Var fosterhjem i over 30 år

De sto på trappa med pappeskene sine

Det var på starten av 80-tallet det ringte på døra hos Anne Fagertun Stenhammer og mannen hennes Finn. Ringeklokka kimte rett som det var hos dem, om ikke folk bare kom gående inn døra med kjente og vante skritt.

Men denne gang var det annerledes, for på trappa ventet besøk som ikke skulle dra igjen med det første.

Anne, Finn, deres datter og lille sønn, åpnet opp døra og ønsket velkommen. – Jeg kommer aldri til å glemme det synet, forteller Anne.

På trappa sto det to jenter mellom 10 og 13 år, sammen med en representant fra barneverntjenesten. En av jentene hadde barbert av håret på den ene siden av hodet.

– Det var på en måte litt vemodig, for de kom med pappesker med sakene sine i. Da får du noen refleksjoner om at du tar imot barn og ungdom som har opplevd flere oppløste forhold.

Dette var første møte med deres fosterdøtre, som siden har blitt en del av familien i Nordland.

Åpne dører

Anne har alltid vært vant til åpne dører. Med både oldeforeldre og besteforeldre som har hjulpet barn og unge i lokalsamfunnet, samt foreldre som har åpnet hjemmet sitt for flere barn, faller det henne naturlig å hjelpe til når det trengs.

– Det ligger mye i vårt samfunnsengasjement, og det å erfare at ikke alle barn og ungdom har den nødvendige omsorgen og nærheten til foreldrene sine.

Paret hadde hatt en ungdom fra en lokal barnevernsinstitusjon boende hos dem fra før av, og det var denne institusjonen som tipset Bufetat og barnevernet om at hun og mannen kunne passe bra som fosterhjem.

Familien fikk da spørsmål om de kunne tenke seg å ta imot tre søsken som trengte et hjem. Til slutt ble det bestemt at to av søsknene skulle flytte inn.

– Barna våre var veldig åpne og ble veldig glad da de kom, men det er klart at de to som kom inn til oss var kjempespente og hadde det vanskelig.

Søsknene hadde bodd i flere fosterhjem og på barneverninstitusjonen i området, før de kom til familien.

– Det gikk nok tanker som «Hvor lenge får vi være her? Hvordan er egentlig Anne og Finn, og hvordan er lillebror og storesøster?» i hodet deres denne første dagen.

Paret hadde bestemt seg for at dette skulle være siste stoppested for jentene.

– «Når vi sier «A», da må vi ta hele alfabetet også», bestemte vi oss for. Vi måtte stå løpet ut, for dette var noen som trengte oss, sier Anne.

Jentene kom inn, og datteren i huset tok raskt ansvar for å fordele rom og få dem på plass. Etter en stund var det tid for deres første måltid sammen rundt bordet.

– De hadde tross alt opplevd en del før de kom til oss, så du må på en måte lete etter måter du kan få dem, og oss selv, til å slappe av.

– Vi trengte alle å få spenninga ut av kroppen, minnes Anne.

Snakket med barna

Før familien ble fosterhjem, var Anne og Finn opptatte av at deres egne barn skulle være trygge på hva som skulle skje.

Sønnen var på det tidspunktet tre-fire år, mens datteren var ti.

– Vi snakket mye om det. Spesielt med han minste prøvde vi å forklare han at vi ville få to barn til. Det gikk relativt bra, for han var en rolig gutt.

– Datteren vår var veldig positiv, for hun så klart en fordel med å få to søstre på omtrent samme alder.

Men Anne legger ikke skjul på at det også var utfordrende å sette sammen en ny søskenflokk.

– Dine egne barn kjenner du godt, du vet hva de har opplevd og hvordan de har reagert på ulike aktiviteter som vi har hatt i familien. Du vet strukturen i oppdragelsen deres og hvilke forventninger de har.

– Og når vi får to søsken hvor vi ikke kjenner til hva de har opplevd i oppveksten, så var deres følelser, reaksjoner og kommentarer det som var vanskeligst å håndtere. Særlig i starten.

For å hjelpe til at alle i familien ble ivaretatt, hadde hele familien en psykolog som hjalp dem.

– Vi fikk heldigvis god oppfølgning fra barne- og ungdomspsykiatrien på Mellomåsen i Bodø. Både fosterbarna, våre egne barn og vi som ektepar fikk egen psykolog. Da fikk vi bearbeidet litt av våre egne følelsesmessige reaksjoner.

Anne og Finn var også bekymra for at de innimellom ikke strakk til når det oppstod vanskelige situasjoner, og om de var flinke nok til å håndtere det som skjedde både mellom barna og de to som par.

– For det legger jeg ikke skjul på, barna prøvde jo å sette oss opp mot hverandre, strekke strikken og finne ut hvor grensa gikk for fostermor og fosterfar.

– Og vi som fikk tre jenter i samme alder, da dannet det seg allianser mellom barna.

Viktig å jobbe med identitet

Etter hvert ble den nye familien bedre kjent med hverandre. Det gikk allikevel en god stund før alle ble komfortable i den nye sammensetninga.

Anne kan særlig huske en episode som gjorde at de som foreldre tenkte at jentene begynte å tørre og være mer seg selv.

– Vi hadde en juletradisjon hvor barna lagde julegaver, men de fikk også litt penger for å handle til familie og venner. Dette gjorde vi også med våre fosterdøtre. Da vi kom hjem, kom det en veldig merkelig reaksjon.

En av jentene drylte en av gavene hun hadde kjøpt og ropte «Dette gidder jeg ikke!».

– Da følte jeg at hun slapp litt på spenninga si. Da turte hun å slippe ut skuffelsen om at hun måtte gjøre disse juletradisjonene med en helt ny familie.

Reaksjonen gjorde at Anne og Finn begynte å jobbe med identiteten til jentene.

– Vi jobbet med at de skulle forstå at vi beundret foreldrene deres, og at vi syntes de hadde fått to fantastiske barn. Vi snakket også om deres tredje søsken, og at vi forsto at det ikke var lett for noen.

Syv fosterbarn på tretti år

Totalt har paret i Nordland hatt syv fosterbarn i huset sitt gjennom en periode på over tretti år, samt et barn som trengte beredskapshjem i en uke.

Innimellom har paret måtte tilpasse hverdagen sin etter hvor mye omsorg og oppfølging de ulike trengte.

– I en liten periode hadde mannen min halv jobb og trappet ned, mens jeg var yrkesaktiv med full jobb.

Hele tiden passet hun på å ha jobber som gjorde at hun kunne holde seg i nærheten. Men Anne er et kjent ansikt for flere, for hun har både vært ordfører i hjemkommunen, FN-diplomat og i regjeringa.

– Men det var når barna var blitt store og klarte seg mer selv, forteller hun.

Nå er Anne og mannen kommet opp i 70-årene, og har valgt å avslutte avtalen som fosterhjem.

– Har dere ennå kontakt med noen av fosterbarna?

– Ja, den siste ringte i går, ler Anne.

– Vi har bra kontakt. Av og til er de innom, og av og til ringer de. Og den yngste av jentene som bodde hos oss, har vi mye kontakt med.

Alle kan bli fosterforeldre

I utgangspunktet tenker Anne at alle kan bli fosterforeldre.

– Men hele familien, både i kjernefamilien og den ytre familien, må prate sammen. Man kan ikke forberede seg på alle situasjoner som kommer, men det må ligge noe i bunnen fra før av. Verdier som respekt, selvfølelse, hvordan man løser konflikter, og det at man vil gjøre en samfunnsinnsats. Og så må du like barn og ungdom, og ville legge til rette for at de skal vokse og gro.

– Da mener jeg at alle kan det.

– Men jeg legger heller ikke skjul på at hver dag kan bli en vanskelig dag. Men så har du alle de flotte dagene som man ikke må glemme som fosterforeldre. For du får så mye igjen av disse barna og ungdommene. Du lærer så mye, og du får utvikla deg som menneske.

Hun anbefaler alle par som vurderer å bli fosterforeldre, å ta en god prat hjemme først.

– Fosterforeldre bør tenke over hvilke ressurser og hvilken kapasitet de har selv til å stå i en situasjon med ganske hard psykisk og fysisk belastning. Og de må tenke om de har utholdenhet nok, og er sta nok.

Å tenke over om man har et ekteskap og en familiestruktur rundt som tåler litt, mener Anne er lurt.

– Det er en ganske stor og krevende oppgave som du ikke bør hoppe inn i, uten at du vet at du tåler en trøkk.

En berikelse for familien

– Hva har det gitt dere å være fosterhjem?

– Det har gitt oss utrolig mye, sier Anne.

Hun forstår mange er spente på hvordan det å være fosterhjem kan påvirke egne barn, men Anne og mannen mener deres egne barn har vokst mye på å få flere søsken.

– De har lært hvordan verden fungerer og det å sette pris på å bli kjent med andre barn og ungdom.

– De har blitt mye mer romslige, og det har jeg og mannen min også blitt, legger hun til.

I tillegg understreker hun at barna og ungdommene som har bodd hos dem har beriket familien deres.

– Ingen kan ta ifra oss de flotte julekveldene vi har hatt med to fosterbarn som spiller gitar og synger – for det er noe vi ikke kan i vår familie. Så de har tilført av sine ressurser, talenter og kreativitet.

Med over 30 år med huset fullt av egne og andres barn, gjør at Anne og Finn sitter igjen med mange gode minner og erfaringer.

– Det å se at disse barna finner seg selv, utvikler seg positivt og har enorme ressurser, har vært en glede for oss å ta del i.