To generasjoner med fosterhjem

Hege Christin Stenhammer er vokst opp med flere fostersøsken i ulike perioder.

Hennes foreldre Anne og Finn var fosterforeldre i over 30 år, og det ble derfor helt naturlig for Hege Christin og hennes yngre bror å ha noen ekstra barn hjemme.

– Fra jeg var liten ble vi vant til at det var andre barn innom, det var helt normalt hos oss.

Det har ført til at de begge åpnet sine hjem da de ble voksne.

– Det ga oss en mulighet til å få mer raushet og forståelse for andre. Og det ga meg noe som jeg ville at også mine egne barn skulle oppleve – at vi alle har det forskjellig.

Fikk flere ekstra søsken

Til sammen har hun hatt opptil åtte ulike barn og ungdom som har vært hennes fostersøsken i oppveksten.

To av dem skulle bli hos dem halve barndommen.

– Jeg skulle få to fostersøstre på min egen alder da jeg var 12-13 år. Jeg var veldig spent og lurte veldig på hvordan de var.

Hun husker foreldrene snakka mye med henne og lillebroren om at det skulle flytte inn to barn til. I tillegg hadde barneverntjenesten samtaler på forhånd med hele familien.

– Jeg husker at jeg gledet meg fryktelig mye.

De to jentene bodde hos familien til de ble voksne, og ble en del av søskenflokken.

– Jeg husker at noen spurte meg om jeg ble sjalu på mine fostersøstre, men jeg skjønte ikke hva de prata om. Det var bare en positiv opplevelse for meg som barn, forteller Hege Christin.

Alt var ikke alltid rosenrødt, og som alle søskenflokker oppsto det krangler – og noen ekstra situasjoner til tider. Men for Hege Christin er det de gode sidene som sitter igjen.

– Det ga meg masse kjærlighet, for de var jo glade i meg også.

I generasjoner har dørene stått åpne hos familien for barn og unge. Både oldeforeldrene og besteforeldrene hjalp barn i lokalsamfunnet som hadde mistet en eller begge foreldre.

Derfor var det ikke uvanlig at hennes egne foreldre også valgte å utvide familien deres med flere barn.

– Jeg kan ikke huske at vi har vært bare fire i familien, det var jeg ikke vant til.

Startet med avlastning

For Hege Christin startet det i voksen alder med at hun og en venninne kjøpte en gård hos Sanitetsforeningen i Bodø. De kalte det for en siida, for i samarbeid ga de to familiene et tilbud til barn og unge om å komme på avlasting og være med på ulike aktiviteter i helger og ferier.

– Jeg har ikke tall på hvor mange barn jeg har hatt ansvaret for der. Og der har mine barn også fått være med og blitt kjent med andre.

I siidaen hadde de ulike aktiviteter som kanopadling, fiske, ballspill, skøyter og ski, hvor fokus var å gi mestringsfølelse og aktiv læring i hverdagen – samtidig som de ble kjent med andre barn og unge.

Nå er hun ikke eier lenger, men er innimellom med på noen aktiviteter som vikar.

I sitt eget hjem startet hun og samboeren også med avlastning, men et av besøkene endte at de også fikk et nytt familiemedlem.

– Mens vi var avlastningshjem ble vi spurt noen ganger om å være fosterhjem. Ettersom vi har fem egne barn, så vi sa nei.

– Men en dag fikk vi en telefon om vi kunne ha en gutt hos oss en helg.

Det passa egentlig litt dårlig. Ungene satt klare i bilen, ferdigpakka for hyttetur til hennes foreldre. Men Hege Christin klarte ikke å si nei – og det gjorde heller ikke foreldrene hennes.

– Mamma kjenner jo til dette selv, så hun sa selvfølgelig at det var god plass til en til.

Gutten, som heter Jonas, kjente hun litt fra før av fra siidaen. Og det som skulle bli en helg på avlastning, ble til et helt år.

– Det fungerte veldig bra, så han ble boende helt til han var klar for å flytte for seg selv, forteller Hege Christin.

Underveis fikk de støtte og veiledning fra en fagperson som kjente Jonas godt fra før av, og holdt en god dialog med skolen.

– Jeg skrudd sammen slik at hvis jeg sier ja til å være fostermor, da er jeg det for resten av livet – så lenge de ønsker det selv.

– Jeg kalte han for «17-åringen min», og kaller han det ennå selv om han er blitt voksen.

Jonas, som nå er i 20-årene, er fremdeles en del av livet til familien.

– Han er med på alle samlinger i familien, forteller Hege Christin.

Storfamilien er viktig

Hege Christin tenker at ikke alle trenger å ha like lang erfaring som hennes familie for å bli fosterforeldre. Samtidig synes hun det er viktig at storfamilien og nettverket rundt er med på lag når man selv velger å ta på seg oppgaven.

– Det er viktig å snakke med nettverket rundt deg, så de vet hva det innebærer. Og så er det viktig at alle ønsker å ta imot den som kommer inn i familien.

Når hun og broren ønsket å bli fosterhjem da de ble voksne, var det fint å ha foreldre i ryggen som visste hva de gikk til.

– Jeg, mamma og pappa har hele tiden hatt en tett dialog når det er noe.

I tillegg har alle besteforeldre i storfamilien vært gode å ha til avlastning når de har trengt en liten pustepause.

– Det kan også være fint for å kunne ha litt alenetid med ett og ett barn innimellom.

Hun synes systemet rundt det å være fosterforeldre kan være vanskelig, og noen ganger at dialogen med barnevernet kan være utfordrende. Da har erfaringene til foreldrene vært gode å ha.

– Jeg kan spørre dem om ting jeg lurer på, og utveksle erfaringer.

Den økonomiske rammen rundt fosterforeldre er også noe hun tenker bør gjennomgås, både med tanke på feriepenger, pensjon og penger til utstyr som barnet trenger.

Vil råde flere til å bli fosterforeldre

Erfaringene med barna som har bodd hos dem, har derimot kun vært positive. Derfor vil hun anbefale andre å bli fosterforeldre.

– Det å få et barn eller en ungdom hjem til seg, er jeg sikker på at veldig mange får til. Det jeg ville rådet dem til, var å tenke over hvilke rammer og betingelser de ønsker på forhånd, få det ned på papir, og ikke tenke at det ordnes i ettertid.

Til de familiene som vurderer selv å åpne hjemmet sitt til flere barn, men er litt usikker, kan hun anbefale å starte med avlastning. Særlig til dem som er spente på hvordan det vil gå i forhold til sine egne barn.

– Det går an å starte med avlastning en gang i måneden for å kjenne på hvordan det går, og se sine egne barn i samspill med andre som naturlig ikke er der til vanlig.

– Det rådet har jeg gitt til flere som ikke har noen erfaring med å være fosterhjem.

I tillegg vil hun anbefale å delta på kurs.

– Da får du møte andre som er i samme situasjon som deg og du får noen andre å prate med.

Les mer om Jonas.