- Selvfølgelig skulle jeg være der

Sandra jobber som miljøterapeut og er stolt over sitt eget liv - et liv som for drøyt tretti år siden tok en brå vending. Som femåring ble hun plassert i beredskapshjem, og knapt et halvt år senere flyttet hun til dem hun i dag kaller mamma og pappa. Selv kaller hun det en solskinnshistorie og begrunner det med foreldrenes romslighet, og at de lot henne være et barn.

– Jeg ble tatt imot som en av dem

Fem og et halvt år gammel skulle Sandra flytte inn i et nytt hjem. Hun husker få spesifikke detaljer fra den tiden, men enkelte ting sitter fortsatt godt i minnet. Et eget rom fikk hun, hytteturer ble hun med på og oppgaver i hjemmet måtte hun som alle andre gjøre.

– Jeg ble tatt imot som om jeg var en av dem, det var liksom den største selvfølge at jeg skulle være der. Jeg ble inkludert helt fra starten av, minnes hun.

Hun nikker og svarer bekreftende på spørsmålet om det fra starten var en god match. Hennes egne minner er for det aller meste positive, men hun forklarer også at ikke alt var enkelt. Det var noen ting som kunne være litt skummelt. Hvordan hun kom seg gjennom det som var skummelt tilegner hun foreldrene.

– Jeg tror det har noe med at mamma og pappa er veldig romslige. Jeg har fått lov til å synes at ting var skummelt, jeg har fått lov til å prate om ting og jeg har fått lov til å kjenne på de tingene som naturlig nok fulgte med. Og de har anerkjent det og hjulpet meg gjennom det, forklarer hun.

Sandra påpeker at hun slo røtter ganske raskt etter at hun flyttet inn; hun forklarer at hun aldri følte seg som et fosterbarn. Dette til tross for at det i kulissene var mange i sving for å se til at hun hadde det bra. Etter at hun leste sin egen barnevernsmappe, har hun forstått at foreldrene skånet henne for mye av det formelle.

– De har nok skånet meg for mange voksenkonflikter. Jeg har ikke gått rundt og tenkt at det har vært knirkefritt, allikevel har jeg blitt overrasket over hva de faktisk har stått i. Men de tok seg av det og gjorde huset til et naturlig hjem å bo i, poengterer hun.

Har lært av oppveksten

Sandra er trygg på at oppveksten hennes har vært med på å forme henne til den personen hun er i dag; en person hun er glad for å være. Moren og farens romslighet har satt sine spor og hun føler dette er en egenskap hun selv også har utviklet. I jobben som miljøterapeut kommer den til god nytte.

Kort forklart jobber hun og kollegene med sårbare familier som av diverse grunner kan ha utfordringer med å oppdra barn. Romsligheten hun har fått fra foreldrene bidrar til at hun bedre ser og forstår andres perspektiver.

– Jeg føler jeg har mye rom, og jeg tenker det er viktig å ha med seg inn i det arbeidet jeg gjør. Det kan være familier som sliter, men jeg ser at det er ingen av dem som vil noe vondt. Jeg tror at erfaringene mine har bidratt til at jeg forstår det, konstaterer hun.

Hun fortsetter med å kalle det hun har tatt med seg fra oppveksten en viktig lærdom. Når hun og kollegene jobber med familier, er det barnets beste som skal stå i sentrum. De gjør det de kan for at familiene skal lykkes slik at barnet får det så godt som mulig.

– Jeg tar meg ofte i å tenke, hva om noen ikke hadde gjort dette for meg, sier hun.

Mye kunne ha skjedd. Sandra påpeker derfor viktigheten av at fosterbarn matches med fosterforeldre de passer sammen med, og at de lyttes til. Hun erfarte selv en veldig god match, men det finnes også situasjoner hvor matchen ikke er like god.

- Jeg skrev en master om hva som gjorde at det ble brudd i fosterhjem. Der intervjuet jeg åtte par som hadde sagt opp en fosteravtale og oppgavens tittel var hjelpen kom for sent. De fosterforeldrene følte de ikke fikk den hjelpen de trengte eller at hjelpen kom for sent. Foreldrene mine har opplevd det stikk motsatte, så det er viktig med god match og samtidig lytte til foreldre siden de kjenner ungene, avslutter hun.