En helg på avlastning ble til et år i fosterhjem

I barndommen følte Jonas på mye uro både inni seg, og i familien sin.

– Jeg har alltid følt på et indre stress, og på skolen og hjemme følte jeg meg ensom. Jo eldre jeg ble, jo mer følte jeg på at jeg kom utenfor samfunnet.

Jonas ble adoptert og kom til Norge da han var 4 år gammel. I løpet av oppveksten slet han med å tilpasse seg omgivelsene rundt seg.

– Det var mye misforståelser i hele oppveksten med flere ting, og det oppstod situasjoner som ikke var så veldig heldig – det var som en berg- og dalbane.

Innimellom var han på avlastning i en siida sammen med andre barn, men til slutt toppet uroen seg inni Jonas.

– Jeg har hatt utallige hendelser hvor jeg ikke klarte å uttrykke meg, ting bygde seg opp, og jeg fikk store raseriutbrudd. Jeg endte opp med å ødelegge ting og havnet i svært uheldige situasjoner.

Måtte komme seg bort

Da vi snakker med Jonas er han på jobb, hvor dagens oppgave er å klippe gress rundt om i byen.

Rundt han skriker måsene, men det er ikke så mye hastverk på jobben i dag, for gresset har begynt å vokse litt saktere ut over sommeren, forklarer han.

– Det er herlig å jobbe ute når det er så fint vær.

Nå er han blitt 25 år – voksen, med en fast jobb å gå til. Han trener et par ganger i uka, har venner, og holder jevnlig kontakt med både foreldre og fosterforeldre.

– Innimellom så hopper jeg på bussen og tar en helg hos mamma-Hege, for huset er alltid åpent.

Men det har vært en lang vei å gå for Jonas for å komme dit han er i dag. En dag ble livet for 17 år gamle Jonas litt for mye å takle.

Foreldre og barnevernet bestemte at han trengte å komme seg bort.

– Det var jo en litt rar situasjon. Jeg kom hjem fra skolen og fikk ikke beskjed om hva som skulle skje og var ikke involvert i noe. Det var tøft.

Føltes trygt å flytte inn hos en han kjente fra før

Jonas hadde havnet i trøbbel, og ble geleidet av barnevernet og politiet. Han skulle ikke bli hjemme, men fikk beskjed om at han skulle en helg på avlastning. På det stedet han hadde vært tidligere med andre barn, var det fullt, så denne gangen skulle han til en familie.

Det var da «mamma-Hege» fikk telefonen som skulle ende med at Jonas ikke bare fikk seg en til familie for resten av livet, men også på sikt et bedre forhold til sine egne foreldre.

«Mamma-Hege», som egentlig heter Hege Christin Stenhammer, hadde nettopp pakka bilen ferdig med bagasje og unger, klar for en 17.mai-helg på foreldrenes hytte. Selvfølgelig kunne hun ta med en til, var svaret.

Jonas kjente Hege Christin fra avlastnings-siidaen, hvor han hadde vært annenhver helg.

– Den dagen ga mye inntrykk og var en tøff situasjon. Ting gikk ikke helt på skinner, men da jeg så mamma-Hege så tenkte jeg «å ja, der er hun». Da spurte hun meg om jeg skulle være med på hytta? Og det å komme seg bort var viktig da. Jeg kjente på en indre ro.

Lærte seg å sette ord på ting

En helg og en 17.mai-feiring på hytta gikk fort over. Jonas skulle få et eget sted å bo, men kunne ikke flytte hjem i påvente av hybel. Dermed ble han hos mamma-Hege og familien i over et år.

Jonas fikk fem fostersøsken, besteforeldre, tanter og onkler, og søskenbarn.

– De ser meg ikke som et fosterbarn, eller en som er en del av familien kun midlertidig. De ser meg som en av dem. Jeg kaller mamma-Heges foreldre for mor og far, og jeg blir like mye inkludert som alle de andre.

Hege Christin er selv vokst opp med flere fostersøsken, og hele storfamilien har alltid vært vant til å ordne plass for flere. Det ser Jonas som en fordel.

– Å komme inn i en familie som selv har erfaring som fosterhjem, tror jeg har hjulpet meg veldig. De skjønner og vet hvordan det er å være en fosterfamilie.

Jonas hadde mye å ta tak i. Stresset og raseriet sitt måtte han lære seg å håndtere, og fosterforeldrene prøvde å gi han gode verktøy på veien.

– Det første mamma-Hege sa til meg, var at jeg måtte lære meg å sette ord på ting og følelser som er vanskelige, for da får jeg hjelp.

– Plutselig så jeg enden av tunnelen

Om han ble frustrert og kjente at raseriet bygde seg opp, satte fostermoren seg ned sammen med han til han fikk ro i kroppen igjen.

– De forstod meg og så hva jeg hadde behov for. Hun fikk meg til å lytte til kroppen min og ga seg ikke før hun så at jeg var rolig nok.

– Jeg følte at her var det folk som ser meg.

– Hva var viktig for deg da du kom til fosterhjemmet?

– Det viktige for meg var å bli lytta til, og at det ikke måtte være så mye stress. Så da jeg ble lytta til og fikk gode tilbakemeldinger, lærte jeg hvordan jeg skulle håndtere ting. De pressa meg ikke, men lot meg få ta den tida jeg trengte. De lot meg forklare ting på min måte, og ga meg god tid.

– Jeg har høytfungerende autisme, og har begrensninger med det sosiale. Det tok de hensyn til, og de forklarte ting på en måte så jeg forsto det.

Han beskriver den første tiden som litt skummel, men også som et lyspunkt i livet sitt.

– Plutselig så jeg enden av tunnelen. Jeg hadde ikke stått her i dag, om jeg ikke kom til dem.

Familien vil det beste for deg

I Norge trengs det 1000 nye fosterhjem i året. Rundt 200 barn venter i dag på å få et fosterhjem, rundt 30 av disse hører til Jonas sin landsdel, Nord-Norge.

Til dem som nå venter på å få en fosterfamilie, eller nettopp har fått vite at de skal til et fosterhjem, forstår Jonas at det kan være skummelt – slik han hadde det selv den maidagen for åtte år siden.

– Du må huske at dette er en familie som ønsker å følge deg opp videre og inkludere deg som en del av dem. De vil. Og de vil det beste for deg, men da må du la dem gjøre det.

– Jeg vil råde alle om å lære den nye familien å kjenne. Begynn i det små og bygg deg oppover. Det handler om å bygge relasjon til den familien man er havnet i, og det er viktig at du prøver å åpne deg litt. Sett deg ned sammen med dem. De klarer lettere å hjelpe deg om du setter ord på hva som foregår.

Lærte seg å svare «ja»

Selv var Jonas en gutt som ofte svarte «nei» da han ble spurt om å være med på ulike aktiviteter.

– Ikke si «nei» med en gang fosterfamilien foreslår noe. Tenk i fem minutter om dette er noe du vil eller ikke. Jeg var fæl til å si mye «nei». Mamma-Hege lærte meg at jeg måtte sette meg ned og tenke meg litt om, og vurdere konsekvensene av om jeg sa «ja» eller «nei» til noe.

– Det endte opp med at jeg sa mye mer «ja», og det ga meg mange positive og bedre opplevelser. Ved å bare si «nei» hele tiden, så opplever man jo ingenting til slutt.

I ettertid kan han se at å få mer klare rammer i hverdagen hjalp ham.

– Du må forstå og godta at alle familier har sine regler og krav om folkeskikk, så det er fint å snakke sammen om det. Det er ikke du som barn eller ungdom som bestemmer, du må ha regler og rammer – men du skal bli tatt hensyn til.

– Og hjelp til i familien, dekk på bordet for eksempel, vær med.

Til de familiene som er i tenkeboksen, har han også en oppfordring:

– Jeg vil råde alle som vurderer å bli fosterforeldre, om å bli det.

Samtidig vil han påpeke hvor viktig oppgave fosterforeldre gjør.

– Mange barn der ute kommer kanskje fra en familie hvor foreldrene er alkoholikere, sliter med å ta vare på barna, har dårlig råd eller noe annet. Det er jo barnas framtid, og til det beste for barnet at de får komme til noen som klarer å ta vare på dem og skjerme dem fra det som kan skade dem.

Les mer om Hege Christin Stenhammer og familien.