Hva er egentlig familie? Jo, det er de som bryr seg om deg.

Lars og Mari-Anne har ikke egne barn og har vært fosterforeldre i tjue år. De bor på bygden i huset der Lars har vokst opp. De har begge vært offentlige personer gjennom jobbene sine. De levde et aktivt liv da spørsmålet om å bli fosterhjem dukket opp. Det var Mari-Anne som brakte temaet først på banen. Hun kom hjem en dag i 2003, da hadde de vært gift i 9,5 år.

«Vi skal ikke bli fosterhjem, vi da,» spurte hun Lars. - Jeg kjente at jeg var litt reservert. Gjennom jobbene våre var vi begge offentlige personer, så jeg tenkte at hvis vi ble fosterhjem, ble vi offentlige også på hjemmebane. Med alle instanser vi måtte forholde oss til, og folk vi måtte samarbeide med, forteller Lars. Det tok ikke lang tid før de bestemte seg, og siden den gang har de vært i fosterhjemtjenesten. Det er Lars som er frikjøpt nå. Han forteller at det er en fordel at man er litt hjemmekjær. - Jeg trives godt med å være hjemme og ha prosjekter på hjemmebane, smiler Lars.

Tette bånd til biologisk mor

Nå bor det to søsken under 10 år hos dem. - Vi har også et tvillingpar, på snart 24 år. De er nå voksne og ute av redet. Dette er hjemmet deres og de kommer stadig hjem til oss på besøk, sier Mari-Anne.

Vi hadde egentlig tenkt å gi oss som fosterhjem etter at tvillingene flyttet hjemmefra, men så ble vi kontaktet av barnevernet om vi kunne tenke oss å bidra i forhold til de to yngste. Dette er en såkalt frivillig plassering, der biologisk mor har ønsket at barna skal bo hos oss, sier Mari-Anne.

Paret formidler at de er knyttet til barna og mammaen. De har veldig tett bånd.
– Jeg har stor respekt for barnas foreldre. De har klart det de færreste klarer, "å sette barna fri", fri til å knytte sterke bånd til oss som fosterforeldre, forteller Mari-Anne.

Hun sier også at fosterbarn har en fordel, ved at de får ekstra store familier, og mange som bryr seg om dem. – For meg er det viktig å formidle, hvor betydningsfullt nettverket rundt er, for at fosterhjemmene skal lykkes. Når familiene rundt åpner opp hjertene, blir dette de mest vellykkede plasseringene, sier hun og er tydelig engasjert.

Biologiske foreldre må bli hørt

Lars forteller at moren til barna er veldig raus, og at hun ønsker det beste for barna i fosterhjemmet. - Vi som fosterforeldre må alltid jobbe for å ha kontakt med de som har født barna. Det er så viktig at de får komme inn med sine stemmer og ønsker.

«It takes a village»

- Det har vært parolen for meg. Et fosterhjem kan aldri redde et barn alene, men nettverket i lokalsamfunnet, og familiene rundt oss, kan i fellesskap utgjøre en positiv forskjell for barna, sier Mari-Anne.

Hvordan lykkes som fosterhjem?

- Først og fremst: Alt du gjør, må du gjøre med hjertet. Vi tenker det er fint å ha livserfaring, det er en fordel å ha levd en stund. Det er også viktig å være klar over at man må ha lange perspektiver. Vi har erfart at det trengs rundt en treårsperiode, før roen begynner å senke seg i hjemmet, og ting begynner å falle på plass.

Lars og Mari-Anne er glade for den hjelpen og støtten de har fått fra barnevernet. - Vi har hatt gode saksbehandlere som har hatt troen på oss og støttet oss. Vi har alltid samarbeidet godt med skole og andre instanser. Når vi har kommet med et lite hint om hjelp, så har hjelpen kommet med en gang. For oss har det vært vesentlig at barnevernet har trodd på oss og at samarbeidet har fungert godt, til barnas beste.

Hva vil dere si til andre som vurderer å bli fosterhjem?

- Lytt godt til de biologiske foreldrene. Når fosterhjem og biologiske foreldre samarbeider til barnas beste, er det større sjanse for at man får det til, sier de.
Lars legger til at man må gi det tid og ha tålmodighet. Masse tålmodighet. Du vil møte mange utfordringer og krevende dager, men det er verdt det!

Når vi hører de voksne fosterbarnas refleksjoner over eget liv, kjenner vi gleden over at vi fikk være med å bety en forskjell for dem.