Inspirasjonshelg for fosterforeldre

- Dere skulle hatt Kongens fortjenestemedalje alle sammen, sa fosterhjemstjenestens egen konferansier, Eli Viland, da hun åpnet inspirasjonshelga.

Etaten var dessverre ikke i posisjon til å dele ut slike hedersbevisninger, men det fosterhjemstjenesten derimot kunne tilby, var solid kompetanse og påfyll.

Den anerkjente psykologen Trygve Børve eide scenen første dag, og foredro over temaet «Kompetent, men også sliten. Kunnskap som utfordrer og beskytter». En god miks av psykologiske teorier og hverdagsanekdoter fikk fram både humring og anerkjennende nikk i salen. Han snakket om velkjente temaer for fosterforeldre. Om følelsen av å ikke strekke til alltid. Om å være sliten, og om å prioritere bort aktiviteter som faktisk gir deg energi og påfyll. Han minte oss på at vi må ha glede og overskudd i eget liv for å kunne være gode omsorgspersoner. Mange jegere smilte bredt da han brukte nettopp jakt som eksempel på en restituerende og viktig aktivitet for å stå i fosterhjemsoppdraget. Da får man frisk luft, god trening, og verdifullt påfyll av gode opplevelser.

Viktig er også trening, rydding i tankene og restitusjon.

- Det er ikke alltid at belastningen i hverdagen er for høy, men restitusjonen som er for dårlig. Det er alfa og omega at man finner smutthull i hverdagen til å hvile seg. Og Børve understreker at det slett ikke betyr at man skal finne sofaen og sjokoladen – snarere tvert om. Gjør noe annet, tenk på noe annet, se noe annet og opplev noe annet. Og snakk med en venn – om noe annet.

Han forteller at jo høyere belastningen er, jo viktigere er restitusjonen. Altså, man må skape rom for påfyll. Mange fosterforeldre føler de ikke har tid til å gå ut å spise middag sammen, for eksempel. De har det altfor travelt. Da mener psykologen at man heller må tenke slik: Vi har det så travelt at vi må ut å spise sammen. Jo travlere man har det, jo viktigere er slike hvileskjær.

Trygve tematiserte reparasjonsarbeid i relasjoner. Er man dårlig til å reparere, øker belastningene. Om man har hatt en krangel med fosterbarnet eller kona og det eneste man gjør etterpå er å skule taust på hverandre i dagevis til det går over, ja da blir belastningen av selve krangelen betydelig høyere enn den trengte å bli.

I tillegg til hverdagslige råd, delte han raust av psykologisk forskning på belastning. Vi fikk lære om vagusnervens påvirkning på stress og frykt, om ulike stressreaksjoner i kroppen, og om viktigheten av å jobbe aktivt med stressmestring

Søndag var «De konkrete verktøys dag»

Etter morgenhilsen fra Barneombudet ble dagen delt mellom fosterhjemstjenestens Ida Foss, og Johanne Refseth, kjent som Psykolog med sovepose.

Ida, som er fostermor selv, og aktiv i vårt eget regionale kompetansestøtteteam, er meget godt kjent med hvilke belastninger fosterforeldre kan oppleve. Med innlevelse og kunnskap fikk hun takknemlig respons fra salen.

– Da jeg var sliten fostermor, ble jeg rett og slett sinna da jeg ble fortalt at det eneste som hjalp mot omsorgstrøtthet, var egenomsorg. Skulle jeg bruke tid på det også – i tillegg til alt annet? Nå vet hun bedre. Salen kjente seg igjen, og tok lydhørt imot tips og kunnskap om hva som kan hjelpe i en krevende hverdag.

Fosterforeldrene gjorde små øvelser i grupper. Blant annet å fortelle om noen som har betydd mye for dem. Kommentarer etterpå avslørte at dette gjorde godt å tenke på. Å fokusere på takknemlighet. Så forteller Ida at takknemlighet faktisk gir en beskyttende effekt mot belastninger, og er med på å balansere opp omsorgstrøtthet. Forskning bekrefter.

Ida snakker om livet som et kakediagram. Det bør være delt inn i mange ulike stykker som sammen utgjør hvem du er som menneske, og hva som er viktig for deg. Ett med «hobbyer» på, et med «kjærestetid» på, ett med «egne barn» på, og så videre. Mange fosterforeldre har få deler, og noen faktisk ingen. Hele kaka har blitt «fosterforelder». Borte er trening, tid med venner, partner og hobbyer. Ja, selve «jeget» er visket ut. Og da er det fare på ferde.

Ida forteller at hun en gang besøkte et fosterhjem som sto i fare for å sprekke – de var utslitte. Fostermor hadde vært en strikker hele livet. Funnet ro med strikketøyet i fanget. Nå lå det på loftet …

Videre lærte vi om forskjellen på selvmedlidenhet og selvmedfølelse. Det første er destruktivt og kan tappe oss for krefter, mens det siste skaper raushet og forståelse for oss selv. Altså et viktig verktøy for å klare hverdagen. Det samme er sorteringsarbeid – å skille mellom hva man kan gjøre noe med, og hva man bare må akseptere.

Tredje nøkkelord for å bygge robusthet i seg selv, er verdiene vi har i oss, og med oss. Ida forklarer: - Når det brenner på dass, husk verdiene som fikk dere til å bli fosterhjem i utgangspunktet!

Tøffere enn du tror!

Psykolog Johanne Refset, best kjent som Psykolog med sovepose, avsluttet helga med budskapet om at «Du er tøffere enn du tror!». Hun er for tiden aktuell med sin andre bok med samme tittel, som handler om nettopp det: At du kan få til mer i livet.

Johanne fortalte om sin ungdomstid som engstelig musiker. Som en angstfylt trompetist uten selvtillit. Som til slutt klarte den krevende soloen og fikk litt trua på seg selv igjen. Et livsendrende øyeblikk for henne.

Hun fortalte om veien gjennom tung kjærlighetssorg, som førte henne ut i marka. Med telt og termos og en inngrodd frykt for øksemordere. Om dette som ble til det nye livsgrunnlaget, nemlig Instagram-kontoen Psykolog med sovepose.

Johanne har vært innmari mye redd. Sånn som Ludvig i Flåklypa. Hun har brukt år på å hysje ham ned, på å prøve å fortrenge den stemmen. Da var det krevende å samtidig være eventyrer, forteller hun. Etter hvert tok hun mot til seg og ønsket «Ludvig» velkommen i den indre dialogen. Hun turte å høre på den stemmen, på de fryktene og usikkerheten. Først da kunne hun sortere og tilrettelegge for også den delen av seg. Møte fryktene steg for steg, og tørre mer enn hun hadde trodd.

Det håper hun at også fosterforeldrene i salen klarer å tenke. At de lytter til sin egen Ludvig, og finner ut hva som faktisk hindrer dem fra å gjøre drømmene sine. Hva er de egentlig redde for. Det kan koste, sier Johanne: - Men hva koster det deg … å la være?