Gleden ved å være fosterhjem ligger i de mange små og viktige øyeblikkene

Ekteparet har vært kommunalt fosterhjem siden 2020. Før det var de beredskapshjem for en rekke barn fra 2017. Det har gitt dem mye, sier de.

– Historiene de har med seg gjør inntrykk. Det er noe du aldri glemmer, sier Andreas.

– Samtidig så opplever vi at vi kan gjøre en forskjell for disse barna. Vi kan gi de den vanlige hverdagen i en stabil familie som de trenger, sier Jorunn Beate.

Les mer om hva det vil si å være fosterhjem på fosterhjem.no.

– Vi kommer aldri til å glemme dem

Rutiner og tillit er viktige faktorer for å få til gode rammer og stabilitet i livet til fosterbarna, sier de. Det er en av deres viktigste oppgaver som fosterforeldre. Men også tilknytningen og nærheten som vokser frem er viktig.

– Store gutter oppi tenårene kommer og setter seg i fanget. De har ikke fått den nærheten før og trenger det fortsatt selv om de er 15-16 år. Det er trist, men samtidig er det en glede å gi den omsorgen. Det er rart hvor enkelt og raskt det er å bli glad i barna. At den tilknytningen kommer så raskt har vært kjempefint å oppleve. Vi kommer aldri til å glemme dem som har bodd hos oss.

Og barna glemmer heller ikke dem, viser det seg.

– Når vi treffer dem igjen på gata, så kommer de som regel bort og gir oss en klem. At de tar seg tid til det viser at de har hatt det bra hos oss. Vi har kunnet gi dem en vanlig hverdag der vi har bygget tillit, sier Jorunn Beate.

– De har opplevd så vonde ting

– Hva er vanskeligst med å være fosterforeldre?

– At mange av disse barna og ungdommene har opplevd fæle ting, og at det preger dem. Av og til føler du at du ikke strekker til. De har opplevd så vonde ting at du ønsket du kunne gjøre mer. Men det tar tid, sier Andreas.

– Det er Ikke alltid en kjapp løsning på problemene. Du kan snakke med dem, forstå de, men kan ikke endre situasjonen med en gang. Det tar tid å hjelpe, sier Jorunn Beate.

Som beredskapshjem hadde de ti barn boende hos seg en periode. Siden 2020 har de hatt et barn som kommunalt fosterhjem.

Egne barn: – Har påvirket dem positivt

Jorunn Beate og Andreas er klare på at egne barn må trekkes med i samtalene rundt det å skulle bli fosterhjem. De har fire døtre, et tvillingpar på 18 år og de to på 20 og 22 år.

– Barna må forstå mest mulig av hva det innebærer for dem og familien. Det tar jo tid å være fosterforeldre. Det betyr at de får mindre av vår tid. Det må de godta og synes er greit. Noen ganger kan det være vanskelig, men det har gått veldig bra. Vi merket fort at alle synes dette var fint. Fint å ha noen i huset, og bli kjent med dem, noen som var yngre enn dem, som de kunne vise omsorg. Alle fem var giret, og dette er noe vi gjør i lag, sier Andreas.

Jorunn Beate og Andreas understreker at det er viktig å bruke tid på vurderingen. Det er en modning, ikke noe du bestemmer i løpet av en helg. Dessuten må man være villig til å sette seg selv og sine egne behov til side en stund. Man må gå «all in».

– Det har vært sterkt for ungene våre å treffe noen som ikke har hatt det så bra i livet sitt. Det har påvirket dem på en positiv måte. Også når de tenker på valg av utdanning. De ønsker å sette spor hos noen, å gjøre noe som er nyttig for andre. Om fosterbarna husker de mest det positive. Og at det var barn som ikke har hatt det enkelt og som trengte hjelp.

Les mer om hvordan du kan bli fosterhjem på fosterhjem.no.