfaringer med diskriminering har noen begrensinger. Terskelen for å oppleve seg som urettmessig behandlet kan variere fra person til person, og mellom grupper. Det kan være et sprik mellom folks erfaringer med diskriminering og hva som juridisk sett defineres som diskriminerende. Det er dermed en risiko for både over- og underrapportering.