Vil gi barna verktøy de kan ta med videre i livet

Kjøkkenet et samlingssted: Ann Christin elsker å lage mat, gjerne matretter inspirert fra barna.

Ann Christin har utdannelse og lang erfaring som helsesekretær, en jobb hun likte veldig godt. Men, det var interessen for barn som førte henne dit hun er i dag.

Les også: Ledig oppdrag som beredskapshjem

– Jeg har alltid vært interessert i barn og hatt et ønske om å gjøre en forskjell i barns liv. Ann Christin har vært beredskapshjem i elleve år. Hun og mannen har fem barn til sammen. Ann Christin har to og mannen tre. Alle er nå voksne. Et av barna bor hjemme, sammen med et barn som bor i beredskap.

Hva liker du best med å være beredskapshjem?

– Det må være alle barna, sier Ann Christin og ler en herlig trillende latter. Så mange fine minner og opplevelser og gleden av å gi de noe. Ann Christin forteller at det er mange som ikke kunne tenke seg å bli beredskapshjem, for de takler ikke at barna reiser. – Det høres ut som jeg er veldig kald. Og det er følelsesmessig tungt å sende barna videre, men når friperioden er over og det kommer et nytt barn, så tenker jeg: «Det er derfor jeg gjør dette». – Barna er jo der uansett. Så hvis jeg kan bidra med å gjøre en forskjell i barnas liv, så er det verdt det. Hos Ann Christin og familien har barna bodd alt fra en dag til to år.

Gjør en forskjell: Det å kunne bidra til å gjøre en forskjell i et barns liv, det er så verdt det, sier Ann Christin.

Fra fosterhjem til beredskapshjem

Veien frem til å bli beredskapshjem var litt tung og vanskelig. Ann Christin og mannen hadde lyst på flere barn og et ønske om å hjelpe noen. De startet på et opplæringskurs for å bli fosterhjem da barna var små. - Det tok litt tid før det kom et barn til oss.

Gleden var derfor stor når barnevernet ringte. Da tok de imot en 3 dager gammel baby. Da var Ann Christins barn ni og elleve år. Babyen kom på «Valentines Day». – Gutten min dro tilbake til skolen og fortalte at han var blitt storebror og at hun kom med storken, sier Ann Christin og smiler. Og legger til: «Jeg hadde ikke hatt en baby på lenge. De ringte på ettermiddagen og jeg måtte bestemme meg fort. Vi hadde jo ventet noen år, så hun var høyst etterlengtet og velkommen.»

Det gikk ikke helt som familien hadde ventet. Babyen bodde der bare i tre måneder, da skulle den tilbake til foreldrene sine. – Det er alltid det beste for barnet å bo sammen med sine foreldre, så lenge det er forsvarlig og familien får nødvendig hjelp. Men, for oss som virkelig ønsket dette barnet, ble det en traumatisk opplevelse og barna mine tok det svært tungt. Da fant jeg ut at jeg ikke ville utsette dem for det igjen.

Ann Christin var allerede i permisjon da hun fikk en telefon fra Bufetat og Gullhella beredskapshjemavdeling. De hadde et stort behov og lurte på om hun kunne bli beredskapshjem. Jeg ble godkjent og gikk inn i en midlertidig oppdragsavtale først. – Jeg så at barna mine håndterte bedre at barna dro, når de var med i prosessen og fikk beskjed om det i forkant. Så lenge det gikk fint for dem, kunne vi ta avgjørelsen om å jobbe som beredskapshjem.

Hvordan forbereder du deg på å ta i mot et barn?

– Jeg er alltid spent når det kommer et nytt barn. Når friperioden nærmer seg slutten, begynner jeg å bli rastløs og starter å glede meg. Så må jeg ha ting klart. Vi vet ikke alder eller kjønn. Jeg kjøper inn forskjellig mat. Det å servere noe, skaper en god avslappende og trygg stemning rundt kjøkkenbordet.

Ann Christin viser frem lekerommet hun har til barna. Det ligger rett innenfor kjøkkenet. Hun forteller at hun bytter ut leker og ting ut i fra hvem som kommer. På rommet er det Playstation, bøker til ulike aldre, kosebamser, dukker og mye mere. ­­– Barna ønsker gjerne å være så nært som mulig der det skjer og de er aldri langt unna meg, derfor er det så praktisk at det er ved kjøkkenet.

Lekerom til barna: På lekerommet finner barna seg godt til rette. Her er det leker tilpasset barn i ulike aldre.

20 barn fra 5 nasjoner

Ann Christin forteller at familien har blitt veldig internasjonale etter at de startet som beredskapshjem. Familien har lært mye om mat og forskjellige matretter.

– Da jeg jeg hadde vært beredskapshjem i ett år, fikk vi et søskenpar med asiatisk opprinnelse. Da lærte jeg å lage «chicken tikka masala» og vårruller. Det er fortsatt en stor favoritt i huset.

Ann Christin prøver etter beste evne å følge de tradisjoner og den kulturen barna er vant til. – Jeg setter meg inn i ting, bruker Google og leser meg opp. Er de for eksempel muslimske barn, sørger vi for å feire id. Vi ser på bilder og film fra de landene de kommer fra.

Bygge en ryggsekk med hjelpemidler

Ann Christin er glad over hvor bra det har gått med alle barna som har kommet og hvor fort de har tilpasset seg. – Til de barna som er store nok, prater vi endel om det. At de enten skal tilbake til egne foreldre eller i fosterhjem. Det er viktig å formidle at det går rolig og fint for seg. – Jeg ønsker å gi barna en ryggsekk med masse hjelpemidler de kan ta med videre i livet. De er jo alle barna «mine» og jeg har blitt så glad i dem.

Hvordan har dine egne barn taklet å være beredskapshjem?

– Det har gått veldig bra. Da barna var små, var de litt lik i alder. Nå er det faktisk vanskeligere, for barna våre er større. De er jo ikke interessert å bli med oss å gjøre de tingene som vi gjør med mindre barn.

Ann Christin forteller at det har vært litt sjalusi når ungene var små. – Det ene søskenparet kalte meg mamma, det kjente mine barn litt på. Men, etter hvert, så er det så mange barn som har gjort det, så de ble vant til det. For meg er det helt naturlig, de kan få kalle meg akkurat det de vil. Og jeg er jo mammaen deres for en periode. Jeg behandler dem som de skulle vært mine egne barn.

Glad i kos: Hunden Chanel er populær og alltid tilgjengelig for kos

Liker seg hjemme

Ann Christin og mannen er veldig hjemmekjære. – Det er noe man må være. Vi er jo mye hjemme og mye alene. Du har jo ikke kollegaer du kan prate med hver dag. Det var den største overgangen for meg.

Det er også viktig å være tålmodig. Ting tar tid i alle prosesser. Så må du være veldig glad i barn. – Hele familien inngår jo i dette. Vi har et åpent hjem.

Hvilken oppfølging får du?

–Vi blir tildelt konsulenter, de rullerer, så vi har ikke samme hver gang. Det skifter med barnet. Det er veldig greit. Vi er forskjellige og det samme er konsulentene. Jeg får oppfølging fra konsulent gjennom hele plasseringen. Vi har kontakt minimum hver uke, gjerne oftere. Jeg får også individuell veiledning, og vi legger konkrete planer for best mulig å ivareta det enkelte barnet. I tillegg er det faste opplæringsdager og gruppeveiledning på Gullhella, og vi blir sendt på ulike kurs. Familien vår får også tilbud om oppfølging, men de kan velge om de vil delta eller ikke på samlinger, veiledning osv.

Beredskapshjem: Ann Christin må være klar til å ta i mot barn akutt.

Blir glad i dem alle

Ann Christin forteller at hun blir glad i alle barna som kommer. Men, det varierer veldig hvordan de knytter seg til meg. – Han som bodde her i to år, knyttet seg veldig til meg.

Hun forteller om et skolemøte som ble en sterk opplevelse. – Da jeg kom i skolegården, så fikk han se meg og kom løpende og kastet seg inn i armene mine. Han var en veldig god gutt.

Har du kontakt med noen av barna?

– Mest med fosterhjemmene. Noen har tatt kontakt på sosiale medier når de har blitt store nok. Jeg har registrert alle bursdagene til barna i kalenderen og jeg sender bursdagskort og julekort til de jeg kan sende til, via fosterforeldrene. Det er så hyggelig. Jeg tenker på dem alle sammen.

– Jeg må fortelle en historie da jeg var hos tannlegen. Da spurte han når jeg var født og jeg husket ikke min egen bursdag, ler Ann Christin godt. Så sa hun til tannlegen: «Du skjønner, jeg har hatt så mange barn jeg, skjønner du». Du kan tro tannlegen lurte! – Historier, det blir det mange av og jeg så takknemlig for at jeg kan ha de med i min ryggsekk, avslutter hun.