Etter ny vedtatt modell for frikjøp av fosterhjem anbefales det at alle fosterhjem tilbys frikjøp den første perioden etter at barnet flytter i fosterhjem. Hvor lang den første perioden er, vil variere etter barnets alder når barnet flytter til fosterhjemmet (se pkt. 4.3.3).

I god tid før denne perioden nærmer seg en slutt, skal barneverntjenesten sammen med fosterhjemmet vurdere behovet for videre frikjøp av fosterhjemmet. Frikjøpsperioden kan dermed bli en direkte forlengelse av den første perioden eller oppstå senere i plasseringsforløpet. Når behovet for videre frikjøp skal evalueres etter avtalt periode, kan kriteriemodellen også brukes som et hjelpemiddel for oppsummering av igangsatte forsterkningstiltak og vurdering av ytterligere behov for frikjøp.

Uavhengig av om frikjøp er aktuelt utover den første perioden, mottar fosterhjemmet grunnstøtte for oppdraget som tilsvarer 1 G årlig per fosterbarn så lenge barnet bor i fosterhjemmet. I tillegg mottar de utgiftsdekning og barnetrygd.

Omfanget av frikjøp skal vurderes særskilt i det enkelte tilfelle og knyttes til forhold, tiltak eller oppfølging som ikke er forenlig med at fosterforeldrene er i helt eller delvis arbeid. Når omsorgsoppgavene binder fosterforeldrene i en slik grad at de ikke kan kombinere oppdraget med fulltidsjobb, kan barneverntjenesten beslutte å frikjøpe fosterhjemmet etter den første perioden.

For noen barn med svært omfattende omsorgsbehov eller funksjonsnedsettelser vil det kunne være behov for langvarige og mer permanente frikjøpsordninger. I slike saker må det både vurderes bistand etter annet lovverk enn barnevernloven, og om frikjøpsordningen bør være en varig forutsetning for omsorgsoppdraget. I slike saker må barneverntjenesten stå økonomisk ansvarlig overfor fosterforeldrene for frikjøpsordningen, og ha pådriveransvar for at barnets behov og rettigheter ivaretas fra andre tjenesteytere og lovverk.

Den viktigste målsettingen ved frikjøp av fosterhjemmet helt eller delvis fra arbeid, er å møte barnets behov, bidra til stabilitet i fosterhjemmet og unngå brudd. Når barn flytter i fosterhjem, er det ulikt hvor godt barneverntjenesten kjenner til det enkelte barns behov. Mangelfull kartlegging før barnet flytter i fosterhjem, kan gjøre det utfordrende å tilpasse forsterkningsnivå godt. Ved å standardisere frikjøp den første tiden som fosterhjemsstrategien anbefaler, får barneverntjenesten tid til å skaffe seg mer kunnskap om barnets fungering. Eventuelle ytterligere utredninger kan i denne perioden innhentes fra de arenaene barnet og fosterhjemmet er på. Her blir også verdien av fosterhjemmets observasjoner viktig. Barnets behov må vurderes opp mot fosterhjemmets ressurser, og en samlet oppsummering av tiltak og tidsbruk som er nødvendig for å følge opp barnet gir grunnlaget for å vurdere videre frikjøp.

Dersom det kan settes inn tiltak som gjør at fosterforelderen kan stå i jobb, skal dette vurderes og drøftes med fosterforelderen.

Det er også en målsetting å bidra til lik behandling av fosterhjem og likeverdig behandling på tvers av kommuner. Modellen skal bidra til mindre tilfeldig fastsettelse av forsterkningsnivå, samtidig som den skal understøtte skjønnet i vurderingsprosessen.

Modellen er universell, og skiller ikke mellom om bakgrunnen for plasseringen er samtykke fra foreldrene eller en omsorgsplassering. Det skilles heller ikke mellom om fosterhjemmet er ordinært eller rekruttert i barnets familie eller nettverk. Tvert imot er det et poeng at alle omfattes av ordningen og får en mest mulig lik vurdering.

Modellen omfatter barn og unge i fosterhjem, uavhengig av alder.

Om det er behov for frikjøp må ses i sammenheng med graden av stabilitet i hverdagsfungeringen mellom barnet og fosterhjemmet, hvordan barnet nyttiggjør seg relasjonen til fosterfamilien og om denne støtter utviklingen til barnet. Fosterhjemmet skal i samarbeid med barneverntjenesten skape denne stabiliteten.

Følgende er eksempler på stabilitet i hverdagsfungeringen:

• Barnet søker fosterforeldrene i utrygge situasjoner og fosterforeldrene vet hvordan de skal hjelpe barnet med å ta imot trøst og søke trygghet
• Barnet tar imot hjelp og støtte fra fosterforeldrene og fosterforeldrene vet hvordan og når de skal hjelpe barnet til å utforske og tåle atskillelse
• Barnet kan dele opplevelser med fosterforeldrene (vise, fortelle, gjøre ting sammen, fosterforeldre hjelper og støtter barnet når barnet trenger det)
• Fosterforeldrene klarer å hjelpe barnet med følelsesregulering og vet når barnet spesielt blir utfordret med å håndtere egne følelser

• Barnet kan gå i barnehage eller på skole – etter egen plan
  • Fosterforeldrene er ikke i beredskap på dagtid eller på natt for barnet, de kan være på jobb 
  • Barnet fungerer på et slikt nivå etter skole/barnehage at fosterforeldrene kan gjøre normale familieaktiviteter. Fosterforeldrene er ikke bunnet opp av å trygge fosterbarnet i enhver situasjon som oppstår
  • Hensynet til oppfølging av egne barn binder ikke fosterforeldrene mer opp enn det som er aldersadekvat

• Barnet deltar aldersadekvat på aktiviteter på fritid – normal foreldreoppfølging kreves av fosterforeldrene
• Tidsbruk på oppfølging/opplæring /veiledning/ møtevirksomhet etter den første perioden kan kombineres med fulltidsjobb for fosterforeldrene

På bakgrunn av eksemplene over på hva som skaper stabilitet i hverdagsfungeringen i fosterhjemmet, skal barneverntjenesten foreta en grundig oppsummering av barnets fungering og fosterhjemmets ressurser. Oppsummeringen skal inneholde beskrivelse av barnets fungering på alle arenaer der barnet er i hverdagen (dagtilbud og fritid), samt ressursene fosterhjemmet har. Innhenting av vurderinger fra andre instanser skal vurderes og kan bidra til å beskrive hjelpebehovets omfang.

Om fosterforeldrene kan kombinere jobb med å følge opp barnet vil både avhenge av fosterforeldrenes totale kapasitet, type jobb, oppfølging av egne barn og graden av oppfølging av barnet. Ved barneverntjenestens vurdering av frikjøp skal barnets totale situasjon veies opp mot fosterhjemmets vurdering av egen situasjon og behov.

I barneverntjenestens vurdering av frikjøp og omfanget av frikjøpet, må omfanget av aktivitetene og omsorgsoppgavene som fosterforeldrene skal ivareta operasjonaliseres:

• Hvor mye tilpasset omsorg og tilsyn barnet har behov for
• Hvor stort behovet er for hverdagstilpasninger og oppfølging for å møte barnets særlige behov
  • Hvor mye omsorgsoppgaven binder den som gjør oppdraget
• Tidsbruk på oppfølging/opplæring /veiledning/ møtevirksomhet
• Hvilke ekstra behov har barnet sammenliknet med andre barn med normal utvikling og trygg relasjon
• Hvilke aktiviteter (oppgaver og tilsyn) fører dette til
• Omfang i tidsbruk
  • Til hvilken tid på døgnet er behovene størst
  • Hvor mye tid går med til oppgaver og tilsyn som beskrevet over
•  I hvilken grad er fosterforeldrene hindret i å være yrkesaktive for å kunne ivareta oppgavene
• Hensynet til fosterfamiliens mulighet til å «hente seg inn»
• Hensynet til oppfølging av egne barn
• Omfang av samvær, rettssaker, aktiviteter som forutsetter deltakelse fra fosterforeldrene

Tidsbruk er en av faktorene, men ikke den eneste når omsorgsoppgavens omfang skal vurderes. En samlet vurdering av hvor mye omsorgsoppgaven binder fosterforeldrene, samt andre typer belastninger som fosterforeldrene står i for å ivareta fosterbarnets utvikling utgjør grunnlaget for vurdering av omfanget av frikjøp.

Særlig om hvor mye omsorgsoppgaven binder fosterforeldrene:
Barns hjelpebehov endrer seg hele tiden. For å vurdere omfanget av det ekstra behovet barnet har, må barnets omsorgs- og hjelpebehov sammenlignes med jevnaldrende barns omsorgs- og hjelpebehov. Hva som er ekstra og tilpasset omsorg og tilsyn må vurderes ut fra det behovet andre barn med normal utvikling og trygg relasjon på samme alder har.

Eksempler:

• Normalt tilsyn av ganske små barn som uansett ikke kan overlates til seg selv vil ikke representere ekstra behov for omsorg og tilsyn. Det finnes imidlertid barn på samme alder med behov av en slik art og grad at de må overvåkes på en ganske annen måte enn vanlig. I slike tilfeller kan omfanget av omsorg og tilsyn være tilstrekkelig til at grader av frikjøp bør vurderes.
• I enkelte tilfeller kan graden av bundethet være større enn det barnets alder umiddelbart skulle tilsi. Hvis for eksempel barnet har en særlig utrygg relasjon kan omsorgspersonen bli svært bundet fordi det er vanskelig å få avlastning fra andre, eller at avlastning ikke vurderes til det beste for barnet.
• Videre kan dette gjelde for større barn og ungdommer som på grunn av dårlig sosial eller kognitiv fungering har vanskeligheter med å få venner, eller med å delta i normale aktiviteter med jevngamle barn. Fosterforeldrene må i disse tilfellene delta/planlegge fritidsaktiviteter for barnet/ungdommen i en ganske annen utstrekning enn det som er vanlig for barn/ungdommer på samme alder. I slike situasjoner foreligger det betydelig grad av bundethet som må legges vekt på i den samlede vurderingen av omsorgs- og tilsynsbehovet.

Arbeid med kriteriemodellen skal gjennomføres av ansatte i barneverntjenesten med barnevernfaglig kompetanse. Dette er altså ikke en helse, - eller skolekartlegging, den kompetansen og informasjonen skal eventuelt andre rundt barnet og fosterhjemmet bidra med.

Kriteriemodellen er et hjelpemiddel i barneverntjenestens arbeid med å konkretisere og begrunne hvorfor fosterhjemsoppdraget ikke er forenlig med at fosterforeldrene er i heltids- eller deltidsarbeid utenfor hjemmet. Skjema skal ikke brukes for å score fosterbarnet eller fosterhjemmets fungering, men for å angi hvilke forhold som skal vurderes, for å dokumentere de vurderinger barneverntjenesten gjør.

Ved plassering i fosterhjem uten forutgående kartlegging eller omfattende kjennskap til barnet, gir modellen føringer for hva som skal innhentes og dokumenteres for å få nødvendig kunnskap om barnets behov. Dette kan særlig være aktuelt ved en plassering der foreldrene samtykker.

Barneverntjenesten bruker malene som rammeverk for å beskrive og konkretisere barnets utvikling og fungering, samt fosterforeldrenes ressurser og behov, og oppsummerer på bakgrunn av samlet informasjon.

Modell for oppsummering av kriterier for frikjøp etter første periode 

Når Bufdir har vurdert utmålingskriterier for varighet for frikjøp den første perioden har vi tatt utgangspunkt i ulike alderstrinn som anbefales i internasjonal forskning og vurdert sårbarheten ved de ulike aldrene. Med utgangspunkt i dette har vi justert varigheten på permisjonen ut ifra alder på barna. Det er ikke alderen på barna i seg selv, men sårbarheter hos barn som har opplevd omsorgssvikt i ulik grad sammen med de utviklingspsykologiske sårbarhetene ved de ulike aldrene som danner grunnlaget for differensieringen på varighet av frikjøp i den første perioden av fosterhjemsplasseringen.  

Fosterhjemsutvalget begrunnet alder som kriterium for frikjøp den første perioden med følgende resonnement: “ved å innføre en rettighetsbasert inntektskompensasjon vil ikke dagens ordning nødvendigvis utvides, men heller bidra til å øke forutsigbarheten samtidig som man får dagens ordning inn i ordnede former. Betalt permisjon vil svare på det behovet et flertall av fosterforeldrene har for slik permisjon. Dette taler for at en slik ordning differensieres etter barnets alder”.  

De yngste barna  

I internasjonal forskning vies det oppmerksomhet på etablering av trygg tilknytning for de yngste foster- og adoptivbarna når de får nye omsorgspersoner. Forskningen viser at barn som plasseres før de er 12 måned generelt utvikler raskere trygge relasjoner enn barn som blir flyttet når de er eldre. Barn som plasseres etter sin første bursdag har mindre sannsynlighet for å utvikle trygg relasjon. Det krever mer arbeid fra omsorgspersonene for at barna skal bli tryggere. Det er forskningsmessig belegg for å sikre stabilitet for barna under 1 år og delvis for aldersgruppen 1-5 år i en lengre periode ved starten av en fosterhjemsplassering. Forskningen støtter opp om anbefalingen om 56 uker frikjøp for barn som plasseres før de fyller 12 måneder og 46 uker frikjøp for fosterhjem med barn i barnehagealder. Barn som er plassert i fosterhjem trenger ekstra tid til å skape en trygg relasjon til fosterforeldrene og barna er ofte veldig sårbare ved etablering i barnehage. Barna har behov for tilgjengelige voksne som jobber med å etablere relasjon og trygg hverdagsfungering.    

De eldre barna  

Det er ikke det samme forskningsmessige belegget for å argumentere for like lang frikjøpsperiode for unge mellom 6-12 år og mellom 13-18 år. For disse aldersgruppene blir den erfaringsbaserte kunnskapen viktig. Kunnskap kan da hentes fra informasjon om hvem som plasseres i fosterhjem, bakgrunnen for at de plasseres i fosterhjem og konsekvensen av deres fungering i fosterhjemmet på bakgrunn av tidligere omsorgshistorie.     

Det er mer utfordrende å rekruttere fosterhjem til barn som er over 6 år, dette viser tallene til Bufetat på barn som venter på fosterhjem etter dato for ønsket oppstart siden 2017. Det er viktig for rekrutteringen av fosterhjem til denne gruppen at det er forutsigbare og tilstrekkelige ordninger når barnet skal flytte i fosterhjemmet. Gjennomgang av refusjonssaker for denne aldersgruppen viser at barna i skolealder ofte sliter med fungering på skole og fritidsaktiviteter.

De yngste barna i gruppen er ofte sårbare ved etablering på skolefritidstilbud og kan ikke bruke dette tilbudet på samme måte som barn med trygg tilknytning og normal utvikling. Eksempler er at barna sliter med forsinket utvikling, følelsesregulering, utrygghet på grunn av manglende omsorg eller omsorgssvikt før fosterhjemsplassering. I en etableringsfase skal barna både etablere en ny relasjon til sin fosterfamilie samtidig som de skal etablere seg på skole og i fritidsaktiviteter. Det kreves ofte et utstrakt samarbeid mellom fosterhjem, barneverntjeneste, skole og ofte andre instanser ved oppstart av en fosterhjemsplassering for disse barna.    

Når det gjelder barn over 13 år som flytter i fosterhjem, har Bufdir vurdert at det vil være behov for frikjøp også her i en etableringsperiode. Barn mellom 13 og 18 år som flytter i fosterhjem har ofte mange relasjonsbrudd bak seg. En stor andel av barna som flytter i fosterhjem har flere relasjonsbrudd bak seg, noen flytter i fosterhjem etter et institusjonsopphold og mange har opplevd langvarig omsorgssvikt. I slutten av barndommen/ overgang til voksent liv både får, og trenger barn økt selvstendighet. Når et barn flytter i fosterhjem, trenger barnet og fosterforeldrene mulighet til å bygge bånd og etablere en trygg relasjon. En trygg base er viktig, og når den skal etableres samtidig med barnets økende selvstendighet kan det kreve ekstra tid og innsats.