– Jeg kunne ikke drømt om et bedre liv

Leif Hennings historie begynner da han var ni måneder gammel. Nå er han i midten av 30-årene, i full jobb og har egen bolig. Mye av æren for det går til fosterforeldrene, eller mamma og pappa, som han selv kaller dem.

– Det skal mer til, enn superlim

Fra så tidlig som han kan huske, ble Leif Henning inkludert som et ordinært medlem av familien – det ble aldri gjort noe forskjell på han eller foreldrenes biologiske sønn. Om folk møtte dem på gata kunne de fort si at det var ikke vanskelig å se hvem det var sin sønn.

Fosterforeldrene fulgte han også opp når han spilte fotball, og de lyttet til hans synspunkter ved avgjørelser som omhandlet han. Kort forklart har han fått mulighet til å leve slik han har lyst til. Det er han takknemlig for.

På spørsmål om hva som hadde skjedd om han ikke hadde blitt en del av familien, svarer han at det er noe han har tenkt mye på.

– Det er vanskelig å si med sikkerhet, men forutsetningene hadde nok vært annerledes, så jeg føler meg ganske heldig, erkjenner han.

Hva bidro til at det gikk som det gikk, er et spørsmål som ikke har et enkelt svar. Leif Henning tenker et øyeblikk før han svarer.

– Du må ha noen som ser deg og aksepterer deg for den du er. Og så klart må du være tålmodig overfor den som flytter inn. Det tar lang tid å bygge opp relasjoner slik at vi kan stole på hverandre og det krever sitt å stå i slike situasjoner, forklarer han.

Som fosterfamilie begir man seg ut på litt mer enn å kjøpe klær eller lage middag til en ekstra.

– Nei, relasjonen er ikke noe som bare kan settes sammen med superlim, det tar år det her, sier han med et smil.

Utviklet tålmodighet og omsorg i fosterhjemmet

En periode jobbet Leif Henning som rådgiver for enslige mindreårige flyktninger. Han dro god nytte av sin egen oppvekst i dette arbeidet.

– Jeg snakket gjerne om at jeg vokste opp i fosterhjem, og det åpnet for en god dialog. De ser at jeg har vokst opp på en litt annen måte enn folk flest, forteller han.

Han er imponert over det disse ungdommene fikk til og bekrefter at bakgrunnen hans har påvirket han på en positiv måte.

– Ja den har så absolutt det. De ungdommene var så utrolig flinke, hvordan de sto på selv om det var tøffe tider, sier han.

Leif Henning tenker at hans egen evne til å nå inn til disse ungdommene var et resultat av oppveksten. Fosterforeldrene var alltid flinke til å gjøre han bevisst på at det alltid er flere sider av en sak. Dette har bidratt til at han er i stand til å se andres perspektiver, samt å vise omsorg for dem.

– Jeg føler det har gjort meg i stand til å sette meg inn i deres situasjon. Samtidig vet jeg at slike prosesser tar tid og jeg er derfor tålmodig overfor dem jeg jobber med, forteller han.

Han påpeker at fosterforeldrene var, og fortsatt er, opptatt av at han skal vite hvor han kommer fra, og være stolt av det. Leif Henning har i dag veldig god kontakt med sin biologiske familie. Dette er han glad for, og han tror det har bidratt positivt til at livet hans har blitt som det har blitt.

– Det har vært et positivt forhold hele veien, mamma og pappa er veldig opptatte av at vi skal holde kontakt, og det har bidratt til vi har en veldig god relasjon den dag i dag. Derfor vet jeg at min biologiske familie bare vil meg godt og det sier utrolig mye om dem – noe jeg er veldig glad for å vite.

Viktige råd til fosterhjem

Leif Henning sin historie er en positiv en. Selv om alle ikke er så heldige som han var, så tror han det er mye lærdom i måten fosterforeldrene hans håndterte situasjonen. Til dem som er eller vurderer å bli fosterhjem, tror han det er viktig å tenke på følgende:

• Vær tålmodig – ting tar tid.
• Se personen – ikke heng deg for mye opp i handlingene deres.
• Inkluder - fosterbarnet bør bli en naturlig del av familien.