Språk og kultur er viktig

Det samiske ekteparet i Indre Finnmark er beredskapshjem, som betyr at de på kort varsel tar imot barn som trenger et trygt sted å være. Barna skal bo i beredskapshjem i maksimalt tre måneder. Dermed kan Svein Atle og Ann Kristin ha flere barn innom hjemmet sitt på ett år. For dem er det alltid viktig å ivareta barnas bakgrunn så godt som mulig.

– Kultur, språk og religion er viktig! Vi må ha forståelse for den kulturen barnet tilhører. Et fosterhjem må kunne sette seg inn i barnets kultur og hvor de kommer fra, sier Ann Kristin og Svein Atle.

Det holder ikke å sette seg inn i opplevelsene barnet har hatt i hjemmet de kommer fra, understreker de. Verdier og respekt for deres kulturelle, etniske og språklige bakgrunn, er vel så viktig.

– Språk- og kulturforståelse gir en ekstra dimensjon. Vi kan ta imot samiske barn på deres eget språk. For minoriteter er det ekstra viktig at fosterhjemmet kan språket og tilrettelegger for at barnet kan snakke det.

Vil dele overskuddet

Ann Kristin og Svein Atle bor sammen med sine to biologiske barn – og deler også hus med en bestemor. I tillegg er to voksne barn og tre barnebarn stadig innom. Nå var tiden inne for å bli beredskapshjem.

– Vi har alltid snakket om det, om samfunnsnytten, og at vi vil dele av det overskuddet vi har. Nå når ungene er begynt å bli store, var det på tide.

Ekteparet håper å gi barna viktige verdier med seg på veien.

– Trygghet er viktig! Vi forsøker å lage rammer og rutiner som gir ungene gode verktøy til å møte verden på positiv måte når de skal videre.

Pågangsmot og glede

De innrømmer at det av og til er tøft å være beredskapshjem. Men alltid verdt det.

– Vi har ikke angret på valget, til tross for at det kan være tøft noen ganger. Vi ser at jobben vi gjør hjelper barn i en svært vanskelig situasjon, og finner glede i at barna finner trygghet i familien vår og at vi bidrar med noe viktig og positivt. Det som gleder oss mest, er når vi ser både små og store positive endringer hos barna. Det gir oss inspirasjon, pågangsmot og glede til å fortsette som beredskapshjem, sier Ann Kristin og Svein Atle.