Informasjonsdeling mellom tjenestene

Formålet med informasjonsdeling er å styrke samarbeidet mellom helsetjenesten og barnevernstjenesten slik at tjenestene kan gi rett hjelp til barn og familier.

Et godt samarbeid mellom tjenestene forutsetter at tjenestene har kunnskap om hverandres taushetspliktsregler og om adgangen til å utveksle taushetsbelagt informasjon. Regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt utgjør rammene og premissene for informasjonsutveksling i samarbeidet mellom tjenestene.

Kan ansatte i barnevernet gi opplysninger til andre tjenester?

Barnevernet har i utgangspunktet taushetsplikt om alle personopplysninger de får kjennskap til i forbindelse med sitt arbeid . Reglene om taushetsplikt for ansatte i barnevernet er regulert i barnevernloven og forvaltningsloven . Opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet vil alltid være omfattet av taushetsplikten. Ut i fra dette bør barnevernet som en fast regel hverken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak, eller for eksempel om et barn er plassert i fosterhjem eller institusjon.

Barn og foreldre kan samtykke til fritak fra taushetsplikt. Dersom det innhentes informert samtykke, kan ansatte i barnevernet dele opplysninger med helse- og omsorgstjenesten når det er til det beste for barnet .

Når det ikke foreligger samtykke, er hovedregelen at barnevernet bare kan gi taushetsbelagte opplysninger til andre tjenester når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenesten, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for noens helse .

Opplysninger til andre offentlige tjenester kan kun gis når det er nødvendig for å gi det konkrete barnet rett hjelp i rett tid. Barnevernstjenesten og eventuelt barnevernsinstitusjonen må foreta en konkret vurdering om formidling av opplysninger uten barnets/foreldrenes samtykke er nødvendig for å fremme sine oppgaver. Det er presisert i barnevernloven § 6-7 tredje ledd at også yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven kan gis opplysninger etter denne bestemmelsen.

Barnevernet kan også gi slike opplysninger til andre tjenester når det er nødvendig for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for noens helse .

Når det gjelder de nærmere reglene om barnevernets taushetsplikt, opplysningsplikten og opplysningsretten til barnevernet i, vises det til saksbehandlingsrundskrivet kapittel 4 og Rundskriv Q-24, mars 2005.

Informasjon fra helse- og omsorgstjenesten til barnevernet

Helsepersonell i kommunen og spesialisthelsetjenesten har en profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. helsepersonelloven § 21. Taushetsbelagte opplysninger kan bare videreformidles når personen opplysningene gjelder har samtykket eller når det er gitt unntak i lov. Det er da viktig å være klar over at det finnes flere unntak fra taushetsplikten både ved at det i enkelte situasjoner foreligger en adgang, og i andre tilfeller en plikt, til å viderebringe taushetsbelagt informasjon.

Adgang for helsepersonell til å gi pasientopplysninger til barnevernet

For at helsepersonell skal kunne dele taushetsbelagt informasjon med barnevernstjenesten, kreves enten samtykke fra pasienten/brukeren eller andre som kan samtykke på vegne av personen, eller hjemmel i lov. Hovedregelen er at det bes om samtykke før taushetsbelagt informasjon deles.

Hvis det ikke foreligger samtykke til deling av opplysninger, kan helsepersonell likevel gi ut pasientopplysninger til barnevernstjenesten når tungtveiende private eller offentligrettslige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre . At helsepersonellet har adgang til å gi ut opplysninger innebærer at helsepersonellet kan velge mellom å gi opplysninger videre eller å la det være. Den som sitter med opplysningene har dermed adgang, men ikke plikt, til å videreformidle opplysninger.

Dette er en snever unntaksregel, og det skal mye til for at helsepersonell skal kunne dele opplysninger etter denne bestemmelsen. Hensynene og interessene som taler for å dele opplysningene må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler imot. Deling av informasjon etter denne bestemmelsen må være begrunnet i å hindre fare eller skade av et visst omfang. Dersom det gjelder fare for liv eller helse vil helsepersonell kunne dele opplysninger etter denne bestemmelsen.

Plikt for helse- og omsorgstjenesten til å gi opplysninger til barnevernet

Helsepersonell og enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, har i enkelte tilfeller en plikt til uoppfordret å gi opplysninger til barnevernet . Dette er en lovbestemt plikt til å gi opplysninger som ellers er underlagt taushetsplikt.

Opplysningsplikten overfor barnevernet går foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for barnevernet for å kunne hjelpe utsatte barn og unge. Den som sitter med opplysningene kan altså ikke velge om opplysningene skal formidles videre eller ikke.

Når barn eller barnets foreldre mottar helsehjelp, kan det komme frem opplysninger om barnets omsorgs- og livssituasjon som gjør at helsepersonell skal melde fra til barnevernet.

Når har helse- og omsorgstjenesten en selvstendig plikt til å melde fra til barnevernet?

Helsepersonell og enhver som utfører tjeneste og arbeid for et forvaltningsorgan, har en selvstendig plikt til å melde fra til barnevernstjenesten i følgende tilfeller:

  • Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.
  • Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpebehov ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
  • Når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd.
  • Når det er grunn til å tro at barnet blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Det er vilkår om «grunn til å tro» at et barn er i en slik situasjon. Det betyr at det må foreligge en begrunnet bekymring for det. Det er ikke krav om sikker viten eller overvekt av sannsynlighet for det, men helsepersonell og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, må ha noe mer enn en vag mistanke.

Opplysningsplikt er et selvstendig og personlig ansvar som påligger den enkelte. Vurderingen av om det skal meldes, kan ikke overlates til andre. Meldingen skal gå til barnevernstjenesten i den kommunen barnet oppholder seg. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, er det ingen handlingsalternativer som kan erstatte melding til den kommunale barnevernstjenesten i barnets oppholdskommune. Opplysningsplikten faller med andre ord ikke bort ved at helsepersonellet forsøker å avhjelpe situasjonen selv. Plikten kan ikke oppfylles ved å sende meldingen anonymt til barnevernstjenesten.

Melding skal sendes uten ugrunnet opphold. Det betyr at meldingen i utgangspunktet skal sendes til barnevernstjenesten straks etter bekymringen har oppstått. Den som har opplysningsplikt skal ikke selv foreta undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte grunnlaget for bekymringen. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Helsepersonell som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barneverntjenesten ut fra denne vurderingen , har ikke brutt taushetsplikten dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt eller at mistanken som førte til bekymringsmelding blir avkreftet. En unnlatelse av å melde fra kan imidlertid bryte med helsepersonells opplysningsplikt.

Når kan barnevernstjenesten pålegge opplysninger fra helse- og omsorgstjenesten?

Barnevernet skal så langt som mulig innhente opplysninger i samarbeid med den saken gjelder . Barnevernet kan pålegge helse- og omsorgstjenesten å gi taushetsbelagte opplysninger i saker om

  • midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner
  • forbud mot flytting av barn og foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødt barn før barnet har flyttet hjem
  • medisinsk undersøkelse og behandling
  • behandling av barn som har særlige behandlings- eller opplæringsbehov
  • omsorgsovertakelse
  • samværsrett og skjult adresse
  • fratakelse av foreldreansvar og adopsjon
  • oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse
  • plassering og tilbakehold i institusjon uten samtykke
  • plassering i institusjon uten samtykke ved fare for menneskehandel

Pålegg om taushetsbelagte opplysninger kan også gis i saker om pålegg om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd, når dette er nødvendig for å unngå at et barn havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12.

Det er barnevernstjenesten som skal vurdere om vilkårene for opplysningsplikt foreligger, ikke helse- og omsorgstjenesten.

Barnevernstjenesten må vurdere hvilke opplysninger som er relevante, og de må til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som pålegges utlevert. Det kan for eksempel ikke kreves utlevert en fullstendig pasientjournal.

Informasjon om barnets helse når barnet er under barnevernets omsorg

Etter nærmere regler i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 har foreldrene eller andre som har foreldreansvaret rett til å få informasjon om barnets helse og om den helsehjelpen som gis til barnet når barnet er under 16 år, og i visse tilfeller opp til 18 år. Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten rett til informasjon etter de samme reglene.

Hovedregelen er at der barnet har fylt 16 år, skal det ikke gis informasjon til barnevernstjenesten uten samtykke fra barnet. Er barnet under 16 år, skal informasjon som hovedregel gis. Dette innebærer i utgangspunktet en opplysningsplikt for helsepersonellet. Det er enkelte unntak fra denne hovedregelen:

  • For informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, gjelder informasjonsplikten inntil barnet er 18 år. Pasienten eller brukeren skal orienteres om at informasjonen gis. Dette kan omfatte alvorlige situasjoner, som for eksempel tilstander med mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading og redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling og opplysninger om hvor barnet befinner seg.
  • Er barnet mellom 12 og 16 år skal informasjon ikke gis til barnevernstjenesten når barnet, av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Et viktig hensyn bak unntaket er å sikre at barn oppsøker helsetjenesten når de har behov for det, for eksempel helsesøster på skolen, uten frykt for at de som ivaretar foreldreansvaret skal kobles inn. Det må vurderes konkret om det er grunnlag for å unnta informasjon etter denne regelen.

Uavhengig av barnets alder, skal informasjon ikke gis til barnevernstjenesten dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot det. Dette er et snevert unntak. Helsepersonell har en selvstendig plikt til å ta stilling til om det foreligger tungtveiende hensyn til barnet som gjør de som har foreldreansvaret ikke skal informeres. Barnet trenger altså ikke å ha bedt om det.

Samtykke til å dele informasjon

Den som har krav på taushet fra helsepersonellet kan gi samtykke til at opplysninger deles, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. Hvis personen samtykker, oppheves taushetsplikten så langt samtykket rekker.

Krav til samtykket

  • Personen som samtykker skal gis informasjon om hvilke opplysninger det gjelder, hvor opplysningene kan hentes fra, hvem de skal kunne deles med og hva formålet med delingen er. Det skal også gis informasjon om eventuelle konsekvenser av delingen.
  • Samtykket skal være aktivt og uttrykkelig.
  • Samtykket kan være muntlig eller skriftlig, men må være skriftlig i tilfeller der samtykket skal gjelde over tid. Omfanget av samtykket må være tilstrekkelig presist angitt, slik at det er tydelig hva det er samtykket til, jf. første kulepunkt.
  • Samtykket skal være frivillig. Personen som samtykker kan ikke pålegges å gi samtykke. Samtykke kan heller ikke gjøres til en forutsetning for å motta tjenester.
  • Samtykket skal være informert. Det innebærer at pasienten forstår hvilke opplysninger som skal gis videre, til hvem og i hvilken periode. Pasienten bør forstår formålet, rekkevidden og konsekvensene av at opplysningene gis videre. Videre må pasienten være samtykkekompetent.


Les mer i rundskriv til helsepersonelloven § 22 med kommentarer .

Hvem kan samtykke til deling av pasientopplysninger?

  • Utgangspunktet er at det er den personen som opplysningene gjelder, som skal samtykke. Barn over 16 år skal samtykke selv.
  • Foreldre eller andre med foreldreansvar skal samtykke hvis barnet er under 16 år, eller hvis barnet er mellom 16 og 18 år og mangler samtykkekompetanse. Hvis barnevernet har overtatt omsorgen, samtykker barnevernet i foreldrenes sted.

Hvem kan samtykke til deling av opplysninger fra barneverntjenesten?

  • Er barnet under 15 år er det barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke.
  • Er barnet over 15 år eller barnet er part i saken kan barnet selv samtykke.

Barn og unge har rett til å medvirke uansett alder, og foreldrene bør lytte til barnet før de samtykker til deling av både pasientopplysninger og opplysninger fra barneverntjenesten.

Les mer om Barn og unges rett til medvirkning.

Det foreligger ikke samtykke eller lovhjemmel til å dele informasjon - hva kan tjenestene gjøre?

Selv om helsepersonell og ansatte i barnevernstjenesten har taushetsplikt, kan tjenestene etablere et generelt samarbeid hvor de utveksler erfaring og drøfter saker anonymisert. Det er viktig at tjenestene sørger for at sakene som tas opp er tilstrekkelig anonymisert, slik at enkeltpersoner ikke identifiseres.

  • Tjenestene kan etablere faste møtepunkter mellom helse, barnevern og skole slik at generelle problemstillinger kan drøftes og konkrete saker kan diskuteres anonymt.