Espen og Odd Rune er fosterforeldre: Hadde et ønske om å skape en familie

Espen og Odd Rune bor i idylliske og landlige omgivelser på Hedmarken. Rundt oss går det klukkende høns, kyr på beite og en hund som elsker kos. Reine idyllen, men ikke en forutsetning for å bli fosterhjem, presiserer de. Det var først da de flyttet til småbruket at tanken om å bli fosterhjem kom. – Vi hadde blitt tipset av venner om vi ikke kunne tenke oss å være fosterforeldre. Vi hadde flere runder om temaet og en kveld da vi satt i fluktstolen og så utover Mjøsa, så lurte vi på «Is this it?”. Vi tenkte jo at livet kunne romme noe mere.

Slik startet det. Espen og Odd Rune kjente på at de hadde ressurser og tid til å kunne fylle huset med mere liv. – Det å ha rom til en til, ikke bare fysisk, men det at man har overskudd til det og at man er på en plass i livet der du kan gi mere av deg selv, sier Espen. I dag har de vært fosterhjem i åtte år.

Første møte med barna

Ekteparet var veldig spente da de møtte guttene for første gang. – Vi var så nysgjerrige på hvem barna som kom til oss var. – Tenk om det ikke klaffet og de ikke likte oss? Men, så var det jo så fint.

– Det var jo som en dobbel fødsel og få to gutter, ler Espen. Det var en lang prosess i forkant for å bli kjent og guttene var flere ganger på besøk og overnattet før de flyttet inn.

Odd Rune forteller at det er en modningsprosess og at de ble forsikret om at det trengs et mangfold av fosterforeldre. – Når guttene kom til oss, hadde det vært gjort en grundig jobb i forkant slik at det skulle matche best mulig mellom hvem vi er og barna som skulle komme. Det har vært full klaff. Og det har vært så bra for oss og dynamikken i familien, sier han.

De forteller at de har fått god oppfølging og veiledning underveis og har hatt stort utbytte av kurset fra fosterhjemstjenesten som fosterforeldre må ta i forkant. – Vi er jo et lag rundt barna, med barnevernet, skolen, biologisk familie og nettverket rundt. Da får vi jo det til, forteller de.

IDYLL: Hønene går fritt rundt på tunet

Feirer begivenheter sammen med biologisk familie

De to barna som bor hos ekteparet har to søsken til, som også bor i fosterhjem. – Vi har et godt samarbeid med biologisk familie.

I konfirmasjonen til eldstemann var alle sammen og feiret på bruket. – Vi har en raushet for hverandre og en god og stor vilje fra alle parter om å gjøre det beste for barna. Vi ser på oss selv som en skilsmissefamilie, der vi tilrettelegger for at barna skal møte sine egne foreldre. Barnevernet er en god støtte i det.

Har dere forandret dere som mennesker etter at dere ble fosterhjem?

– Ja, helt klart. Vi har utviklet oss som mennesker. Vi har lært så mye. Fokuset går bort fra oss selv. Vi får andre perspektiver. Det er viktig å evne å åpne seg opp og kanskje legge til side ting ved seg selv. Rett og slett være rause i tilnærmingen.

Folk synes det er fantastisk at vi er fosterforeldre, men vi ser ikke på oss selv som fantastiske. Vi har vært det så lenge. Det er jo familien vår, avslutter de.