Foreldre-barn hjem: en god løsning for mange

- Du trenger god plass, ja, sier Bjørg lattermildt da hun ønsker velkommen inn i den store eneboligen sin. I den store gangen i sokkeletasjen, knitrer det i bjørkeved fra en liten peisovn. Derfra er det dører inn til soverom, bad og ei lita koselig stue. Der bodde ei mor og babyen hennes i sju måneder for et par år siden.

Det startet, som så mye pionerarbeid gjør, som en litt spenstig idè. Denne gangen fra Bjørg og barnevernet. Ideen var at denne babyen og mammaen kunne bo sammen hos Bjørg. I utgangspunktet i tre måneder. Det ble sju.

- Jeg kjente til mor fra før av, sier Bjørg. Sånn sett var det lettere å ta avgjørelsen om at hun kunne bo her. Selv om det lå en relasjon i bunn, er det en stor omveltning å skulle ha en liten familie boende hos seg. Barnet var et par måneder gammelt, og var for tidlig født. Det krever masse ekstra jobb med mating og oppfølging til babyen har nådd igjen sine jevnaldrende på vekt og utvikling. Den jobben var Bjørg en viktig deltaker i. - Jeg var med på mating hver andre time, avlastet mor flere netter i uka. Var med på å trygge mor i rollen hennes, og var nok en «trygg voksen» for henne.

Mestring, ydmykhet og respekt

Mestring, er et beskrivende ord for hele oppholdet. I dette tilfellet var det viktig at mor følte på nettopp det. At hun ble utfordret på å ta med barnet ut blant folk. På butikken, på kafe, på bil- og trilletur. Aktiviteter som er viktige for barnet og mor selv. At hun skulle føle seg trygg i rollen som mor, og slippe å være så engstelig for så mye hele tida.

- Vi prøver!

Det sa jeg mye, sier Bjørg smilende.

- Man må jo utfordre seg selv for å bli modigere. Samtidig er det er avgjørende å ha med seg ydmykhet, fortsetter hun.

Respektere at den voksne som bor i huset er forelder, og heller være en veileder og støtteperson. Aldri innta en bedreviter-rolle. Men en trygghetsrolle. Være en guide, på en måte. Viktig er det også å ikke ta en venninnerolle overfor mor. Man skal støtte forelderen på vei mot selvstendighet. I det ligger tydelighet, romslighet og raushet. Men ikke venninne. Det blir for nært. For framfor alt, er det barnet som skal ha det godt og trygt.

Setninger som – «Skal vi prøve det?» «-Hva tenker du om å gjøre det sånn?»
«-Er det så farlig da?» ble flittig brukt under mor-barn-oppholdet hos Bjørg. Hun prøvde å utfordre uten å pushe for mye. Og sakte, men sikkert ble mor tryggere.
Etter sju måneder i sokkelleiligheta hos Bjørg var mor og barn endelig klare for å stå på egne ben i egen leilighet.

-Det var tett samarbeid med barnevernet, og god dialog mellom mor og meg, så vi hadde en glidende overgang til selvstendigheten, forteller Bjørg.

Det er ikke for hvemsomhelst

De var hos seg selv et par dager, så her litt flere dager. Så ble det motsatt, og til slutt var de kun på besøk hos hverandre.

Nå er barnet stadig på besøk hos Bjørg i helger og ferier, og Bjørg besøker den lille familien. De har også fått et trygt opplegg rundt seg der de bor nå, med et godt avlastningshjem for barnet.

- Det gikk jo veldig bra, sier Bjørg ettertenksomt.

Hadde de ikke kommet hit sammen, ville de mest sannsynlig ikke bodd sammen nå, sier hun. Barnet ville bodd i fosterhjem og mor ville vært mamma på avstand.

- Det er egentlig innmari godt å tenke på, sier Bjørg – at vi faktisk gjorde en skikkelig forskjell for den familien.

Bjørg skjenker mer kaffe og forteller små morsomme episoder fra tida med mor og barn i hus. Blant annet om babysenga til barnet som stadig ble båret opp og ned trappa -alt ettersom hvem som skulle ha babyansvaret om natta.

Om navnefesten de arrangerte for barnet, og den rørende innsatsen mor la ned for at dagen skulle bli god. Om felles glede over at babyen var frisk og raskt nådde igjen jevngamle barn i vekt og lengde. Sånne ting.

Det gikk bra, men slike plasseringer kan også være krevende, reflekterer Bjørg. I vårt tilfelle måtte vi øke takhøyden en del, og mor begrenset seg litt, så det fungerte. Men i foreldre- og barn-plasseringer må man tenke på at forelderen også trenger en del veiledning og støtte. Så man har liksom ansvaret for at to stykker skal få det bedre. Både med seg selv og med hverandre. Det er ikke for hvemsomhelst.

Ante ikke at jeg var så tålmodig

-Jeg lærte mye om meg selv, sier Bjørg, som svar på spørsmål om hva hun sitter igjen med. -Ante ikke at jeg var så tålmodig, ler hun!

Hun fikk henta fram igjen kunnskap fra husmorskolen og erfaringer fra arbeid i helsevesenet, og kunne plutselig bruke noe av det i hverdagen. Det var moro, sier hun.

Dessuten var det en ny opplevelse at man hadde barn boende hjemme, men likevel kunne kjøre på butikken alene, fordi det tross alt var en forelder her hjemme imens.

Den lille følelsen av frihet var ny, og ganske god, mener Bjørg. Hun er absolutt positiv til konseptet med foreldre-barn-fosterhjem. Tenker det kan være win-win i mange situasjoner. Barnet slipper å flytte i fosterhjem, og forelderen kan lære å bli trygg i rollen, og få fortsette som omsorgsgiver for barnet sitt. Så lenge forutsetningene er der, må vel et slikt opplegg være det aller beste for alle.