Andrea var fem år da hun kom i fosterhjem: – Jeg var julegaven det året!

Andrea husker godt den dagen hun kom i fosterhjem. Hun fylte fem år samme dagen.

– Det var først feiring i beredskapshjemmet, og broren min hadde et trylleshow. Deretter kom jeg hjem til mamma og pappa hvor hele familien med tanter, onkler, søskenbarn, bestemor og bestefar var med å feire bursdagen min, forteller Andrea om sitt første minne hos sin nye familie.

Behovet for fosterhjem er stort i Nord-Norge. Det er mange barn som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme.

Vi møter 17-åringen i parken på Finnsnes. Andrea ønsker ikke å gå inn på årsaken til at hun kom i fosterhjem, men forteller at mange utenforstående lurer på om barnevernet overreagerte.

– De aller fleste som kjenner oss er totalt enige i at det var det beste som kunne skjedd. Til og med min biologiske mamma er enig i at det var bra at barnevernet kom og hentet oss.

Andreas bror er nesten fem år eldre enn henne, og kom i et annet fosterhjem.

– Vi møtes jevnlig, og forsøker å holde kontakten.

Årets julegave

Andrea kom til sin nye familie rett etter jul. Før hun flyttet dit hadde hun vært på besøk flere ganger, og i jula.

– Jeg har alltid fått høre fra mamma at jeg var familiens julegave. Jeg hadde møtt familien tidligere, og vi ble en match. Jeg var en glad kid.

12 år senere går hun på videregående, og bor fortsatt hos den samme familien i ei bygd i Midt-Troms.

– Jeg husker at jeg alltid var glad, men jeg ville ikke la mamma være ute av syne et eneste sekund, unntatt når hun gikk på do. Jeg ble raskt knyttet til henne, og ville alltid være nær.

Andrea har fortsatt kontakt og møter sine biologiske foreldre noen ganger i året, men hun er ikke i tvil om hvem som er hennes mamma og pappa.

– Det er fosterforeldrene som er foreldrene mine. Jeg er aldri et øyeblikk i tvil.

Knuse fordommer

Gjennom å fortelle sin historie ønsker Andrea å vise at et fosterbarn ikke er ensbetydende med problemer og utfordringer.

– Jeg har fått høre at «alle fosterbarn er trøbbelbarn». Men greia er at folk ikke forstår at dette barnet kanskje har vært igjennom et helvete. Det er ikke alltid det barna gjør er greit, men det er som regel en stor grunn til at de gjør det.

Andre ønsker å knuse fordommene knyttet til det å være fosterbarn.

– Jeg er åpen om det faktum at jeg er fosterbarn. Det er ingenting å skamme seg over. Det er likevel ikke det første jeg forteller, for da er det mange som bare ser på meg som fosterbarnet. Jeg er heller ikke noen stor fan av å fortelle hvorfor, bortsett fra de nærmeste; de vet.

Får trygghet

Andrea forteller om en trygg og god oppvekst i fosterhjemmet. Likevel hviler det alltid en liten usikkerhet inni henne.

– Jeg knyttet meg lett til dem, men jeg har jo også alltid visst at jeg ikke var deres. Det er alltid en flik av meg som er redd for at «nå kaster de meg ut». De betrygger meg med at jeg er en av dem, og at familien holder i lag. Hoveddelen av meg tror på det.

Av og til dukker det opp situasjoner som minner Andrea på at hun er fosterdatter.

– Det kan for eksempel være når man er i banken, og da må det alltid opplyses at jeg er fosterdatter. Det svir litt.

Tatt godt imot av hele familien

Da Andreas 5-årsdag ble feiret, var hele storfamilien på plass, og Andrea er glad for velkomsten hun har fått.

– Jeg er ganske sikker på at alle ser på meg som en av dem. I familien er det flere som ikke er biologiske, enten det er fosterbarn eller adopterte, men alle er fortsatt familie.

Håp for framtiden

Andrea går i dag på videregående skole, og drømmer om å bli lærer når hun blir stor.

– Jeg vet at en god oppvekst kan gjøre veldig mye. De tre første årene i et barns liv er ekstremt viktige. De danner tryggheten for resten av livet. Med en god oppvekst, blir hele livet mye lettere.

Det viktigste rådet hun vil gi voksne som vurderer å bli fosterforeldre er at inkludere resten av familien.

– Alle i familien må være ombord på den beslutningen, og alle må behandle fosterbarnet som sin egen familie. Hvis man ikke gjør det, så ødelegger det for kidden eller ungdommen.