- En helt normal og flerkulturell familie

Huset har alltid vært åpent, både for egne barn, barnebarn, fosterbarn, fosterbarnas familier, kjærester og venner. - Vi elsker å være sammen med familien og hos oss er alle velkomne. Her er alltid døren åpen og vi er heldig som har god plass. Bent og Eli har vært fosterforeldre til åtte barn til sammen, i tillegg har de vært besøkshjem og beredskapshjem for flere. - Jeg er så stolt av barna våre, hver og en av dem, sier Eli og Bent.

Når du kommer til Bent og Eli, kjenner du varmen i det du går inn i huset. Det er tente lys over alt, deilig middagslukt, radioen står på og du kjenner på den gode atmosfæren i huset.

Et levende og godt hjem

Den ene fostersønnen som kom til familien da han var over 1 år er nå en flott ung mann.

– Eli og Bent, eller mamma og pappa, har betydd mye og gjort alt for at jeg skal ha den beste oppveksten. Vi har alltid gjort mye og jeg har fått vært med på mye. Vi har vært som en helt normal familie. Jeg er vokst opp i et hjem med sterke personligheter og det har vært et levende og godt hjem, sier fostersønnen med et varmt smil.

- Dette har vært livet mitt. Ved å vokse opp med flere søsken med en annen kultur, har jeg fått en større forståelse for andre. Det har vært lite søskenkrangling, bortsett fra med den biologiske søsteren min, som jeg har vokst opp sammen med, sier han, mens latteren sitter løst.

Håper flere vil hjelpe

- Ved å fortelle vår historie, håper vi at enda flere ønsker å bli fosterforeldre. Vår historie går langt tilbake, forteller Bent videre. - Da jeg traff Eli i Bergen, var det noen barn i blokken vi bodde i som hadde problemer og var under barnevernet. De ble vi «nødhjem» for. Ikke sånn veldig organisert, men vi hjalp dem og var der for barna, siden det var problemer i hjemmet.

- Vi synes dette var en spennende og givende måte å jobbe på og vi tenkte vi kunne fortsette på en eller annen måte. Så flyttet vi til Østlandet og vennene våre kom på besøk til oss fra Bergen, med en haug med unger, så det var alltid fullt hus og stormende jubel av bergensere, ler Bent høyt. Vi har alltid vært sammen med mange barn og tenkte da at kanskje vi skulle starte med å jobbe med barn. Så da ble vi besøkshjem, det ga mersmak og etter hvert ble vi fosterhjem.

GIVENDE: Eli har kjærlighet og omsorg både for barn og dyr.

Utveksle erfaringer og faglig påfyll

Bent og Eli forteller at de har gått på noen smeller underveis. - Og det er lov, uten å føle at man har mislyktes av den grunn, understreker Bent. - Det er mye som står i bøkene om traumebaserte metoder, men å utføre det i praksis, det er noe helt annet. De erfaringer vi har fått underveis, har styrket oss. Vi har lært mye om traumebasert omsorg. Det er verktøy vi tar med oss i den jobben vi gjør. Vi har tatt både kurs og utdannelse om etnisitet for å lære mer om fremmedkultur og spesielt den muslimske kulturen. Det er mange år siden vi startet opp som fosterhjem og det er mye som har skjedd i vår kultur i møte med nye kulturer. Vi har det flerkulturelle med oss i hverdagen.

Eli og Bent har også tatt fosterhjemstudiet som den gang var et tilbud til fosterforeldre. Eli tok det først, og Bent året etter. - Vi har tatt det som har vært viktige for våre barn. Det er viktig å være åpen for de tilbud som finnes, sier Eli. Men, du trenger ikke skole for å bli fosterhjem, presiserer hun. Hun råder andre som ønsker å bli fosterhjem, til å ta imot veiledning. Det er fantastisk nyttig, spesielt i starten.

- Jeg husker engang jeg var på kjøkkenet, lei, frustrert og “stanget hodet mot veggen”. Så sender veilederen med en link til låten “Besvarjelsen” av Oskar Danielson. Da satte jeg meg ned og gråt. Det er en låt som handler om å stå i det når det stormer som verst med barnet ditt. Det traff meg mitt i hjerteroten og ga med påfyll av energi. Da sa jeg det til henne: “Tusen, tusen takk. Nå så du meg og mitt behov, når jeg trengte det”. Jeg kommer aldri til å glemme veilederen vår og spiller fremdeles sangen ofte, sier Eli og blir rørt.

- Det er også fint å være medlem av fosterhjemsforeningen. De arrangerte turer, en på vinteren og en på sommeren. De samlingene var vi alltid med på i starten for å møte andre fosterforeldre. Da var det både faglig påfyll og veldig nyttig å utveksle erfaringer med andre fosterforeldre. Det var en utrolig viktig del av læringen.

Dess mer kjærlighet, jo bedre

Eli forteller entusiastisk om hvor mye man lærer om seg selv, det å regulere seg selv og egne følelser i møte med barnet med ulike behov på ulike måter. Tålmodighet, det er så viktig i tillegg til masse kjærlighet. Det kan det aldri bli for mye av. – Når fosterbarnet flytter inn, så må du ikke tro at du skal reparere «verden» første uken. Du kan heller ikke ha et eierforhold til barnet. Du eier ikke barnet, hverken egne biologiske barn eller fosterbarn. Du har de bare på lån og de har en verden rundt seg med relasjoner. Jo mere kjærlighet de får, jo bedre er det. Så det at barna har relasjoner til andre i familien, til biologiske foreldre er så viktig, du må tåle å dele barnet ditt med andre, sier hun.

Eli og Bent er veldig forskjellige typer. - Vi er veldig ulike og det har vært fint å være to, spesielt i tøffe perioder. Vi har venner og familie som har sagt: «Hvordan klarer dere dette, er det ikke nok snart»? Dette er en del av vårt liv og gleder ved livet og vi kan ikke se for oss at det skulle vært noe annerledes, forteller de.

Eli og Bent har opp igjennom årene prøvd å ivareta kulturen til barna på en naturlig og god måte. De har deltatt på ting som har vært viktig for barna og foreldrene deres. - Det har vært utrolig spennende og en berikelse for oss å være med på det. Så har vi heller ikke fokusert så mye på det i hverdagen, at sånn og sånn må det være. Heller latt ting falle helt naturlig. Det er viktig å være lyttende for å forstå barnas ønsker, forteller de.

KJÆRLIGHET: Det er viktig å gi masse kjærlighet, sier Bent og Eli og gir hverandre en spontan klem.

Flerkulturelle festmåltider

Bent og Eli uttrykker en takknemlighet for å ha lært så mange kulturer å kjenne.

- Det skjer ikke over natten. Du må alltid huske på at det er grunner til at barnet har kommet til deg. Vi har hatt barn som har en helt annen kultur med tanke på oppdragerrollen. Det må vi forstå og ha takhøyde for, og huske å dyrke de flotte tingene.

- I den somaliske kulturen er det for eksempel storfamilien som står for oppdragelsen. Trenger foreldrene hjelp, kan noen andre i familien ta over. Så kommer de til Norge og kan ha mistet hele nettverket rundt seg. Da står de plutselig alene uten støtte fra storfamilien, forteller Bent.

Bent og Eli har opprettholdt en god kontakt med foreldrene og familien, der det er mulig. Noen av mødrene kom hjem til dem og laget mat. - Den ene somaliske mammaen kom til oss i mange år. Da hentet vi henne på bussen og hun kom med tralle med gryter oppå hverandre. Da var det festmåltid og det var helt fantastisk å få lov å oppleve, smiler og ler Bent og Eli når de mimrer om alle de gode matopplevelsene de har hatt. De har feiret id med barna mange ganger. Det er også en kulturell matopplevelse hvor de kommer med den beste maten de kan lage.

Viktig å sette seg inn i kulturen

- For en enorm reise vi har hatt, og så heldige vi har vært og alt vi har fått oppleve. Da de to eldste som bor hos oss kom til oss for over 20 år siden, hadde folk knapt sett en mørk person før. De kom bort for å ta på de og kjenne dem på håret, både på butikken og på skolen. «Mamma, mamma, hvorfor skal alle ta meg på håret hele tiden», var et spørsmål som gikk igjen.

Da barna kom til oss, kunne jeg ingenting om kulturen. Jeg hadde for eksempel ikke peiling på hvordan man steller afrohår, så det har jeg lært meg. For afrikanske kvinner er håret en stor stolthet, smiler Eli.

Søsken er søsken, uansett

Mange lurer på hvordan det er for biologiske barn å vokse opp med flere fosterbarn. – Våre biologiske barn har ulike erfaringer. Men hvis du ser dem i dag som voksne, så ser du hvor omsorgsfulle mennesker de har blitt og hvilken ressurs de er og har vært for hele familien. Det er vi veldig stolte av, sier Eli og Bent.

Da våre egne barn bodde hjemme og gutten vår skulle ta bussen sammen med et av fostersøsknene sine, møtte de en kompis på bussen som spurte: «Hvem er hun?». Da kom gutten vår hjem og sa «mamma, han så ikke at det var søstra mi». Det viser jo at for barn er de søsken, uavhengig om det er biologisk eller ikke, avslutter Bent.

Alle som vurderer å bli fosterhjem får tilbud om å delta på et opplæringsprogram for nye fosterforeldre. Her vil du få den kunnskapen du trenger for å ta den viktige avgjørelsen om du skal bli fosterforelder. Les mer om det her.