Samisk kultur, historie og befolkning

Samisk befolkning og samfunn

Samenes tradisjonelle bosetningsområde, Sápmi, omfatter landområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. I Norge strekker dette området seg fra grensen mot Russland i nord og inn i Hedmark i sør. I Norge bor det samer over hele landet - både i de tradisjonelle samiske bosetningsområdene, og i tettsteder og større byer.

Det samiske samfunnet er mangfoldig og variert, med store språklige, kulturelle og næringsmessige forskjeller. Samer tilhører alle samfunnslag, yrker og utdanningsgrupper. Sosioøkonomisk skiller samene seg fra andre urfolk i verden, som ofte har vært ekskludert fra storsamfunnets velstandsutvikling (Kuokkanen, 2014).

Samiske språk

I Norge finnes det tre offisielle samiske språk: nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. I tillegg er skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk samiske språk som tradisjonelt har vært utbredt i Sápmi.

En konsekvens av fornorskningstiden er at mange som regner seg som samer har mistet sitt språk og snakker kun norsk. De siste årene har det blitt gjort mye for å ta vare på og revitalisere samiske språk (NOU 2016: 18).

I 2020 var antallet elever i grunnskolen og videregående skole med samisk som første- eller andrespråk det høyeste siden 2007. 1 011 elever i grunnskolen hadde et av de samiske språkene som førstespråk og 1 500 hadde det som andrespråk. I videregående skole var det i skoleåret 2020/2021 for første gang over 500 elever som hadde samisk som første- eller andrespråk. Les mer om retten til å bruke samisk språk i møte med offentlige etater i forvaltningsområdet for samisk språk

Samisk kultur og historie

Tradisjonelt står fiske, jakt, fangst, sanking, håndverk og reindrift sentralt i samisk tradisjon. Man finner samiske kulturminner innenfor et stort område av Norge, fra Hedmark til Finnmark. Samiske kulturminner er spor etter samisk bruk og tilstedeværelse i landskapet. Det kan for eksempel være gravplasser, offerplasser, gammetufter, fangstanlegg og merkeplasser for rein, ildsteder, hus, stabbur, kirkegårder, offersteder, hellige fjell og innsjøer, sennagress-steder, lekeplasser for barn og muntlige fortellinger og joik knyttet til bestemte plasser. Der samisk bosetting og bruk er intakt i dag, er mange kulturminner en del av en levende tradisjon. Det samiske kulturminnevernet har som en viktig oppgave å ta vare på tradisjonene og føre disse videre.

Fornorskning og assimilering av samene

Offisielt regnes perioden 1840-1945 som fornorskningstiden, men det foregikk kolonisering av samiske områder og kristent misjonsarbeid blant samene allerede fra middelalderen.

På midten av 1800-tallet var det et viktig mål for norske myndigheter å styrke den norske nasjonen og nasjonsfølelsen. En del av nasjonsbyggingsprosjektet var å assimilere samer og kvener, og erstatte urbefolkningens språk og kultur med majoritetsbefolkningens. Samene ble på 1800-tallet definert som et fremmed folkeslag, og rasistiske holdninger og forestillinger om rasehierarki var med på å prege den offisielle politikken fra myndighetene (Nergård, 2011; Minde, 2005; Øverli og Bergman 2015).

Både lovgivning og praktisk politikk omfattet i denne tiden målet om fornorskning og assimilering av den samiske befolkningen. Det var lovbestemt at samene skulle lære norsk, og at det ikke skulle snakkes samisk i skolen. Det ble opprettet internatskoler og barnehjem hvor samiske barn og unge skulle oppdras til å bli «gode norske og norskspråklige borgere». Vold og overgrep mot samiske barn i internatskolene ble lenge ignorert av myndighetene. Fornorskningspolitikken førte til at samisk språk, historie og kultur ble gjort usynlig i samfunnet. For mange samiske personer resulterte dette i tap av språk og identitet, og at den samiske familiehistorien ble skambelagt og holdt skjult for videre generasjoner (Minde, 2005; Stordahl, 1996; NOU 2016:18).

I gjenoppbyggingstida etter krigen var det lite oppmerksomhet rundt samiske spørsmål. Under krigen var Finnmark og Nord-Troms blitt brent som del av den «brente jords taktikk». Tvangsevakuering og krigsødeleggelser hadde fjernet både bygninger og fysiske kulturminner i Nord-Troms og Finnmark. Mange samer bosatte seg fast i Sør-Norge (NOU 2016:18).

For samer som vendte hjem og deltok i gjenoppbyggingen etter krigen ble det i større grad enn før nødvendig å beherske norsk. Under gjenreisningen ble det ikke tatt hensyn til at en stor del av befolkningen i Nord-Troms og Finnmark var samer. All kommunikasjon skjedde på norsk, og det ble tatt for gitt at det var nordmenn som man skulle forholde seg til i disse områdene. Dermed måtte folk fortsatt forholde seg til fornorskningspolitikken, selv om den etter hvert ble formelt avskaffet som offisiell politikk. Gjenreisningen fremmet norsk som hovedspråk, som det du måtte snakke ute i samfunnet, mens samisk ble et «kjøkkenspråk».

Etter hvert utviklet det seg en linje i offentlig politikk som brøt med den aktive fornorskningspolitikken. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 nedfelte seg i politisk bevissthet, også i Norge, og kan ha vært medvirkende til at samiske rettigheter kom på den politiske dagsorden. I 1959 ble det igjen lov å bruke samisk som opplæringsspråk i skolen. Samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur har vært offisielt anerkjent siden 1960-årene. Siden da har Norge hatt en statlig minoritetspolitikk for samisk befolkning, med hensikt å styrke og fremme samisk kultur og rettigheter.

Fornorskningspolitikken (Mediaflow)

Revitalisering og mobilisering

Fra og med 1970-årene skjedde en kulturell revitalisering og mobilisering i samiske samfunn, og mange samer opplevde at det ble tryggere å være åpen om sin samiske bakgrunn. Samiske rettigheter ble tydeligere anerkjent av storsamfunnet gjennom Sameloven i 1987. Dette førte til gradvis oppbygging av samiske institusjoner, og Sametinget ble etablert i 1987 som et folkevalgt rådgivende og besluttende organ for samene i Norge.

Striden om utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet var viktig for samenes offisielle anerkjennelse som Norges urfolk. Motstanden mot utbygginga var basert på samiske interesser, reindriftsinteresser og miljøverninteresser. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget tok i bruk sivil ulydighet og skapte stor oppmerksomhet og mobilisering. I oktober 1979 slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde utbyggingen stanset. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik. På et internasjonalt plan, var både FN-systemet og internasjonale urfolksorganisasjoner som WCIP og IITC (International Indian Treaty Council/Den internasjonale indianeravtalens råd) involvert. Norge fikk etter hvert hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene, og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolk internasjonalt og på hjemmebane.

I kjølvannet av Altasaken, ble norske myndigheter opptatt av å bedre forholdet til samene, og et sterkt bånd ble knyttet mellom samiske organisasjoner og miljøbevegelsen. En offentlig utredning fra 1980 slo fast at samene var Norges urbefolkning, og mandatet for Samerettsutvalget fra samme år henviste til folkerettslige regler om urbefolkninger og etniske minoriteter.

I 1984 leverte Samerettsutvalget sin første delrapport, som la vekt på Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Rapporten la grunnlaget for Sameloven av 1987, som blant annet etablerte Sametinget, og en egen grunnlovsbestemmelse av 1988 om samenes rettigheter.

Diskriminering i dag

Selv om assimileringspolitikken ble avsluttet i forrige århundre, vet vi at mange samer i dag opplever diskriminering, nedvurderende holdninger og manglende anerkjennelse av språk og kultur. Forskning viser at samer opplever opp til ti ganger så mye diskriminering som øvrig befolkning, og at de som opplever mest diskriminering bor utenfor de samiske språkområdene. Samer møter ulike former for indirekte og strukturell diskriminering, for eksempel i møter med de offentlige tjenestene.

En undersøkelse fra 2021 blant samer i alderen 16-31 år, viser at samisk ungdom i Norge opplever fordommer, diskriminering, mobbing og netthets på grunn av sin samiske bakgrunn. Diskriminering rammer samisk ungdom særlig hardt og kan føre til sosial ulikhet, marginalisering, utenforskap og dårligere psykisk helsestatus (Hansen, K & S. W. Skaar (2021).

Fordi den samiske befolkningen har en historie med undertrykking, assimilering og overgrep, kan diskriminering og mobbing i dagens samfunn oppleves annerledes enn for minoritetsgrupper som ikke har tilsvarende historiske opplevelser av diskriminering som en del av sin kollektive identitet. De langsiktige konsekvensene av slik kumulativ diskriminering kan påvirke helse- og levekår hos befolkningen.

Historisk-kollektive traumer og ettervirkninger

Historisk-kollektive traumer brukes som et begrep for å beskrive innvirkningen på urfolk fra kolonisering, kulturell underordning og historisk undertrykkelse. Internasjonal forskning viser at kolonialisering av urfolk kan gi kollektive traumer som gir individuelle utslag i flere generasjoner, i form av dårlig helse, rusmisbruk og fattigdom. Traumene fra fornorskningspolitikken kan, sammen med dagens diskriminering, stereotypier og negative holdninger fra storsamfunnets side, ha hatt innvirkninger på mange samer. Foreløpig har vi lite forskning i de nordiske landene om de mer langsiktige virkningene som denne typen av historiske traumer kan ha hatt på samers psykososiale helse.

Helse og levekår

Det er små forskjeller i hvordan den samiske befolkningen vurderer egen helse sammenlignet med den øvrige befolkningen, ifølge SAMINOR-undersøkelsene som er gjort i områder med både samisk og ikke-samisk befolkning. Samer melder om noe dårligere selvvurdert helsestatus enn ikke-samisk befolkning. Samiske menn rapporterer om høyere nivå av psykisk stress sammenlignet med etnisk norske menn. Det er imidlertid ingen signifikant forskjell mellom samiske kvinner og ikke- samiske kvinner. En kunnskapsoppsummering om samers bruk av helse- og omsorgstjenester konkluderer med at samer bruker helsetjenester i omtrent like stor grad som andre i befolkningen.

Det er noe lavere forventet levealder i virkeområdet for Sametingets tilskuddsordninger til næringslivet (STN-området) nord for Saltfjellet enn for øvrige områder nord for Saltfjellet. Sammenlignet med hele landet, er forventet gjenstående levetid ved fødsel noe lavere i STN-området. Dette gjelder for både kvinner og menn. Denne tendensen har vedvart over tid.

Psykisk helse og selvmord

Samer som opplever diskriminering har dårligere egenvurdert helse, psykisk stress og dårligere trivsel og velvære enn andre. Analyser av SAMINOR 2-studien viser at etnisk diskriminering av samer påvirker både psykisk og fysisk helse negativt, og at det er en sammenheng mellom helseutfordringer, selvopplevd diskriminering og hvorvidt man bor i et samisk majoritets- eller minoritetsmiljø. Samiske menn rapporterer om høyere nivå av psykisk stress sammenlignet med ikke-samiske norske menn. Det er imidlertid ingen signifikant forskjell mellom samiske kvinner og ikke- samiske kvinner (Hansen, K.L. 2015).

En undersøkelse av samisk unge samers psykiske helse (Hansen, K & S. W. Skaar (2021) viser at unge samer har like nivåer med norsk ungdom når det gjelder selvfølelse, livstilfredshet og kroppsbilde. I tråd med forskning på norsk ungdom, rapporterer de samiske jentene flere symptomer på depresjon, angst og stress enn de samiske guttene. Depresjon har den høyeste gjennomsnittsskåren.

Selvmord og selvmordstanker er et alvorlig problem blant samisk ungdom. For perioden 1978 til 1990 ble det funnet en forhøyet selvmordsrate blant samer i Norge på 27 prosent, og det var høyest risiko for selvmord blant samisk ungdom og unge voksne i aldersgruppen 15 til 24 år. Selvmordsraten var høyest blant menn (Silviken, Haldorsen og Kvernmo 2006). I en nylig norsk studie rapporterer samiske gutter 2,5 ganger flere selvmordsforsøk enn ikke-samiske gutter (Eckhoff, Sørvold og Kvernmo 2020).

Vold og overgrep

Personer med samisk bakgrunn, og særlig samiske kvinner, rapporterer om mer utsatthet for vold og seksuelle overgrep enn personer med ikke-samisk bakgrunn i samme geografiske område. Disse resultatene fra SAMINOR 2 viser at en betydelig høyere andel samiske kvinner og menn har vært utsatt for emosjonell og fysisk vold, både som barn, som voksen og i et livsløpsperspektiv, sammenliknet med ikke-samiske kvinner og menn. Når det gjelder seksuell vold, viser forskningen at en betydelig høyere andel samiske kvinner har vært utsatt for seksuell vold som barn, voksen og i et livsløpsperspektiv enn ikke-samiske kvinner i samme geografiske område.

Analysene viste at når det gjaldt å fortelle om vold og overgrep, var det ingen betydelig etnisk forskjell blant kvinner, men en betydelig etnisk forskjell blant menn. Spesielt få samiske menn hadde fortalt fagfolk om voldserfaringer.

Samme studie viste også at det var en sterk sammenheng mellom rapportert vold i barndommen og symptomer på angst, depresjon og posttraumatisk stress som voksen blant både samer og ikke-samer. De som rapporterte om vold og overgrep i barndommen, hadde over tre ganger så høy risiko for psykiske helseplager sammenliknet med dem som ikke hadde vært utsatt for vold (Eriksen et al., 2018).