- Vi motiveres av solskinnshistoriene
Publisert
Inger og Ketil Hindenes har vært spesialisert fosterhjem på fulltid. Tidligere har de vært kommunalt fosterhjem og beredskapshjem. Over 20 barn og unge har bodd hos familien, som i tillegg har 5 egne barn som nå er voksne.
- Vi ville ikke bare leve for oss selv. Vi vil bety noe for andre. For oss har det vært stor glede og mening i å se ungdommen falle til ro og utvikle seg steg for steg, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Mye faller på plass bare ved å være til stede, finne roen, finne felles interesser og gjøre hyggelige ting sammen. Da kommer tilliten litt etter litt og barnet vil åpne seg etter hvert, sier Inger.
Sykepleieren ble spesialisert fosterhjem
Inger vurderte å øke stillingsprosenten som sykepleier fra en 50 prosent. Isteden valgte hun å bli spesialisert fosterhjem. Ekteparet ble spesialisert fosterhjem i 2017.
– Jeg vil heller jobbe med barn og ungdom, og dermed kunne disponere tiden mer hjemme, sier Inger.
Jeg ville heller jobbe med barn og ungdom, og dermed kunne disponere tiden mer hjemme, sier Inger.
På det meste bodde det 13 personer i hjemmet deres, for noen år siden. Da brukte de minibuss uansett hvor de skulle.
– Fosterbarna er en del av storfamilien vår
Helt siden de ble gift var planen at de en gang skulle bli fosterforeldre. Da de hadde fått fem barn, og yngstemann var rundt fire år var de klar. Familien Hindenes begynte som kommunalt fosterhjem i 1997. Etter en tid som fosterhjem ble de spurt om å være beredskapshjem i tillegg.
Inger og Ketil slår fast at fosterbarna har tilført familien mye positivt.
– Våre barn og barnebarn ser på fosterbarna som søsken eller som tanter og onkler. Jeg er veldig stolt av barna våre. De er blitt rause og omtenksomme mennesker. Det samme gjelder fosterbarna. Vi har erfart mer og mer viktigheten av at fosterbarnet kjenner at de hører til i familien. For oss har det blitt naturlig at fosterbarnet opplever at de hører til i storfamilien.
Motiveres av solskinnshistoriene
– Det er solskinnshistoriene som motiverer oss til å holde på med dette, sier Inger. Ketil er enig. De er ikke i tvil om at de hadde gjort det samme om de kunne valgt på nytt. Jobben som spesialisert fosterhjem gjør det mulig å leve et liv som de trives godt med.
– Mange familier har det så travelt. Når en er to voksne som går i full jobb er begge slitne når de kommer hjem. Jeg tenker at både kjernefamilien og storfamilien med barnebarn har satt pris på at jeg har vært hjemme på fulltid. Jeg hadde ikke lenger helge-, kvelds- eller høytidsvakter. Jobben var hjemme på heltid, og det innebar å disponere deler av dagen slik jeg ønsket. For eksempel kan en trene og gå på tur når ungdommen er på skolen. Samtidig er en klar til å møte henne når hun kommer hjem.
– Hva er mest krevende med å være spesialisert fosterhjem?
– Som spesialisert fosterhjem blir vi «bundet» på en annerledes måte. «Jobben» er med oss hele tiden mens andre på vår alder har en «frihet» som vi ikke har når barna er voksne og gjerne har flyttet ut. Vår frihet består i at vi ikke er bundet av en 8 til 4-jobb, og at vi kan tilbringe alle skoleferier sammen, sier Inger.
Selv om Ketil har arbeidet utenfor hjemmet har han også hatt en viktig rolle som fosterfar. Begge har stor glede av familielivet og trives med å være hjemme. De mener livet som fosterforeldre har vært bra for samlivet deres.
– Vi får enestående oppfølging fra Bufetat
Spesialisert fosterhjem får godtgjørelse tilsvarene full lønn. De får også dekket utgifter og de har pensjonsrettigheter. Spesialisert fosterhjem får også tettere oppfølging fra Bufetat enn det som er vanlig for kommunale fosterhjem.
– Oppfølgingen er enestående. Hver 14. dag kommer en fast fagkonsulent hjem til oss for å høre hvordan det går, for å støtte og veilede. Utenom det har vi felles veiledningsgrupper ca. en gang pr. måned. Der møter jeg 6-7 andre spesialisert fosterhjem sammen med 2 veiledere. Der kan vi snakke om alt som ligger på hjertet og lære av hverandre. I tillegg blir vi invitert til samlinger og diverse kurs med aktuelle tema som er relevant for jobben.
Inger oppfordrer ikke bare 30- og 40-åringer, men også 50- og 60-åringer til å prøve seg.
– Livserfaring kan være positivt.
