Hos fostermoren på Toten fikk Therese endelig være barn igjen

Hvem er den første du ringer om det oppstår en krise? Hvem ringer du når du skal dele gode nyheter, eller bare trenger å slå av en prat? For Therese Solheim har den personen de siste ti årene vært fostermoren.

Therese har to mødre. Hun har fostermoren sin Mor, og sin biologiske mor Mamma. Da hun skulle gifte seg, var mamma med når hun prøvde kjolen mor hadde sydd. Under bryllupet satt begge som foreldre sammen med brudeparet.

For ti år siden var det ingen selvfølge at det skulle bli slik.

Vond barndom

Therese er eldst av tre søsken. Hun vokste opp i et tilsynelatende perfekt hjem et sted på Østlandet. Hun fikk tidlig mye ansvar, mer enn det som er passende for en liten jente i barneskolealder. I tillegg ble hun mobbet. Da hun skulle begynne på ungdomskolen falt hun bakpå. Therese følte seg usynlig. Deprimert. Hun bestemte seg for at hun ikke ville leve lenger.

- Jeg var aldri utagerende, bare usynlig. Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte ting å skli ut. Jeg kunne sette meg på bussen til skolen, men snu og gå hjem igjen før skolen startet. Jeg kjente at «dette orker jeg ikke».

Veien tilbake startet med et opphold på barnevernsinstitusjon og god oppfølging. Etter en tid flyttet hun for seg selv til en annen kommune. Vekk fra mobberen og alt det vonde. Oppfølgingen stoppet, og hun fikk tilbakefall. Det ble tydelig at hun ikke kunne bo for seg selv, og at det å flytte hjem heller ikke var et alternativ.

– Det var mamma som til slutt sa: «Therese, jeg har snakket med barnevernet, og vi tror det er best å finne et fosterhjem til deg». Jeg syntes ikke det var en god idé. Jeg var jo snart 17 år og trodde at jeg kunne ta vare på meg selv, forteller Therese.

– Samtidig ville jeg jo ha hjelp.

Slik kom mor inn i bildet.

Velkommen hjem

Mor er en eldre dame fra Toten, med mye omsorg og mye tålmodighet. Da Therese flyttet inn til henne rett før hun fylte 17 år, hadde hun allerede tatt vare på flere fosterbarn, i tillegg til sine fire biologiske barn.

– Fra første stund så mor meg for den jeg var. Hun så den lille jenta jeg egentlig aldri hadde fått lov til å være. Endelig kunne jeg være barnslig og ikke ha ansvar, forteller Therese.

Den dagen hun flyttet inn, sto det en bukett med roser på rommet hennes. På kortet var det skrevet «Velkommen hjem».

– Jeg husker veldig godt det første møtet med mor. Både min biologiske far og min yngste bror var med. Broren min er ti år yngre enn meg, en søt gutt som sjarmerte alle på sin vei. Likevel var det meg hun så. Hun viste en tydelig interesse for meg, og inkluderte meg i livet sitt. Jeg hadde alltid følt meg rotløs, men da jeg kom inn i huset til mor opplevde jeg ro. Hun viste meg rundt i huset, og da vi kom til et tomt rom sa hun: «Dette blir ditt rom om du vil flytte inn». Det betydde utrolig mye.

Samtidig fikk mors varme og kjærlighet frem en bitterhet i Therese.

Åpnet hjertet

Det var først da hun flyttet inn hos mor at Therese fikk oppleve hvordan det egentlig er å bare være en søster, og ikke en ansvarsperson. Følelsen av å ha blitt frarøvet barndommen kom snikende.

– Mor hjalp meg å se at bitterhet ikke er en god ting. Hun hjalp meg å se at mine biologiske foreldre har gjort så godt de kan under de forutsetningene de hadde. Hun har aldri dømt eller sett ned på mine biologiske foreldre, og har tatt godt imot både mamma og pappa. Det har betydd mye for meg også.

I dag er Therese takknemlig for alt hun har opplevd, og for at mor kom inn i livet hennes.

– Therese som barn og Therese i dag er totalt forskjellige personer. Det er mye på grunn av mor. Som barn var jeg alltid veldig stille og forsiktig. Jeg følte at jeg ikke fikk til noe. Jeg bare var. Mor åpnet hjertet sitt og hadde tro på meg hele veien. Hun lærte meg å stole på folk, lærte meg å be om hjelp og sette pris på de små øyeblikkene. Om jeg blir halvparten så god mor for mine egne barn, blir jeg en veldig god mor.

Noen som tror på deg

Før hun møtte mor tenkte Therese at hun, snart 17 år, ikke var like søt eller snill som et yngre barn. Det bekymret henne. Men mor så henne på en helt annen måte. Hun så de gode sidene som Therese selv ikke klarte å se på den tiden.

– Selvfølgelig er det mange søte og små barn der ute som trenger fosterforeldre, men det er også mange søte ungdommer. Det er unge der ute som er i samme situasjonen som jeg var i. De trenger noen som tror på dem. Uten fosterforeldre er det veldig lett å være en av dem som velger veien ut av livet, eller inn i rus.

Det Therese sier om fosterhjemmet sitt, understreker noe som er svært viktig. Du trenger ikke spesielle ferdigheter for å være en god fosterforelder. Det viktigste er at du er raus og tålmodig og har tid i hverdagen til å gi noen en trygg og god oppvekst.

Over tusen barn og unge har fått et nytt sted å bo de siste årene. Det er takket være alle som har åpnet hjemmene sine rundt omkring i hele landet. Therese ønsker å takke mor for at hun åpnet hjemmet og hjertet sitt for over ti år siden:

– Mor, tusen takk for at du trodde på meg da jeg ikke trodde på meg selv.