Barna nyter tryggheten her

– Det er fantastisk når du ser at det går bra med barna. Selv om de reiser fra oss etter hvert, har jeg dem jo i hjertet mitt for alltid!

– Det gir meg enormt mye å ha denne jobben. Og du trenger ikke en lang spesialutdanning, men du må være raus og tilgjengelig.

– Jeg har alltid hatt lyst til å hjelpe barn

Bente jobber som beredskapshjem, og det har hun gjort i åtte år. Det var tilfeldig at hun fikk vite at beredskapshjem overhodet fantes, men da hun oppdaget det, var veien kort til å melde sin interesse.

– Jeg har alltid hatt lyst til å hjelpe barn som har det vondt, forteller Bente.

Hun fikk raskt delta på PRIDE-kurs, som er den opplæring beredskapshjem i Rogaland får.

– Deretter spurte jeg når jeg kunne begynne. Du har begynt nå! sa de til meg. Og etter en uke kom det første barnet til oss.

– Barna forteller at de er glad i meg

I starten tenkte hun at det måtte være skremmende for et barn å komme til et helt ukjent hjem. – Men i stedet spør de hvor lenge de kan få være her. De nyter den tryggheten de finner her hos oss, med en helt alminnelig familiehverdag. Faste måltider, leksehjelp, matpakke med på skolen … Og de sier så fine ting, legger hun til.

– De forteller at de er glad i meg, at jeg er snill, at de aldri har hatt det så bra før. Det er herlig å høre.

Kunsten å nå inn

Bente og mannen hennes drev tidligere en show-skole og satte opp egenproduserte musikaler. Denne bakgrunnen har lært henne mye om å gi barn trygghet, og om gleden ved å leke og tøyse.

– I en periode hadde vi to søstre som bodde her. Vi spilte flere ganger rollespill om «den gangen vi kom til Bente», og da måtte gjerne jeg spille rollen som en av jentene. De ler seg i hjel når vi bytter roller på den måten.

Andre ganger har de lekt «gå i selskap», der de først har gjort alt slik det ikke skal være – før de gjentar prosedyren slik det skal være. På den måten vet barna hva de går til når de er med i selskap på ordentlig.

Vil nå inn til dem slik at de åpner seg

– Vi har alltid et positivt fokus, legger vekt på det ungene gjør riktig, og roser dem for det. Da blir det ikke så vanskelig å lage regler for å unngå krangel og konflikt, understreker Bente

For det er ikke alltid en dans på roser å være beredskapshjem for traumatiserte barn.

– Vi jobber med traumebevisst omsorg, og har lært oss ulike verktøy for å hjelpe sårbare barn. Vi lærer oss å se bak handlingene de gjør, og prøver å forstå framfor å kjefte. Hvert barn har jo sin egen historie. Det er snakk om å nå inn til dem slik at de åpner seg og blir trygge. Og det blir de når jeg er ærlig og ekte med dem.

- De forblir i hjertet mitt

Det viktigste, mener Bente, er at barna får oppleve trygghet, og blir sett og hørt og forstått. – De får føle seg verdifulle, og de får lov til å være barn. Det er vi voksne som har ansvaret, og ungene kan slappe av.

Barna som kommer til dem, kan bli boende i kort eller lang tid. Det vet de aldri på forhånd. – Den korteste plasseringen var på tre døgn. To ganger har vi hatt barn boende hos oss i nesten to år. De utvikler seg både faglig og sosialt, de lærer mye når de slår seg til ro og blir trygge.

Bente er en av dem som alltid har likt å være sammen med barn. Hun passet andres barn da hun var yngre, hun tok lærerutdanning, og begynte å lage musikal-forestillinger med barn i rollene.

– Det har vært kjempekjekt. Og jeg har jo lært en del om hvordan man får barn til å le, eller være stille og følge med. Det er nyttig kunnskap.

Du kan bli sliten i denne jobben, men det skjer jo i alle jobber, mener Bente. – Og det er fantastisk når du ser at det går bra med barna. Selv om de reiser fra oss etter hvert, har jeg dem jo i hjertet mitt alltid!

Vil du vite mer?

Ønsker du å vite mer om hvordan det er å være beredskapshjem eller vil du vite mer om det å være engasjert som statlig familiehjem?

Lurer du på hva forskjellen er mellom kommunalt fosterhjem, statlig familiehjem og beredskapshjem?

Ta kontakt med din lokale fosterhjemstjeneste for en uforpliktende prat og få svar på alle spørsmål du både har og ikke har om det å være fosterhjem.

Tekst: Kati Indrefjord
Foto: Silje Katrine Robinson