Fosterhjem for baby: en ekte solskinnshistorie

Behovet for fosterhjem til babyer og småbarn er økende. Ida og Anders Lindstad ble fosterforeldre til en baby, og har ikke angret en eneste dag. - Ikke natt heller, sier Anders med glimt i øyet. Han var nemlig spent på å starte småbarnsliv med nattevåk igjen.

Kona Ida ler, og bekrefter spenningen.

I tillegg til frykten for nattesøvnen, kom den opprinnelige skepsisen av en tidligere erfaring som fosterhjem. For noen år siden kom en overraskende oppringing direkte fra en kommune lengre sør i landet som kjente til Ida gjennom andre og visste at hun var omsorgsfull. De lurte på om Ida og Anders kunne bli fosterhjem for en gutt i skolealder. Det unge paret hadde verken kurs eller erfaring. Eller hadde meldt seg som fosterhjem. De hadde likevel store hjerter som ville hjelpe. Uten kompetanse og med dårlig oppfølging følte de seg totalt alene i oppdraget, og gutten flyttet til en annen familie.

- Vi og ungene våre har god kontakt med ham fortsatt, og vet han har det fint der han er nå, sier Anders.

Med dette oppdraget i bakhodet er det kanskje lettere å forstå Anders sin skepsis da kona ville bli fosterhjem på nytt. I alle fall gå det forberedende kurset Solid.
- Hun har alltid støttet meg i min lidenskap, som er bil og racing, så da jeg skjønte hvor mye dette betydde for henne, sa jeg ja til å bli med på kurs. Så langt kunne jeg strekke meg, sier han og ler.

Her er det god plass til både to- og firbeinte

Roser opplæringen de har fått

Lindstad-paret får ikke fullrost Solid. De opplevde temaene som veldig relevante og kurslederne som dyktige. Og samtalene i gruppe med andre var innmari givende. At ungene i heimen også involveres på en god måte, betydde mye for Ida og Anders. Etter kurset følte de seg rett og slett forberedt på nye oppdrag. Til og med Anders følte seg klar: - Solid har så mye bra i seg, at det burde vært et eget fag i skolen, sier han engasjert.

De hadde flagget et ønske om å ta imot et lite barn, og det gikk ikke lenge før telefonen kom. Ei lita tulle som bodde i beredskapshjem sør i landet trengte et godt fosterhjem, og kommunen mente familien Lindstad ville passe perfekt. De tok en runde med seg selv og ungene, før Ida satte seg i bilen og kjørte til beredskapshjemmet for å besøke det nye familiemedlemmet. - Vi tok oss faktisk en liten ferie mens vi tenkte, forteller Ida. – Vi kjente på oss at det kanskje ble siste ferien med bare oss fire, så vi unnet oss det. Fylle på litt før livet endret seg. Anders ble med for å hilse på babyen neste gang. Så ble ungene med.

- Det var en veldig god prosess for oss, dette. Det skjedde raskt, men ikke overilt på noen måte. At vi fikk besøke henne i beredskapshjemmet og bli kjent med rutiner og lynne var så fint. Og at beredskapsmor kjørte jenta til oss og bodde her et par dager i overgangen kjentes så trygt og riktig, sier Ida.

De merket raskt at babyen var rolig og tillitsfull, og slo seg til ro i sitt nye liv med en gang. – Skikkelig solskinnshistorie, sier Ida.

Når vi er på besøk i heimen krabber hun rundt og babler og ler. Spiser litt ved bordet, før hun er mett og Anders setter henne i armkroken til storesøster i sofaen. Der sovner hun trygt etter kort tid.

Små steg inn i en stor verden

Barna har vært med hele veien

- Vi har hatt ungene med i prosessen hele tiden, og de har vært veldig positive. Likevel var vi spent på om de ville gå lei da nyhetens interesse forsvant. Det har ikke skjedd – snarere tvert imot. De er fortsatt veldig opptatte av henne og er skikkelig stolte og ansvarsfulle storesøsken, roser foreldrene.

Rundt kjøkkenbordet reflekterer vi litt rundt forskjellen på å være fosterhjem til en baby kontra et barn i skolealder. – Kanskje noen er redde for nattevåken, sier Anders, og tenker tilbake på sin egen skepsis. Og kanskje noen tenker at man knytter seg til et lite barn på en annen måte enn et litt større, og at det sånn sett vil være tøffere å skilles fra det dersom det skal flytte hjem igjen?

Ida og Anders har ikke svaret. De bare vet at for dem var dette helt riktig. De kjenner ikke framtiden, men foreløpig er det mye som tyder på at barnet blir en del av familien til voksen alder. Samarbeidet med biologisk mor er veldig godt, sier de. Det samme gjelder kommunen som har flyttet barnet hos dem. - De er rause med oppfølging og kursing og får oss til å føle oss ivaretatt, sier Anders. Han kjenner seg så utrolig mye tryggere i rollen som fosterfar denne gangen – Solid, traumekurs fra kommunen, og den generelle oppfølgingen gir ballast.

Ida og Anders vet en del om barnet og hennes historie. Likevel er det mye de ikke vet. De er forberedt på at det kan dukke opp ting underveis i oppveksten, men de kjenner seg likevel trygge på at både helsestasjonen, barnevernet og andre instanser hjelper til om det skulle trenges.

- Det lille sjarmtrollet har flere biologiske søsken, og de skal vi bidra til kontakt med. Vi skal faktisk i bursdag til den ene nå snart, sier Anders. De gleder seg, og er spente. Det blir jo litt sterkt å møte dem, og vite at de er en del av livet til jenta vår, sier han. – Og sånn sett, en liten del av vårt…

Les også