Støtter seg ofte på fagkompetansen

Jane og Gudmund bor «midt i Mjøsa», som de selv sier det – på Nes i Ringsaker kommune. På idyllisk småbruk, med fosterdattera, tre katter og to hunder. Og to valper. Deres to biologiske barn, Synne og Magnus, har flyttet ut for å studere, så fosterdattera er blitt enebarn i hverdagen.

Jane er utdannet barnehagelærer, og jobber ved Familiens Hus i Ringsaker kommune. Programmet «De utrolige Årene» opptar store deler av arbeidshverdagen hennes. Det har som mål å fremme barns psykiske helse ved å trygge foreldrene i foreldrerollen, styrke barns sosiale-, emosjonelle- og problemløsningsferdigheter, og å forebygge og behandle atferdsvansker. Nylig fikk hun Ildsjelprisen for sin innsats for å fremme dette arbeidet i kommunen sin.

- Å ha denne fagkunnskapen som fundament for jobben som fostermor har vært en utrolig styrke for meg, sier Jane.

- Jeg lener meg ofte på den. Både grunnutdanningen min, og program som "De utrolige årene" gir meg selvsagt en økt pedagogisk forståelse. Samtidig gir det meg knagger å henge ting på. Jeg forstår både meg selv og fosterdattera vår bedre, og klarer lettere å skille mellom hva som er vanskeligheter og hva som er utvikling hos jenta vår.

Gudmund er utdannet allmennlærer og hevder at han bruker fagkompetansen sin hver eneste dag som fosterfar, og er glad for at kona har samme bakgrunn. De bruker nemlig mye tid på pedagogikk. På å reflektere, snakke sammen og diskutere.

BILDE: Fosterforeldrene Jane og Gudmund bruker mye tid på å lese og å diskutere faglitteratur.

- Vi er på ingen måte utlærte, men det gir oss ei god verktøykasse i hverdagen. En robusthet som gjør at vi står ganske stødig når det blåser. Dessuten vet vi hvor vi kan finne mer informasjon om temaer vi trenger påfyll på. Hvilke fagfolk som er gode på hvilke temaer.

- Barneperspektivet sitter hardt i oss, sier Gudmund. - Stort sett, sier Jane og ler hjertelig. Det går ei kule varmt hos oss også innimellom, når ingen av oss klarer å holde oss helt innenfor toleransevinduet, men det er heldigvis sjelden, og vi er gode på å be om unnskyldning når det trengs.

Jane er fra Askøy utenfor Bergen og Gudmund fra Sandnessjøen på Helgeland. De møttes på lærerskolen på Notodden. I studietida drev de fritidsaktiviteter for unger som falt litt utenfor, og kjente stor glede i det å gjøre noe viktig for unger. Så kom livet med to egne barn og et småbruk som har vært «konstant» pussa opp.

– Vi har i mange år tenkt på å bli fosterhjem, men har ventet til våre egne unger var klare for den forandringen. Det var de for åtte år siden.

Kurs for å bli fosterhjem

Da meldte Jane og Gudmund seg på det fosterhjemsforberedende kurset som Fosterhjemtjenesten arrangerte. Det tar for seg ti sentrale temaer, og går over 30 timer.

- Jeg ble overrasket over grundigheten i kurset. Og i prosessen. Fire hjemmebesøk, lange og gode samtaler og mye refleksjon. Vi var virkelig ydmyke overfor Fosterhjemstjenesten sine vurderinger av oss som familie. Da de godkjente oss, følte vi oss veldig trygge på at vi var egnet for oppdraget.

Jane og Gudmund fleiper med at dersom de ikke hadde blitt godkjent som fosterhjem, så hadde de i alle fall fått et solid samlivskurs med seg, for de opplevde å bli bedre kjent med hverandre gjennom kursprosessen. Det blide ekteparet snakker varmt om hvor viktig det var for dem å involvere egne barn i prosessen. At barna følte seg deltakende i avgjørelsen om å utvide familien, og at de deltok i samtaler med Fosterhjemstjenesten, og var med på barnesamlingen i kurset.

– Dette er teamwork, uten ungene våre hadde dette ikke gått, slår Gudmund fast.

Aktiv familie

Gudmund har for lengst lagt fra seg rettebunker og tavlekritt. Nå jobber han i Eidsiva som senior prosjektleder. Han er likevel pedagog og holder den fagkunnskapen varm i hverdagen. Både i jobben med mennesker, men også som fosterfar. Etter jobb er han ofte å finne i nærheten av verktøykassa si. Enten på småbruket eller på hytta.

Både han og resten av familien har litt maur i buksene. De er overskuddsmennesker som elsker å være ute på tur. Enten på ski, eller bena eller på fjellet.

Jane forteller at fosterdattera som kom til familien mens hun enda brukte bleier, har blitt lik resten av familien på dette området også. Det gjør at Jane reflekterer mye over dette med arv og miljø. For hun reflekterer mye. Bedriver litt hverdagsforskning rundt tilhørighet og utvikling og relasjonell kompetanse.

- Jeg er nok litt fagnerd, innrømmer hun flirfullt.

Oppfølging og støtte

Fagutdanning til tross; oppfølging og veiledning har vært avgjørende for ekteparet på Innlandet.

- Vi har jo kunnskap om trygghetssirkelen, COS-P, utviklingspedagogikk og sånne ting. Likevel er det viktig for oss å få innspill og kunnskap fra andre. Ofte får vi bekreftelser på at det vi gjør er riktig, og det har også stor verdi for oss. Månedlige veiledningsgrupper er også med på å gi påfyll og bevisstgjøring av rollen vår som omsorgspersoner. Et par ganger i året arrangerer Fosterhjemstjenesten ulike fagdager, og Jane og Gudmund er med på det de kan.

De har også tatt et par av videreutdanningsmodulene til fosterhjemstjenesten, og får ikke fullrost kursformen: - Å treffe andre i samme situasjon, og med de samme undringene og spørsmålene, er ubetalelig. Vi opplever fellesskap og får faglig relevant kunnskap samtidig. Det er så verdifullt.