Datterens venninne ble datter

De hadde flere ganger tatt med seg venninnens datter på ulike turer og aktiviteter. Så da telefonen ringte, fra Bufetat, satte Arne og Nina seg ned med datteren Tuva og spurte hva hun syntes om at de kunne bli fosterhjem for venninnen. Tuva sa ja. Dermed ble familien et såkalt «nettverksfosterhjem».

– Vi orket ikke sitte og se på at hun hadde det dårlig, sier ekteparet.

En solskinnshistorie

De to jentene gikk da første året på videregående. Nå har begge flyttet ut for å studere, men fosterdatteren slutter aldri å være Nina og Arnes datter.

– Vi er ikke ferdige med henne. Rommet står her når hun kommer hjem i helgene. Og hvis hun får barn, blir vi besteforeldre, sier Nina, med full støtte fra mannen sin.

– Jeg håper hun føler at vi er familien hennes.

– Det virker sånn. Jeg vil gjerne følge henne opp kirkegulvet den dagen hun gifter seg.

Det var et stort øyeblikk for ekteparet da fosterdatteren begynte å kalle dem fostermor og fosterfar.

– Ikke Nina og Arne. Det syntes vi var stort. Vi er ikke bare noen hun bor hos.

En solskinnshistorie, kaller de det selv, selv om mange advarte, og mente det kunne bli tøft å ta inn en ungdom.

– Vi har ikke kranglet en eneste dag. Andre sa det kom til å smelle, men vi ga Christiane frihet under ansvar. Det vokste hun veldig på. Hun er en reflektert, skarp og selvstendig jente.

Gi det tid

Ekteparet har behandlet jentene relativt likt. De var jo nære venninner, så det ble naturlig. Men de understreker at alle trenger å bli sett for den de er.

– Du må sette deg ned med ungdommene, for alle er forskjellige. Du kan ikke skjære over en kam. Vær flink til å lytte, hør hva de vil og tenker.

Samtidig påpeker de at det er viktig å være seg selv i møte med den som flytter inn.

– Vi er jo forskjellige, vi fosterforeldre. Du kan ikke forandre deg selv. Men gi det tid til å gå seg til. Å bli en fosterfamilie er ikke gjort på to uker.

Det viktigste er uansett å gi barna trygghet på veien videre i livet, mener Nina og Arne.

– Vi håper hun føler at vi har gitt henne tillit, trygghet og gjort henne i stand til å stå på egne bein. Men at hun samtidig vet at hun kan komme til oss når som helst. Hun er ikke alene!