– Vi var for unge til å bli gamle

Paret bor i et stort hus i Haugesund, sammen med hunden, Boss og et av fosterbarna. Fra før har de fire barn som nå er voksne og har flyttet ut. I alle fall nesten. Flere av barna har bodd i kjellerleiligheten. En leilighet som har fått bein å gå på, som mellomstasjon på barnas vei inn i voksenlivet.

Tom og Gro har vært fosterhjem og besøkshjem i flere år. De ble besøkshjem for første gang i 2017, og har siden det hatt tre barn hos seg; et i besøkshjem og to i fosterhjem.

Plutselig ble det stille

Paret forteller at de trives når det er liv og røre i huset. Da barna flyttet ut ble det stille.

– Da var det plutselig bare hun og meg og hunden, forteller Tom.

Boss gir mye selskap, men fyller ikke huset på samme måte som barna.

– Vi var for unge til å bli gamle. Vi var begge unge foreldre og hadde mer å gi da barna ble voksne, forteller han.

Gro legger til at de diskuterte og leste om å bli fosterhjem i flere år før de bestemte seg. – Da det først skjedde, var det veldig gjennomtenkt og noe vi hadde veldig lyst til.

Som om hun har vært der hele tiden

– Å ha et fosterbarn er litt som å ha ditt eget barn, forteller de. Forskjellen er at du må bli kjent på en annen måte og være mottakelig for nye ting.

– Det er rart, for etter bare en kort tid var det som om hun hadde vært her hele tiden.

Ingen av dem kan se for seg et liv uten fosterdatteren. – Nei, det er bare absurd. Nå kan jeg ikke se for meg livet uten. Det er kanskje det som er mest spesielt, hvor nære de blir.

Verdifull erfaring

Gro og Tom bestemte seg for å bli fosterhjem på nytt etter at det første fosterbarnet flyttet ut for noen år siden. Avgjørelsen var enkel, dette ville de gjøre igjen. De hadde mer omsorg å gi, de hadde plass og de hadde overskuddet. Dessuten følte de at dette var noe de mestret.

– Jeg tror at det at vi har oppdratt fire unger fra før, kan ha hjulpet oss. Ikke minst var PRIDE-kurset veldig lærerikt.

Likevel slår begge fast at å være fosterhjem første og andre gang har vært ulikt på mange måter, fordi ungdommene har vært ulike.

– Alle er ulike. Du må uansett begynne med blanke ark og finne de riktige knappene. Vi har kanskje tatt med oss noen erfaringer underveis, men hvilke som er fra å være fosterhjem og besøkshjem, og hvilke som kommer av å være foreldre og voksne mennesker – det er ikke godt å si.

Alltid en bagasje

Siden paret kun har hatt ungdommer hos seg og dermed ikke hatt dem siden de var små, har de måttet bruke god tid på å bli kjent. Det innebærer å stille med blanke ark. Alle er ulike, med hver sin unike bakgrunn og historie, med ulike behov.

– Et fosterbarn har alltid en bagasje, sier Tom. – Du må skru på antennene og bruke tid på å finne ut av hvilke knapper du skal trykke på, når du skal trykke og hvilke triggere de har. Det er en prosess, men det er fantastisk.

– Får du egne barn så reiser du hjem fra sykehuset med et helt nytt menneske du skal bli kjent med. De har også egen personlighet og egen vilje som du må finne ut av, legger Gro til. På den måten er det nødvendigvis ikke så annerledes å være fosterhjem.

Noe av driven for paret er å følge barna gjennom de små stegene på veien mot å bli tryggere.

For å hjelpe dem på veien, er de tydelige på at barna alltid kan si ifra hvis det er noe. De skal kunne spørre om alt.

– Barna skal ikke måtte gå på tå hev hos oss. Vi har god takhøyde.

Glad for den første krangelen

Gro og Tom er takknemlige for at de får være fosterhjem. – Det gir enormt mye kjærlighet.

– Jeg husker da jeg oppdaget at hun kalte meg for pappa. Sånt treffer. Men det er selvfølgelig ikke noe jeg forventer eller ber om. Alle små steg i riktig retning er en stor seier, legger Tom til.

Til og med den første krangelen med et av de andre barna i huset er en seier som ekteparet gleder seg over.

– Det krever en viss trygghet å tørre å si ifra og smelle litt med dørene. Derfor ble jeg glad da den første uenigheten med oss, eller «søskenkrangelen» oppstod, ler Gro. Det betyr at vi har kommet til et godt sted, nå tørr de å være seg selv.

Brutalt

Gro og Tom er åpne og gjestfrie, men er samtidig forsiktige med hva de forteller. Det er tydelig at de har omsorg for- og ønsker å ta hensyn til barna.

Da de ble spurt om hvilke utfordringer de har møtt som fosterhjem, var de likevel samstemte. Alt går fryktelig fort.

Fra et fosterbarn møter et mulig fosterhjem, til at de må bestemme seg, og deretter flytte inn, skjer på bare noen dager.

– Vi er voksne og kan tilpasse oss, sier Gro, men her er det snakk om unge mennesker med ulik bagasje. Plutselig skal de flytte inn til helt ukjente mennesker som de kanskje har møtt én gang. Det er veldig brutalt.

– Jeg synes de er beintøffe, legger Tom til. – Virkelig. Det der er ikke plankekjøring.

Paret forteller om en vennlig og tillitsfull firbeint kompanjong. Når de har hatt besøk av barn som kanskje skal bli deres fosterbarn, har Boss gjerne satt seg inntil føttene deres.

– Han har vært god å ha i de situasjonene. Det har på mange måter virket beroligende for ungdommen, sier Gro.

Gro og Tom er også enige om at situasjonen under pandemien var vanskelig. Plutselig stod både de og barna alene uten hjelp. Alt stengte, også de instansene som skulle hjelpe. Skolen stengte, BUP og barneverntjenesten var ikke like tilgjengelige og alle apparater som vanligvis skal være en ressurs ble plutselig borte, nærmest over natta.

– Det var en skikkelig ugrei situasjon. Det var mange som ikke fikk hjelp i den perioden, forteller hun.

Viktig med integrering

Paret forteller at det har vært viktig for dem å leve et normalt liv, mens de har vært fosterhjem. De ønsker ikke å innta noen rolle eller å prøve å være noen andre enn de er. Hverdagen har gått som normalt, med venner og familie på besøk, akkurat som ellers.

– Hun er en del av livet vårt. Her kan hun få bo til hun er 50 hvis hun vil. Hun er jo vår, på lik linje med de biologiske barna, forteller Tom om fosterdatteren. – Jeg tror vi kan si at vi har vært flinke til å integrere dem med våre venner, barn og barnebarn. Det er viktig. De skal føle seg som en del av familien de også, føle tilhørighet.

Familien har gjerne hatt venner på middagsbesøk. Det er ikke snakk om at de ikke kan invitere andre på besøk fordi de er fosterhjem.

– Vi må kunne leve våre liv også. Og selvfølgelig skal fosterbarna bli inkludert i det.

– Har tatt imot dem med åpne armer

Mange kommende fosterforeldre er bekymret for hvordan det vil være for de biologiske barna å få inn et eller flere barn som de må bli kjent med og ta hensyn til. Det har ikke vært et problem for barna til Gro og Tom.

De voksne barna deres var positive til ideen om å bli fosterhjem helt fra start.

– Våre barn har vært veldig flinke. Vi hadde mange samtaler med dem i forkant, men de har vært veldig positive. Og så har de tatt imot beslutningen med åpne armer og det står det stor respekt av. De har vært åpne og har tatt veldig lett imot et nytt fostersøsken. De har også vært nysgjerrige og spørrende underveis, forteller hun.

De forteller også at dersom de skal bli fosterhjem igjen ved en senere anledning, vil det ikke bare være opp til dem. Det er en beslutning som vil tas av hele familien i fellesskap, selvfølgelig inkludert fosterdatteren.