Ble fosterforeldre til et barn med spesielle behov

En liten gutt ble plutselig en del av familien til Randi og Øystein Dragland. Telefonen fra barnevernet kom brått, og saken var akutt. De hadde kun to timer på å bestemme seg.

– Så det var et to timers svangerskap, på en måte, forklarer Randi.

Randi og Øystein fikk god bruk av egne erfaringer fra babytiden med deres egne to barn.

Underveis merket de at gutten ikke fulgte utviklingen til andre babyer.

– Der var det mye som måtte avdekkes. Og han har nå flere funksjonsnedsettelser og diagnoser.

Steg for steg

– Det ble mye oppfølging og sykehusbesøk, forteller Randi.
Hun fikk tidlig en magefølelse på at det var noe spesielt med den lille gutten.

– Vi hadde et veldig godt samarbeid med helsesykepleier. Når jeg kom med en bekymring, så henviste hun oss dit vi trengte – vi ble virkelig hensyntatt som fosterforeldre.

– Hvordan var det å få et lite barn med flere spesielle behov?

– Det kom jo steg for steg. Hadde du fått kasta alt i fanget med det samme, så tror jeg det hadde vært overveldende.

Paret har tatt tak i diagnosene etter hvert som de ble oppdaget, og gjort de tilpasningene de har trengt – både hjemme, i barnehage og nå på skolen.

– Det har aldri vært et tema at vi skal si opp avtalen fordi han har alle disse diagnosene. Vi er blitt vante til det, og han er veldig knytta til oss.

Fra egne erfaringer til bedre rutiner

Fosterforeldre har per nå ikke tilgang til fosterbarns helseopplysninger på helsenorge.no. Dette synes Randi og Øystein kan være krevende.

– For å få svar raskt, kan man jo vanligvis bare logge inn på nett. Nå må vi få svar i posten.

Det jobbes med hvordan man kan løse dette på en annen og god måte.

– Men nå er det noe nytt, som ikke var med de to første plasseringene våre. Det er at alle fosterbarn skal få en helsesjekk. Det er en positiv ting, sier Randi.

Ved deres to første plasseringer var det flere ting de fant ut av selv.

– På første plassering fant vi ut at det trengtes hørselstest, mandler måtte fjernes og forskjellige ting. Og på den andre plasseringen var det mange diagnoser å ta tak i etter hvert.

Hun tenker at dette særlig er viktig for fosterforeldre som ikke har barn fra før av, og har ulik erfaring med barn.

– Da kan ting bli avdekket, hvis det er noe.

Les også: – Kan aldri garantere at det blir siste gang

Fostermor på heltid

Å være fosterforeldre kan til tider være utfordrende når barnet blir tryggere og begynner å bearbeide sine tidligere opplevelser.

Randi og Øystein hadde erfaring med dette fra før, siden dette var det andre av tre fosterbarn som kom inn i familien, i tillegg til deres to biologiske barn.

Men denne gangen kjente de at oppgaven tok mer på, og de hadde behov for å kunne hente seg inn i blant.

Både hun og Øystein er utdannet førskolelærere, og har arbeidet i barnehage i 20 år.

– Jeg prøvde å jobbe nesten fulltid, men det gikk ikke. Gutten vår krevde en del oppfølging, samt at han hadde en del anfall på nattestid som gjorde at jeg ikke sov, så jeg måtte si opp til slutt.

– For mange er jobben en viktig del av identiteten. Hvordan var det å sette yrket til side for å prioritere rollen som fosterforeldre?

– Det var egentlig tøft. Jeg hadde som mål å gå tilbake til jobben min, men det gikk ikke. I ettertid ser jeg at det er det beste som kunne ha skjedd, for da fikk jeg et spenntak på å gjøre noe annet, forteller Randi.

Hun følte lenge på usikkerhet ved å være ute av arbeidslivet, både med tanke på økonomi og det å holde seg oppdatert i yrket hun hadde valgt.

– Men vi visste jo at gutten vår skulle bli hos oss, på grunn av alle diagnosene hans. Og det er samtidig noe å vite at nå gjør vi en god samfunnsinnsats med å hjelpe disse barna, så de får et verdig liv.

Randi ble frikjøpt av barnevernet for å være hjemme med barna. På dagtid var det mye som skal følges opp med helsevesenet og støtteapparat rundt gutten deres. I en liten periode ble også Øystein frikjøpt.

Samtidig er de begge veldig sosiale, og kjente på at de måtte ut blant folk også.

– Da begynte jeg som svømmeinstruktør, samt at jeg er tilkallingsvikar i en klesbutikk, forteller Randi.

Noen uker kan hun ta ekstravakter, mens andre uker må hun være mer tilgjengelig for barna.

– Barnevernet betaler åtti prosent av lønna mi, og så jobber jeg til sammen tjue prosent. Det gir meg en fleksibilitet, lange ferier sammen med barna og mulighet for å hente meg inn når det trengs.

Pust i bakken

Etter en god stund holdt det ikke med at Randi var frikjøpt.

– Vi kom til et punkt hvor vi måtte ha avlastning.

Avgjørelsen satt langt inne, men paret begynte å kjenne at det tok på å passe på et barn med store behov natt og dag.

– Vi må ta vare på forholdet oss imellom også. Det var et stort steg å ta, forteller Randi.

Begge var enige i at avlastning måtte til, men etter at søknaden var innvilget og avlastningshjem funnet – tok det et helt år før paret klarte å benytte seg av det.

– Det var vanskelig for oss å sende han av gårde de første gangene. Vi var jo vante til å være sammen med han hele tiden.

Først gangen var avlastingen på to timer.

– Da satt vi her med kjøkkenbordet og trommet litt med fingrene. Hva i alle dager skulle vi gjøre? Så det endte med at vi ryddet i garasjen, mens telefonen var rett ved siden av oss hele tiden, ler Randi.

Mens de ryddet, gikk blikket hele tiden mot mobiltelefonen.

– De ringte jo aldri! Alt gikk jo fint. Og så kunne vi endelig dra å hente han.

– Det var en skikkelig øvingsprosess, så vi måtte ta det veldig gradvis før det til slutt ble en hel helg med avlastning.

Nå har de avlastning hver tredje helg, og har mulighet til å koble av, ha alenetid med noen av de andre barna, eller reise om de ønsker det.

– Som par er det viktig å ha en gulrot og noen lyspunkter å se fram til, bare vi to. Når det butter litt imot, så hjelper det å vite at vi skal på noe sammen etter hvert.

En annen ting paret mener det er viktig å tenke på om man ønsker å bli fosterforeldre, er sitt eget behov for å snakke med noen om hvordan livet er som fosterforeldre.

– Du må ha noen å prate med, sier Randi.

Hun følte at de rundt henne ikke helt forsto hva hun gikk gjennom, og meldte seg inn i styret til Norsk fosterhjemsforening.

– Det er viktig å ha noen å snakke med som forstår. Uten erfaring vet man ikke hvordan det er. Derfor bør man skaffe seg et nettverk av andre fosterhjem.

Å kunne sparre med andre fosterforeldre har gjort det enklere å ta imot flere barn.

– Hvis du har noen å snakke med, er det også lettere å ta til seg flere barn. For da står du ikke så alene i det.

Les også: – Kan aldri garantere at det blir siste gang