– Kan aldri garantere at det blir siste gang

– Det er utrolig givende, og av og til veldig artig, å være fosterhjem.

Randi Dragland i Tromsø har vært fostermor i 15 år. Tanken om å bli fosterforeldre kom da hun jobbet som førskolelærer. På en planleggingsdag besøkte Bymisjonen barnehagen og fortalte om sitt arbeid, inkludert rekruttering av fosterhjem.

– «Stakkars, så mange barn», tenkte jeg. De nevnte i en bisetning at det var mangel på fosterhjem. Rett etterpå så jeg en annonse i avisa om det samme.

Randi tok kontakt og fikk vite at de kunne delta på kurs – uten forpliktelse til å ta imot barn. Men avgjørelsen var ikke hennes alene. Mannen Øystein måtte også bli med på tanken om å få flere barn i familien, i tillegg til deres egne to døtre.

– Fra jeg begynte å ymte frampå om dette, tok det nesten to år før han var klar. Øystein var redd for å bli knyttet til et barn og deretter miste det igjen.

– Det vet jeg ikke om jeg hadde klart, sier han.

Til slutt startet paret på grunnopplæringen for kommende fosterforeldre. Kort tid etter fullført opplæring meldte de til barnevernet at de var klare til å ta imot et barn.

Et første av flere «ja»

– Og så plutselig ringer telefonen fra barnevernet, som spurte om vi kunne ha et møte. Da fikk vi den første plasseringen vår.

– Hvordan var det første møtet, den første gangen?

– Det var spesielt. Vi hadde det første møtet i beredskapshjemmet hvor hun bodde da, forteller Øystein.

Randi legger til at alle var nervøse – både paret, jenta og dem i beredskapshjemmet. Likevel gikk det seg raskt til, og to uker etter flyttet hun inn. De er begge utdannet førskolelærere og har jobbet 20 år i barnehage.

– Det har vært til stor hjelp. Du lærer å forstå barn og hvordan du kan tilnærme deg dem på ulike måter – både verbalt og ikke-verbalt.

Familien kommer seg inn i den nye tilværelsen med tre barn i huset. Omtrent ett og et halvt år går – så ringer telefonen på nytt.

To timers «svangerskap»

Denne gangen var det en gutt på litt over to måneder. Saken var akutt, og babyen trengte raskt et hjem. Barnevernet ga dem to timer til å ta en avgjørelse.
Randi ringte umiddelbart til Øystein.

– Jeg visste hva han kom til å svare, men han måtte få muligheten til å si det selv.
Det Øystein svarte, overrasket henne likevel:

– «Da trenger vi ny bil!», ler Randi.

Paret ble enige om å si «ja» også denne gangen.

– Det var som et to timers svangerskap, forklarer hun.

Randi og Øystein fikk god bruk av egne erfaringer fra babytiden med deres egne barn. De merket underveis at gutten ikke fulgte den vanlige utviklingen.

– Der var det mye som måtte avdekkes. Og han har nå flere funksjonsnedsettelser og diagnoser.

Les også: Ble fosterforeldre til et barn med spesielle behov

Å sette sammen en familie

Jenta som var deres første plassering, har flyttet, men de har fortsatt god kontakt. Også deres egne to døtre har flyttet ut. En periode var fostersønnen det eneste barnet som bodde hjemme hos Randi og Øystein.

– Så fikk vi en ny telefon fra barnevernet, hvor de spurte om vi visste om noen som kunne være fosterforeldre, for de trengte noen i vårt nærområde. Da begynte vi å leke med tanken på at det kunne jo gått med et barn til.

Paret snakket litt mer med barnevernet om kanskje de kunne være den rette familien for jenta.

Fosterhjemstjenesten prøver så langt det går å sette sammen barn og familie som har like interesser og kan fungere godt sammen.

– Vi er en aktiv og sosial familie som liker å ha noe å gjøre. Det likte hun også, og svømming er blant annet noe som vi har til felles.

Sammensetning av barna i en familie er også viktig. I dette tilfellet var det viktig å finne ut om jenta ville håndtere å bo sammen med en utviklingshemmet gutt.

– Så fikk vi vite at hun hadde erfaring med dette fra før, så da var det ikke noe problem. Da falt alt på plass, sier Randi.

Men én ting måtte være klart på forhånd denne gang for at paret skulle klare å ta hånd om et barn til.

– Det viktigste kriteriet var at vi hadde avlastning samtidig som gutten vår er på avlastning, for vi må få puste innimellom og få tid sammen vi to.

– I hverdagen tenker man ikke på det, men det er når det blir litt «hardt vær» at det er fint å ha en gulrot og noen lyspunkter å se fram til, bare vi to.

Trygghet og husvarme

Før familien tok inn et nytt fosterbarn, snakket Randi og Øystein med de to fosterbarna de hadde fra før av, begge døtrene, venner og resten av storfamilien.
Etter litt betenkningstid fikk de tommel opp fra alle.

– Da var det bare å gjøre om det ene gjesterommet, ommøblere og snu oss rundt.
På spørsmål om de har blitt mer rutinerte som fosterforeldre svarer de:

– Vi tar det litt som det kommer. Alle barn er så forskjellige, og det handler om å lese dem, møte dem på deres nivå og finne ut hva de liker.
For å bli bedre kjent med barnet som flytta inn sist, tok Randi henne med på alenetid.

– Jeg tok henne ut av skolen i to dager. Vi avtalte hvordan rommet hennes skulle være, kjøpte inn ting og klær, og hadde det gøy med shopping og kafébesøk.

– Og da kommer det gjerne fram litt ting, når man gjør det litt uformelt og koser seg sammen, forteller Randi.

Det å ordne soverommet kan være en god plass å starte.

– Det er viktig for tilhørigheten – det er jo tross alt de som skal bo der. Alle får lov til å bestemme farge og male rommet sitt.

– Og så blir de jo så stolte, det er fint å se, sier Øystein.

Randi forteller at det også kan gi en trygghet hos barna.

– Det er viktig at de får bekreftelse på at det er her de skal være. Da skjønner de også at de skal få gjøre ting, vi skal følge opp det som skjer på skolen, venner og fritidsaktiviteter. Og hvis du lover noe – så må du holde det. Det er viktig.

Når andre ting ikke har fungert, eller de merker at barna har behov for å snakke om noe vanskelig – så hopper de i bilen for en kjøretur.

– Det å kjøre bil er bra. Når de blir litt store og kan sitte framme med deg, koble seg til og styre musikken – så får du litt uformell samtale. Det har funket på flere av barna som har kommet til oss.

Når de får nye plasseringer, kan det ta litt tid før barna blir husvarme.

– Jeg merker at når de begynner å melde, snappe og ringe meg oftere, så er det positivt og en fin ting. Det skjer ikke helt i starten.

– Når de begynner å spøke litt, og tar med venner hjem – det er også gode tegn, sier Øystein.

– Og så her om dagen spurte hun hva vi skulle finne på sammen. Akkurat da var hun den eneste som var hjemme, siden gutten vår var på avlastning, så da fikk vi gjøre noe sammen med bare henne, forteller Randi.

– Da spilte vi tv-spill sammen.

Setter ikke punktum

Familien på syv begynner å finne sin rytme, men Randi og Øystein holder døren åpen for at flere kan bli en del av familien deres.

– Jeg orker ikke å si at dette er den siste plasseringen, for det kan jeg ikke garantere.

Med et stort hus vurderer de også på sikt å ta imot litt eldre barn.

– Det er for eksempel fullt mulig å få inn ungdom på ettervern som trenger litt oppfølging, og kan bo i leiligheten vi har her.

Paret nærmer seg 60-årene, og har i utgangspunktet bestemt seg for å ikke ta imot små barn lenger.

– Litt større barn, som vi har nå, går helt fint. De begynner å bli store, og mer selvstendige. Så lenge vi har helsa, er aktive og liker det vi gjør, ser jeg ingen grunn til å ikke være fosterhjem.

– Dere må jo være et par med stor kapasitet?

– Vi har bare et stort hus, ler Randi.

– Nei da, vi liker å ha noe å gjøre.

– Randi har stålkontroll på alt, skyter Øystein inn.

For dem er det mer enn et oppdrag eller en jobb.

– De blir en del av familien vår. Jeg angrer ikke ett sekund, sier Randi.
Hadde de fått muligheten, hadde de gjort det samme om igjen.

– Det har gått over all forventning. Selv om alle har sine ting i ryggsekken sin som må følges opp, så er det en del av å være et fosterhjem.

– Det gir oss noe å se at vi gjør en forskjell for disse barna.

Les også: Ble fosterforeldre til et barn med spesielle behov