Jeg tenkte at vi har kapasitet og mulighet til å gjøre en forskjell

- For mange år siden var det en i mitt nettverk som spurte om jeg kunne ta imot en tenåring som trengte en miljøforandring. Den gang ordnet det seg på annet vis, men en tanke var sådd. Via en bekjent kom jeg i kontakt med Morten i Bufetat, forklarer Minna.

Hun henviser til Morten Jensen som er avdelingsleder for Sarpsborg ungdoms- og familiesenter, avdeling for spesialisert fosterhjem. Han inviterte Minna og Øyvind til en uforpliktende prat.

– Vi ønsket å bli litt bedre kjent med familien og fortelle litt om oppdraget. Da kunne vi sammen med dem vurdere om det var noe for dem. Det viktigste vi ser etter er motivasjon for oppdraget og personlig egnethet. I Minna og Øyvind så vi et engasjert, nysgjerrig og omsorgsfullt par som ønsket å hjelpe, vi likte dem umiddelbart, forteller Morten.

– Jeg var nok ikke like klar for å bli fosterhjem som Minna var, men etter hvert vokste tanken hos meg. Jeg husker hvor mye det betydde for en venn av meg å få et godt fosterhjem etter at det var blitt vanskelig hjemme. Jeg tenkte at vi har kapasitet og mulighet til å gjøre en forskjell, sier Øyvind.

Det første møtet

Minna og Øyvind fikk opplæring for nye fosterforeldre og ble godkjent som fosterhjem. Deretter ble det en ny ventetid. For Bufetat er det viktig å legge en innsats i å finne en best mulig match mellom barn og familie. Noen kan ha godt av å komme til en familie med små barn, for andre er det motsatt. Etter hvert ble paret presentert for Lina på 17 år, det første møtet ble positivt for alle.

– Hun var nysgjerrig og opptatt av oss, hunden vår og barna. Med små barn omkring ble hun ikke midtpunktet og vi tror det var godt for henne, smiler Minna. Lina er enig og deler at hun ikke var forberedt på at det skulle føles så riktig allerede ved første møte.

- Jeg hadde bodd veldig lenge i beredskapshjem og håpet mitt hadde lagt seg litt. Jeg tenkte at nå orker jeg ikke mer, jeg ønsket ikke å flytte mer på meg. Men, så ble jeg så positivt overrasket, ler Lina.

- Jeg var på middag hos dem og det var så hyggelig med praten rundt bordet og med barna - hele opplevelsen var så god. Jeg fikk se rommet som skulle bli mitt og jeg kjente med en gang at dette var riktig. Jeg tenkte WOW, dette virker veldig bra! Jeg begynte å kjenne på et håp om at det er mulig å få det bra, at det finnes bra mennesker der ute som ønsker meg vel.

Fra småbarn til ungdom

Noen familier kvier seg for å ta inn en tenåring når man har små barn, men Minna og Øyvind har bare opplevd det som positivt.

– Det er ikke så skummelt som folk tror, og vi ser hvor stor glede hun har av barna og de av henne, smiler Minna og Lina nikker bekreftende.

- Det er så mye mer positive ting enn negative ved å få flytte til en familie med små barn, helt klart! Man føler seg skikkelig elsket når man er her. Har jeg en tung periode kan jeg alltid gå ut av rommet mitt og ta en vannkrig med barna, og de blir så glade for det. Jeg glemmer det kjipe når jeg ser at de smiler, ler og koser seg. Det er fint å kunne være der for dem, være en som støtter og trøster. Jeg er storesøster! Jeg er så viktig del av livet deres, ler Lina.

Minna fremhever også det tverrfaglige støtteapparatet hun har tilgang til gjennom Bufetat. Hun kan når som helst på døgnet ringe og få kontakt med konsulenter som kjenner henne.

- Det er helt fantastisk, jeg kan ringe dem hele døgnet med små og store ting. De passer veldig godt på oss og er opptatt av at vi også må prioritere parforholdet, smiler Minna. Hun er ærlig på at de var gode støttespillere når de plutselig skulle sette grenser for en tenåring som snart ble myndig.

- Vi har vært opptatt av å involvere Lina og finne ut av veien sammen med henne. Det var aldri aktuelt å sette regler og grenser uten at hun fikk være med å bestemme. Hun er en del av familien, smiler Minna.

- Åpen dialog har vært key for meg. At de for eksempel ikke blir sure de dagene jeg ikke orker å dra på skolen. De kan i stedet spørre, «hvorfor dro du ikke på skolen i dag? Er det noe vi kan hjelpe deg med?» Det er viktig å stille spørsmål, da kan man også løse det, forteller Lina.

Øyvind er en grunder og driver i dag flere restauranter i Oslo-området. Minna er utdannet hjelpepleier og kostholdsrådgiver, hun har jobbet flere år som personlig assistent. Paret er enige om at selv om det er Minna som er engasjert på heltid er oppdraget like fullt et familieprosjekt.

- Øyvind har alltid vært god på å lytte til ungdommene rundt oss. Han er aldri den som belærer eller forteller dem hva de skal gjøre. Vi ser at Lina bruker oss ulikt og kommer med andre spørsmål til han enn til meg, sier Minna før hun legger til at hun liker den faglige utviklingen hun får hver dag.

- Jeg elsker alt av fag og har en avtale med mine konsulenter om at de sender meg relevante artikler og fagstoff, ler hun. – Kanskje det tøffeste, men også mest interessante i oppdraget er å lære så mye om meg selv, alle mine triggere og hva jeg reagerer på. Det kan være vanskelig å møte sannheten og innse at man må jobbe med seg selv. Man er ikke perfekt, og det kommer så tydelig frem, smiler hun. Paret hadde aldri vært fosterhjem tidligere, men for Lina ble det bare positivt.

- Det føltes som vi fikk en mer personlig dialog siden jeg var deres første fosterbarn. De var åpne for å lære, de var nysgjerrige og ville høre om min historie. Det var ikke ofte jeg hadde opplevd det før, at noen ønsket å høre min historie for å kunne hjelpe meg. Det var helt nytt for meg og jeg følte meg ekstra velkommen, forteller Lina.

En del av familien

Lina flyttet inn midt under korona-nedstengningen, og familien måtte tilpasse seg et liv med ikke bare hjemme-barnehage, men også hjemmeskole.

- Vi ble rett og slett tvunget til å ha masse tid sammen og bli godt kjent, ler Minna. Selv om samfunnet nå har åpnet igjen passer de fortsatt på å gjøre mye sammen som familie. - Vi går mye på tur i skogen sammen og vi tok med Lina på hennes først telttur. Jeg husker hun var litt bekymret for om det kom til å bli kaldt, eller om hun ville ha internett-dekning der, smiler Minna. - Det er enklere å få til gode samtaler når vi gjør ting sammen. Hun elsker Ludo, så det blir også en del Ludo på oss, ler hun.

- Det beste med å bo her hos Minna og Øyvind er alle opplevelsene vi kan ha sammen. Vi gjør småting sammen hele tiden i hverdagen. Vi drar på ferie eller bare ligger i sofaen og ser på tv sammen, det er sånne enkle ting som betyr noe, forteller Lina.

At Lina er blitt en naturlig del av den lille familien er det ingen tvil om.

- Hun har faktisk nevnt at hun ønsker å ta etternavnet vårt. Hva hun bestemmer seg for er helt opp til henne. Vi er glade i henne og stolte uansett, men det er jo en veldig tillitserklæring, smiler Minna.

- Jeg var et helt annet sted i livet mitt før jeg flyttet til Minna og Øyvind. Nå føler jeg at jeg endelig kan bli et selvstendig menneske at jeg kan heale de tingene jeg har gått gjennom. De rakker ikke ned på meg, men de drar meg opp og forsøker å forstå hva som ligger bak. Det å oppleve hvordan det er å være en del av en familie er så viktig for oss som kommer fra et vanskelig hjem. Jeg håper flere skjønner hvor viktig det er med gode fosterhjem, presiserer Lina.

- Vi har vært veldig heldige som har fått Lina inn i familien. Jeg håper vi er like heldige neste gang en ungdom skal flytte inn hos oss, avslutter Minna.