Åpner barndomshjemmet for barn i krise

Et steinkast unna havet og med umiddelbar nærhet til skogen, bor Marit. Huset er barndomshjemmet hennes. – Om to år er dette huset 100 år gammelt. Det er så fint å kunne gi barna som kommer hit de samme gode opplevelsene jeg hadde fra barndommen min her, forteller Marit.

Sammen med mannen Geir har de tre barn som nå er voksne og har flyttet ut hjemmefra. Den yngste var 17 år og bodde fortsatt hjemme da Marit startet som beredskapshjem. På det tidspunktet forstod ikke barna helt hva det innebar, men familien var vant med at Marit har jobbet med barn hele livet.

Etter videregående søkte Marit seg inn både på barnevern og barnehagelærerlinja og kom inn på begge. – Jeg hadde hele tiden et ønske om å jobbe med barn og barnevern. Jeg var usikker på hvilken retning jeg ville gå, men bestemte meg for å ta barnehagelærerutdanningen for å kunne jobbe bredt innenfor feltet med barn.

Jobb i barnehjem tente gnisten

Etter 10 år i barnehage begynte Marit som nattevakt på et barnehjem. Hun hadde akkurat fått sitt tredje barn. På barnehjemmet fikk Marit møte barn som stod i en annerledes og krevende situasjon og jobben var mer relatert til barnevern. Barna hun møtte her tente gnisten for å bli beredskapshjem.

– Som nattevakt lærte jeg fort og veldig mye, og så hvilke barn som kom, behovene de hadde og hvorfor de var der. Jeg så hvor forskjellige barna, foreldrene og sakene var. Jeg hadde ansvar for barn mellom 0-14 år, og akutt-telefon på nattevakt. I jobben var jeg også i kontakt med flere beredskapshjem, for vi ønsket helst at de yngste barna skulle slippe å være på barnehjemmet. På den tiden var det kun tolv beredskapshjem i området her, forteller hun.

Etter 7 år som nattevakt gikk Marit tilbake til barnehage i 8 år. Yrket var derimot blitt mer hektisk med flere oppgaver og større barnegrupper. – Jeg kjente på at det var på tide med en endring igjen. Tanken jeg hadde tenkt før om beredskapshjem, kom tilbake, sier hun.

Etter å ha snakket med mannen Geir, tok Marit direkte kontakt med Bufetat for å bli beredskapshjem. – Jeg møtte flere av de samme personene som jeg kjente i Bufetat og hadde truffet i løpet av jobben min på barnehjemmet, så det var veldig fint. Mannen min var også interessert og synes at vi skulle prøve.

Venting og forberedelser

Etter endt opplæring tok det to måneder før det flyttet inn noen for første gang.

– Jeg sov nesten ikke da jeg gikk i beredskap. Jeg klargjorde rommet og bygde rede, sier Marit. Den dagen telefonen kom, var hun så spent at hun glemte å fortelle mannen at det ikke bare skulle komme ett barn, men to! –“Sa du de?” Sa mannen min. Jeg tenkte ikke så mye over det siden jeg var vant til å jobbe med flere barn, ler Marit.

I etterkant har Marit vært veldig takknemlig for opplevelsen i sitt første oppdrag. Hun roser veileder i Bufetat som sammen med barnevernstjenesten ledet møtet slik at hun selv kunne bruke tiden på å bli litt kjent med barna.

– Jeg hadde en veldig god opplevelse med mitt første oppdrag. Hele stua mi var full av folk og far til barna var også med og var veldig involvert. I ettertid synes jeg at det har vært så fint og viktig at vi hadde det møtet, selv om det virket voldsomt der og da, forteller Marit.

Når Marit får telefonen så vet hun ingenting om alder, kjønn eller bakgrunn. Stort sett har det vært barn under skolealder, men Marit kan ta imot barn opp til 13 år. Derfor har hun alltid både leker og større senger på lager som enkelt kan byttes ut på kort varsel.

– Jeg hadde en typisk jenteseng i rosa stående på rommet. Så kom det en gutt litt fort en dag så vi rakk ikke bytte den ut. Da sa jeg til mora hans at vi ikke hadde rukket å bytte ut senga, så han sover i en rosa jenteseng for øyeblikket. Jeg kjente litt på det, men mora så på meg og sa: “men han elsker jo rosa så det må jo være helt topp”, og gutten var kjempeblid og fornøyd, smiler Marit.

Mat, søvn og aktivitet

Som barnehagelærer er Marit opptatt av å se det enkelte barnet og finne tidlig ut hva de liker. Hun involverer gjerne barnets foreldre og spør de om hva barnet er interessert i.

– Uansett hvilken historie barnet har er det viktig at samarbeidet med biologiske foreldre og barnevernet er så enkelt som mulig, for barnets beste. Det at vi viser at vi er sammen om det, og at vi kan spørre foreldrene om hva barna liker for eksempel. Da opplever de oss ikke som en egen part.

Marit er også veldig opptatt av å få rutiner på plass tidlig, og bruker mye lek og bevegelse for å hjelpe barna å finne roen. – Barna som kommer hit har mye følelser som sinne, frustrasjon og de har kanskje opplevd vold. Alt dette faller tilbake på at de har mye redsel, noe som viser seg på ulike måter. Jeg prøver å trygge barna ved å spørre de om hva de liker, hva de har lyst til å gjøre. Jeg har veldig stor tro på lek.

Noen er på og leker med en gang, andre tar lenger tid. I tillegg er søvn, mat og aktivitet viktig. Marit bruker den første tiden godt for å skape gode rutiner.

– I enkelte tilfeller har jeg startet med legging to timer før, men alt faller tilbake på hvordan barnet er. Noen ganger sitter jeg inne på rommet helt til de sovner. Jeg går inn i en slags boble den første tiden, og er veldig på, sier hun. – Noen sover lett, de har mareritt og det er mye nattevåk, legger hun til.

– Bare det å spise mat rundt bordet kan være forskjellig fra barn til barn, så i stedet for å mase, så setter vi oss i stua og setter på barne-tv. Jeg setter ikke noen krav til hva de skal spise eller lignende, men pleier å si at jeg skal spise frokost, vil du også ha? Da blir det mindre farlig fordi vi ikke trenger å sitte og se på hverandre over bordet. Da ser vi på barne-tv sammen og får en felles aktivitet vi kan snakke om senere. Middag spiser vi rundt bordet og barnet hjelper til å dekke på om det har lyst.

Enkelte barn har et stort behov for å få utløp gjennom bevegelse, og Marit tar gjerne med matpakka ut. – Jeg er veldig glad i fysisk aktivitet, vi har hund og bruker å si at nå må Alma på tur. Det er enklere å flytte fokuset fra at barnet må ut og bevege seg, til at vi må ut for å lufte Alma. Mannen til Marit har også vært veldig delaktig og har blant annet tatt med barn på både sykkelturer og fotballtreninger.

Et godt støtteapparat

Faste veiledninger og gruppeveiledninger med andre beredskapshjem gjør at man får luftet frustrasjoner og delt erfaringer. Marit sier at hun føler seg veldig trygg på å være en del av systemet i Bufetat.

– Det å lufte tanker og få gode råd fra veilederen min har vært viktig. Det trygger at man kan løfte ting opp og snakke sammen når jeg er usikker eller når ting er vanskelig. I starten ringte jeg nok oftere enn jeg gjør nå, forteller Marit. Det var også veldig nyttig for Marit å delta på gruppeveiledninger i perioden hun stod i beredskap og ventet. Da fikk hun et innblikk i hverdagen som beredskapshjem.

Ventehjem

–Vi pleier å kalle det for et ventehjem og snakke med barnet tidlig at nå er du her hos oss mens du venter, forteller Marit.

Når barnet får beskjed om at det skal flytte ut av beredskapshjemmet og tilbake til foreldrene sine, eller til fosterhjem, pleier de sammen å sette det opp i kalenderen slik at de har litt kontroll selv. Da kommer det ikke som en overraskelse. – Noen av barna kan falle litt tilbake når beskjeden kommer, men da er det vår jobb å hjelpe de over igjen. Vi samarbeider også tett med fosterhjemmet og foreldrene i overgangen så barnet ser at vi har en god kontakt.

Når barnet flytter ut, er Marit tydelig: – Du må være forberedt og sterk så du ikke knekker, for det hjelper ikke barnet. Det er viktig at man støtter barnet i overgangen. Man blir godt kjent, og man blir glad i dem. Jeg kjenner på at mange har flyttet mye og når de endelig finner en slags ro hos oss og føler at de har det greit, så er det tungt at de skal flytte.

– Selv om vi må være sterke for barnet i utflyttingsfasen, er det også viktig at vi forteller og viser barnet at vi er glad i det, og er ekstra sensitive for hva barnet har behov for fra oss, avslutter hun.