Fra barnehage til beredskapshjem

Anne er engasjert på heltid av Bufetat som beredskapshjem. I løpet av årene har huset hennes vært et midlertidig hjem for barn og unge som på kort varsel må flytte ut av hjemmet når en hastesituasjon oppstår.

Det er en veldig meningsfull jobb, det å oppleve at jeg gjør en forskjell i et barns liv. Etter første eller andre plassering er det ikke like lett å se resultatene, men etter 15 år så vet man hvor mye det betyr for hvert enkelt barn og deres vei videre, forteller hun.

Fra barnehage til beredskap

Med tre egne barn og flere år som leder i en barnehage har Anne lang erfaring med barn og unge. For henne ble det å ta på seg beredskapshjem-oppdraget et verdivalg.

- Ettersom årene gikk ble det mer og mer papir, og mindre og mindre tid med barn. En venninne som er barnepsykolog, sa at jeg burde vurdere å bli beredskapshjem. De hadde vært på kurs og følte at det passet bra for meg, smiler hun. Hun fremhever samtidig at det er annerledes å skulle ha barna hos seg hele døgnet, og at i motsetning til jobben i barnehagen så påvirker dette oppdraget i større grad familien.

- I ettertid har jeg snakket en del med mine egne barn om hvordan det var for dem. De fortalte at de syntes det var vanskelig når de hadde barn boende i huset som ikke forstod at mamma er jo bare snill med dem. De ble veldig irriterte på beredskapshjembarna som ikke klarte å ta imot, forteller hun.

Solid og godt

En viktig støttespiller for Anne er mannen hennes Tom Erik. Han har selv erfaring med mennesker i vanskelige situasjoner gjennom sitt arbeid i en attføringsbedrift der han hjelper folk tilbake til arbeidslivet.

- Jeg tenker det er viktig at man har et stabilt og godt parforhold i bunn. Jeg og mannen min vet veldig godt hvor vi har hverandre. Spesielt er de tre første månedene etter en innflytting veldig intense i min jobb. Da sier jeg ifra til mannen min at han må stille seg i bakgrunnen for nå må jeg ha fokus. Etter klokken åtte, når barnet har lagt seg, kan vi ha fokus på hverandre, men før det må han være delaktig og ha forståelse for oppdraget, forteller hun.

Hun kan fortelle at i starten syntes han det var utfordrende at de ikke kunne planlegge ferier og reiser i god tid. Hun har lovpålagt ferie som beredskapshjem, men opplever at det ikke alltid er like lett å gjennomføre dersom barnet er veldig utrygt. Av og til har det vært lettere å ta med barnet på ferien. I neste uke skal faktisk hun og mannen reise til Spania med det barnet som bor hos dem nå.

- Den siste tiden har vært tøff for denne gutten og vi ønsket å ha noe å glede oss til. Vi fikk tillatelse til å be om fri fra skolen og bestilte turen tidlig. Nå har vi krysset av i kalenderen og telt ned, stråler Anne før hun forteller at det blir første gang han skal fly.

Hverdagen - spent fra dagen før

Hverdagen som beredskapshjem strekker seg over tre perioder. I beredskapsperioden kan telefonen komme når som helst om at et barn er på vei. Deretter går hun inn i perioden der barnet har flyttet inn. Når barnet flytter videre, får beredskapshjemmet en friperiode. Friperioden opparbeides basert på varighet og omfang av en plassering.

- Jeg er spent fra dagen før jeg går inn i beredskapsperioden. Da har jeg med meg telefonen hele tiden. Jeg går rundt og undrer. Får jeg en eller to som flytter inn, kommer det en baby eller en ungdom. Jeg føler at jeg sover med et øye åpent. Nå skal det sies at vi pleier ikke å måtte gå lenge i beredskap.

Når telefonen først ringer får Anne vite navn på barnet eller barna, kjønn, alder og hvor langt unna de er. Hun pleier også å be om å få telefonnummeret til de som har barnet på det tidspunktet.

- Jeg pleier å ringe for å høre om det er noen spesielle ting eller mat jeg skal kjøpe inn. Deretter gjør jeg klart rommet, bytter sengetøy og handler. Jeg har litt forskjellige ting liggende av både bøker, leker og sengetøy slik at jeg kan tilpasse rommet til barnet som flytter inn. Jeg tar også en telefon til mannen min på jobb og orienterer om at i dag blir det en eller to ekstra i huset når han kommer hjem, forteller hun.

Trygg, rolig og lyttende

Det skal oppleves som rolig og godt å komme inn døra hos Anne. Etter 15 år som beredskapsmor er hun god på å lese barna og finne måter å trygge dem på.

- Barnet har sikkert hatt mange spørsmål og tanker i bilen. Jeg prøver derfor å snakke høyt om disse tankene, fortelle at jeg har gledet meg. Jeg sier ofte til barnet at nå er jeg kjempenervøs. At jeg er så nysgjerrig og spent på hvordan barnet er og hva han eller hun liker å gjøre. Ofte er de veldig nysgjerrige på huset, så vi tar en omvisning der jeg viser frem hvor doen er og hvor barnet skal sove. Jeg forsøker å se barnet, lytte og gjerne få dem til å leke eller gjøre andre ting som passer deres alder.

Hun er bevisst at barnet kommer inn i en situasjon der alt fra lukter, smaker, mennesker og opplevelser er helt nytt.

- Jeg forsøker å legge opp til skogsturer eller kjøreturer i bilen. Det er gjerne lettere å få til en samtale dersom man ikke sitter rett overfor hverandre. For meg blir de første tre månedene intense. Da skal vi bli kjent og lære å forstå hverandre. Mange kommer hit med helt andre måter å uttrykke seg på som jeg ikke kan. De kan si de er trøtte, men egentlig er de sultne. Du må lære deg alle kodene på kort tid. De glir sakte over og tar etter vår levemåte etter hvert, men flere kjenner på en del motstand i starten. De savner jo mamma og pappa uavhengig av hvordan de har hatt det tidligere, forteller hun.

Viser dem at hun ikke gir opp

Anne har ingen begrensning i forhold til alder på barna som kommer til henne, og har gjennom årene vært tryggheten for både spedbarn, småskolebarn og ungdommer.

- Tidligere syntes jeg det var fint å få spedbarn i huset, men nå er det veldig godt med større barn. De kan du snakke med og forklare i større grad. Også får man en pause midt på dagen når barna er på skolen, smiler hun.

- Jeg hadde en gang et søskenpar som flyttet inn. Den yngste fulgte med på alt jeg gjorde, den eldste la seg i sengen og bare så på mobilen. «Bryr meg ikke!» sa hun til meg hver gang jeg pratet med henne. Hun var kjempeirritert på lillesøsteren som var så blid og fornøyd. Jeg måtte fly opp og ned trappene for å høre om hun hadde alt hun trengte. Min prioritet ble å vise henne at jeg ikke kom til å gi henne opp.

- Det tok egentlig bare tre dager. På den tredje dagen sa jeg at vi måtte ut og kjøpe klær. Det syntes storesøster var helt topp, og da var det plutselig ikke så ille å være i beredskapshjem likevel, ler Anne.

Anne ønsker ikke å male jobben som beredskapshjem som utelukkende rosenrødt. For noen år siden sluttet hun faktisk som beredskapshjem og begynte som lærerassistent.

- Det holdt et halvt år, så sa mannen min at jeg burde begynne som beredskapshjem igjen. Det ble rett og slett for stille i huset og veldig mye tid for oss selv. Vi var ikke gode nok på å fly ut og spise middag og slikt. Vi var ikke helt i den modusen, ler Anne.

- På disse 15 årene har jeg lært veldig mye om meg selv, mine egne triggerpunkter og hva man kan takle og tåle. Du blir satt til veggs hele tiden, men så er det så verdt det når du opplever at du gjør en forskjell i et barns liv, legger hun til.

Støtte, veiledning og råd hele veien

Alle beredskapshjem i Bufetat får opplæring og tilgang til et døgnåpent støtteapparat. I tillegg inviteres familiene til kurs, samlinger, møter og veiledninger både individuelt og i grupper.

Therese Eddie er avdelingsleder ved Borg barne- og familiesenter i Østfold. Hun er opptatt av at ingen beredskapshjem skal oppleve å stå alene i oppdraget.

- Dette er familier og hverdagshelter som har tatt på seg det jeg anser som et av de viktigste oppdragene i landet. Det er derfor en prioritet for oss at alle opplever å få god støtte og veiledning når de trenger det. Alle skal også få faglig påfyll, samt kurs og samlinger som er relevante for den situasjonen de står i, forteller hun.

- Jeg opplever å få veldig god støtte i jobben min. Jeg kan ringe når som helst og ingen spørsmål er for dumme. Jeg hadde for eksempel et barn som brukte tre timer på å legge seg hver kveld. Det var slitsomt, men godt å kunne ta den telefonen og pøse ut sin frustrasjon, forteller Anne. Samtidig er det ikke kun frustrasjoner konsulenten hennes får høre når telefonen ringer.

- Jeg ringte konsulenten min for å fortelle at NÅ har jeg fått min første nattaklem! Det var så stort, litt sånn YES! Nå er vi der! Når barnet endelig føler seg trygg på meg. Det er en seier! Da føler jeg at jeg har gjort noe riktig, stråler Anne.

Anne håper at flere ser verdien av å kunne hjelpe sårbare barn som beredskapshjem.

- Søker du jobb som beredskapshjem tenker du at noen trenger hjelp der ute. Det er helt utrolig å se hvordan unger blomster og vokser. Jeg kan ikke tenke meg noen annen jobb hvor man får den intense gleden av å gjøre en forskjell. Det er likevel viktig å tenke godt igjennom valget for du må legge opp livet etter barnet, forteller hun. Når barnet eller barna flytter ut kan ikke Anne selv ta initiativ til kontakt, men dersom barnet eller barnets familie tar kontakt er det greit.

- I mai var jeg faktisk i konfirmasjon til en av mine plasseringer, det var familien som inviterte meg. Det synes jeg var kjempehyggelig, avslutter hun med et stort smil.