– Alle fem er mine barn

– Fosterbarn er et ord vi ikke bruker, for de er ikke annerledes. Er det mine unger, så er det mine unger. Vi har alltid sagt at «du tilhører familien, og du er et barn i vår familie», sier Karl bestemt.

«Karrieren» som fosterfar begynte for mange år siden.

– Den gang hadde vi to barn selv, og startet som avlastningshjem. Etter kun kort tid fant jenta ut at det var bedre hos oss, og brått var vi i gang, forteller Karl.

Denne jenta er snart 30 år, og har for lengst flyttet ut. I dag bor et fosterbarn og to egne sønner fortsatt hjemme.

– Hvordan var overgangen til å bli en fosterfamilie?

– Den var ikke så stor. Vi begynte jo som avlastningshjem, men hadde snakket om å ta imot fosterbarn. Vi hadde logistikken og alt annet på plass.

Stor bil og hund

Med «logistikken på plass» mener Karl for eksempel at de allerede hadde en stor bil, med plass til mange barn.

– I Caravellen er det ni seter!

Turbo, en sibirsk husky, kommer løpende. Han er halvannet år gammel, og trives best utendørs.

– Vi har alltid hatt hund, og selv om vi ikke fikk hund fordi vi har fosterbarn, så er det ingen tvil om at det er god terapi i en hund.

Karl sier det er god terapi i en hund, også for barn i fosterhjem.

Trygge rammer

Karl peker på at den største utfordringen med å ta imot et fosterbarn, er nettopp at du ikke kjenner det.

– Dine egne barns krumspring kjenner du jo godt, men her får du noen som flytter inn som kanskje er 10-11-12 år. En person du ikke kjenner i det hele tatt. Det er utfordringen.

Han forteller at de ikke har opplevd noen spesielt vanskelige situasjoner.

– Vi har ikke hatt noen plager. Det er vel en kombinasjon av barnet og at vi har gjort noe høvelig rett fra vår side. Mange fosterbarn har manglet trygge og stabile rammer, det har rett og slett ikke vært der.

– Hva er det dere gjør som skaper trygge rammer?

– Vi gjør ingenting spesielt. Vi gjør det som for oss er vanlig. Det handler om å spise middagen i lag, og gjøre ting i lag som en familie. Vi snakker selvfølgelig om hva som er greit og ikke, men har ingen liste på veggen med husregler med «jeg vil» eller «du skal». Det har vi aldri hatt.

Karl husker første gang han tenkte at det første fosterbarnet følte seg trygg hos dem. Episoden skjedde halvannet år etter at hun kom til dem.

– Da smalt hun igjen døra til soverommet etter en diskusjon. «Yes», tenkte jeg. Nå kjenner hun seg trygg nok til å tørre å gjøre det.

Karl er en aktiv familiemann med tid og omsorg for både barn, hund og fugl.

Ikke et glansbilde

Karl er likevel åpen om at det ikke er noen dans på roser å være fosterfamilie.

– Det er ikke bare glansbilder. Du faller ned i kjelleren et par ganger, og så kommer du opp igjen.

Han vet at fosterbarn bærer på erfaringer som gjør at de har litt andre behov enn egne unger.

– Man må lære dem å kjenne. Det er ikke uvanlig at de har mer i ryggsekken, og kanskje i noen sidelommer også. Du får den informasjonen du trenger, men du får ikke vite alt. De fleste har vært gjennom noe.

Hadde familieråd

Da spørsmålet om neste fosterbarn kom, var det kommet et tredje eget barn og det første fosterbarnet bodde fortsatt hjemme.

– Vi snakket om henvendelsen med alle barna. Vi fikk først spørsmål om å ta imot to brødre. Fosterjenta kunne ikke forstå hvorfor vi ikke kunne ta begge to, vi hadde jo plass. Det endte med at vi takket nei, men senere fikk vi spørsmål om å ta imot den ene broren.

Hos barnevernet er det først og fremst et ønske om å finne et fosterhjem i familien eller nettverket.

– Faren til denne gutten vokste opp i fosterhjem hos faren til min eks, og det var nok derfor vi fikk spørsmål – vi kjente til dem litt allerede.

Gutten går nå på videregående skole, og Karl har fulgt ham tett opp gjennom mange år. Da gutten kom til familien, ble Karl frikjøpt fra jobben.

– Det var både et valg og et krav fra barnevernstjenesten. Jeg har hatt 100 prosent frikjøp i mange år, og det har vært en suksessfaktor. Det har vært mye oppfølging, og deltakelse på mange møter. Det aller meste av dette måtte gjøres på dagtid.

Både Karl og kona har erfaring fra forsvaret, og Karl har vært områdesjef i Heimevernet i mange år.

– I Forsvaret lærer du å ta vare på folk. Du jobber med mange forskjellige mennesker, og alle skal fungere godt i lag. Av og til har vi vært borte på øvelser, men det har gått helt fint, sier Karl.

– Man må lære barna å kjenne. Det er ikke uvanlig at de har mer i ryggsekken, og kanskje i noen sidelommer også, forteller Karl.

Tilhører søskenflokken

Karl understreker at man ikke må være «perfekt» for å være en god fosterfamilie. Det er nemlig ikke alltid at virkeligheten stemmer overens med det som er «det aller beste».

– Det sies at fosterbarn ikke bør være eldst av barna i familien, men bør ha noen å strekke seg etter. Da det første barnet kom til oss, ble hun eldst i flokken. Det har gått bra.

Karl forteller at søsknene omtaler hverandre som søsken, og foreldrene blir kalt mamma og pappa.

– Det kom helt naturlig, og barna har kranglet og slåss som andre søsken, ler Karl.

Ble skilt – beholdt fosterbarnet

For noen år siden gikk Karl og kona fra hverandre, men det hadde ingen store konsekvenser for fosterbarnet.

– Jeg beholdt huset da vi ble skilt, og det er jeg som sitter med avtalen med barnevernet. Vi var litt spent på hvordan det skulle gå da vi gikk fra hverandre, og vi kjente litt på endring alle sammen. Men det har også gått uten problemer.

Karl opplever at barna lærer av hverandre, og at det tar tid.

– Hvem er det som passer som fosterforeldre?

– Alle! Men det er ikke det rette hvis du ser på det som en måte å redde ekteskapet eller hvis du ikke får egne barn. Du får ikke et barn, men du hjelper noen på veien videre.

– Det beste er at du vokser på det, og dine egne barn vokser på det. Våre barn skjønner at folk kan ha en historie. Jeg blir heller ikke overrasket hvis de noen gang gjør det samme. De blir preget av det vi gjør, og vi har involvert dem hele tiden.

Følges opp av barnevernet

Med to forskjellige fosterbarn har Karl sett hvordan barnevernstjenesten er forskjellig fra kommune til kommune.

– I den ene kommunen har det vært utskiftinger, og både vi og barnet opplever at det har vært stadig nye vi må forholde oss til. I den andre kommunen har vi vært fulgt opp av samme saksbehandler hele tiden, og ungen har også lært den å kjenne. Det er mye lettere.

Det er stort behov for fosterfamilier i Nord-Norge, og Karl oppfordrer familier som vurderer å bli fosterhjem om å starte forsiktig.

– Det viktigste er at man har tid til å hjelpe andre. Man kan starte som besøkshjem eller avlastningshjem. Start rolig og prøv deg fram. Gjør de nødvendige avklaringene, og har du egne barn, må du snakke med dem. Det å få et fosterbarn kan gå på bekostning av noe.

Karls familie har vært aktiv i håndball og fotball, og barna har vært med på alle aktivitetene.

– Fosterbarn kommer i alle aldre, og du vil få hjelp til å finne den alderen som passer for din familie. Har du voksne barn, er det kanskje ikke like aktuelt å ta imot en baby. Da blir man «satt tilbake» noen år, og kan kanskje ikke gå seg en lang skitur alene eller reise bort.

Karl har fylt 60 år, og er spent på om det vil bli veldig tomt i huset når sistemann forlater redet.

Åpen om framtiden

Karls hjem er alltid åpent, men da han fikk spørsmål om å ta imot et nyfødt barn ble svaret nei.

– Vi måtte gå noen runder, og det var vanskelig å si nei, fordi du vet at de trenger et godt hjem. For oss ble det et for stort offer for de andre ungene. Jeg har fem unger, og det ville blitt for mye med et nyfødt barn i tillegg.

Karl er 60 år i år, og ser ikke for seg å ta imot flere fosterbarn.

– Jeg er i et nytt forhold, og vi får heller være avlastningshjem, besøkshjem eller støttekontakt. Alt til sin tid.

Humøret er godt, og Karl forteller at han heller ønsker å bidra til å verve flere fosterfamilier.

– Så får vi se når det blir tomt i huset. Det er kanskje bare godt de to første dagene, ler Karl.