Jeg elsker det akutte. Det å jobbe med barn og foreldre i krise

Og entusiasme er det mye av hos Ragnhild. I hele tjuefem år har hun jobbet for å hjelpe barn i ulike aldre med ulike livskriser. Hun startet med helgeavlastning, fordi hun var så usikker på om beredskapshjem var noe for henne. Deretter gikk hun og mannen videre på kurs og tenkte at de skulle bli fosterhjem.

-Jeg har alltid ønsket meg mange barn. Jeg er glad i liv og røre i huset mitt. Vårt minste biologiske barn ble født alt for tidlig og vi ble egentlig ikke anbefalt å få egne unger. Men, vi fikk to barn til. Eldste er trettiseks, en som er trettifire og en som er tjueåtte år. I tillegg har de to fosterbarn boende hos seg. En som er tjue år nå. Hun kom da hun var ett år. I tillegg til en ungdom på seksten år og et barn som er i beredskap.

- Det første barnet vi hadde skulle egentlig være på kortidsplassering, men endte opp med å bo hos oss i tre år. Etter det, ble vi spurt om å være beredskapshjem og var det i tolv år. Så døde mannen min brått og jeg klarte ikke lenger det akutte. Da ble jeg spesialisert fosterhjem for en jente som krevde meg fullt og helt, forteller Ragnhild. Når jenten ble stor, åpnet Ragnhild og hennes nye samboer opp døren igjen og tok imot nok et fosterbarn, som bor der fremdeles.

- I fjor sommer startet vi opp igjen som beredskapshjem, så det å hjelpe barn og foreldre i krise har vært og er en stor del av livet mitt, forteller hun.

Kan du fortell litt mer om den akutte biten?

- Jeg synes det er så spennende å finne løsninger og prøve å lande disse, så godt det lar seg gjøre for barnet. Jeg har ryggrad nok til å stå i den krisesituasjonen, selv om både foreldre og barn er sinte på meg. Få lande ting. Få være med å kartlegge hva ungen trenger, også videre i livet.

God atmosfære på kjøkkenet

Hjemme på kjøkkenet hos Ragnhild er det en fin og lun stemning. Katten er sjefen i huset og smyger seg frem og tilbake for oppmerksomhet og hunden snuser nysgjerrig på den nyankomne gjesten. Det er også på kjøkkenet hun tar med barna som kommer til henne. For Ragnhild er det viktig å skape en god atmosfære og ta det helt ned.

Ragnhild forteller at det som regel er på kjøkkenet de sitter. Hun prøver å lage en hyggelig stund. Steker kanelsnurrer, så det er god lukt i huset. Fyrer litt ekstra opp, så hun er sikker på at det er varmt og godt. Det er barnevernet eller barnevernsvakten som følger barnet når det flytter inn. Hen blir med inn og drikker kaffe og skravler litt. – Det er viktig at barnet føler en trygghet og at her kan de lande. Noen opplever jo barnevernet som det tryggeste de kjenner. Det er de eneste de vet om, selv om de bare har kjent hverandre i kort tid. Det hjelper at vi har dyr. Det pleier ikke å gå lang tid før barnet begynner å kose med dem, sier Ragnhild.

Hvordan forbereder du deg til å motta et barn?

-Nei, det kan jeg nesten ikke gjøre. Man vet aldri om man får en nyfødt en eller en utagerende tolvåring. Spekteret er så vidt. Det er ulikt om man får vite noe om barnet eller ikke. Som regel er det slik at man får en telefon om at nå er vi på tur. Nå er vi der om to timer.

-Jeg husker godt en jente som ble hentet på danskebåten, for foreldrene var på fylla. Hun var hos oss i et døgn, til foreldrene hadde blitt edrue igjen. Jeg har hatt barn boende alt i fra et døgn til ett år.

Ragnhild har mange historier, men det er spesielt en jente som kom da hun var baby som har festet seg til hjertet. Den lille jenten hadde gitt opp livet sitt og bare lå der. Det å levere henne fra meg, det visste jeg ble kjempevanskelig. Men, jeg har blitt en godt voksen kvinne, så jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg har innsett at yngre krefter kan ta hånd om barnet på en bedre måte. Det er mange ganger jeg har stått ved bleieavdelingen på butikken og grått, for jeg tenker sånn på barna. Jeg er jo ikke steinhard, sier hun.

Oppveksten har beriket barna

Ragnhild forteller så varmt og levende om flokken sin, både tobeinte og firbeinte. Hvordan det har vært for de biologiske barna og vokse opp med foreldre som de måtte dele oppmerksomheten og tiden sin med. Hun var spent på når de ble voksne, hva det ville si for dem å ha en slik livsstil.

- Vi begynte når ungene var små og hadde barn her gjennom hele puberteten. Men, det har gått overraskende bra. Den eldste jenten min har tre fosterbarn selv, i tillegg til sine to biologiske. Og våre to gutter er heller ikke i tvil, de vil også hjelpe, når deres egne barn blir litt større. De vil jo gi sine egne biologiske barn det samme som vi har gjort. Det har vært en berikelse og det har bidratt positivt på barna.

Med det har også vært misunnelse og sjalusi. Spesielt i bursdager og til jul.
- Fosterbarna og beredskapsbarna får alltid så mye gaver. Familiene kjøper seg gjerne ut av dårlig samvittighet. De får gjerne førti gaver, mens våre biologiske barn får ti.

Ragnhild ler høyt og forteller at de løste de fint med at ungene fikk gaver både fra katten, hunden, nissen og naboen. Vi kunne jo ikke gjøre forskjell på barna, og når de er små, er det jo antallet som gjelder.

Vær tro mot følelser

Når du jobber som beredskapshjem, er det for å hjelpe et barn for en kort periode. Hvordan opplever du det, å bli følelsesmessig involvert, når du vet at de snart skal videre?

-Du må evne å bli glad i folk. Tåle å være lei deg. Når barna reiser så må du klare å se at andre kan gjøre en bedre jobb enn deg. Det er viktig å være tro mot følelsene sine og kjenne etter og at alle aspekter av følelser er greit.

Hvordan går det med barna etterpå, har du kontakt med dem?

Ja, det er mange jeg har kontakt med. Men, det er opp til barna om de vil ha kontakt. Det er ikke lov for meg å holde kontakt, med mindre de ønsker det selv.

Mange av barna som er hos meg, flytter også hjem igjen til foreldrene igjen. Kanskje etter at de har fått litt veiledning og blitt rustet opp litt. De foreldrene ønsker minst mulig kontakt med oss i ettertid og ønsker nok helst å glemme den vonde perioden i livet sitt, forteller hun.

Hva er du minst glad i ved å være beredskapshjem?

-Det er friperioden. Jeg er veldig dårlig på å ta det. Som beredskapshjem er du forpliktet til å ta ut fri etter hver plassering. Man opparbeider seg dager som tas ut i fri. For å omstille deg og gjøre deg mentalt klar til å ta imot et nytt barn.

Ragnhild kan kjenne på følelsen av at hennes egne blir forsømt til tider. – Men, de er jo så delaktige i jobben min og synes det er like spennende som meg. Jeg har aldri stått alene i oppdraget og alltid hatt gode sparringspartnere, både i mannen min, barna, familien min og fra faglige støttespillere. Det har vært nøkkelen for å lykkes, smiler Ragnhild.