I fosterhjem fikk Jasmin endelig lov til å være barn

– Jeg bytta bleier, sto opp om natta, smurte matpakker og hjalp til med lekser, forteller Jasmin (22). Hun vokste opp med en mamma som var psykisk syk og som ikke klarte å ta seg av Jasmin og søsknene, til tross for hjelpetiltak fra barnevernet.

– Jeg trodde det var normalt. I ettertid skjønner jeg at det var galskap.

Da Jasmin var 13 år, flyttet hun i beredskapshjem og senere i fosterhjem. Fosterhjemmet ble redningen for tenåringsjenta.

Lurer du på om fosterhjem er noe for deg? Les mer om hva som skal til.

Et nytt liv i fosterhjem

– Jeg husker fosterforeldrene mine sto i døra da jeg kom. Det lyste trygghet av dem, forteller Jasmin.

I det nye hjemmet var det rutiner og rammer. Her sto middagen på bordet til samme tid hver dag. For første gang fikk hun ukelønn og innetider.

– Dette var helt ukjent for meg, og noe jeg trengte veldig.

Endelig slapp tenåringsjenta voksensansvaret hun hadde hatt tidligere, og fikk lov til å bare være ungdom. Det innebar både å være ute med venner og å teste grenser.

Jasmin husker spesielt godt at fostermoren hadde et krav hvis hun planla å snike seg ut. “Legg igjen en lapp på rommet ditt om hvor du er”, sa fostermoren. Det syntes Jasmin var merkelig. I ettertid ser hun at det handlet om kjærlighet.

– Hun ville at jeg skulle være en vanlig ungdom, og var mer opptatt av at jeg var trygg, enn å sette strenge rammer for meg.

Står på egne ben

Det tok tid for Jasmin å venne seg til at noen virkelig ønsket at hun skulle ha det godt.

– Jeg fikk litt panikk for at jeg skulle ødelegge alt og at de skulle gi meg opp. Men så viste de meg trygghet gang på gang uansett hvor langt jeg tøyde grensene, forteller hun.

Fosterforeldrene var også opptatt av skolegangen til Jasmin. Med alt ansvaret hjemme, hadde hun ofte måtte prioritere vekk skolearbeid. Fostermoren, som er lærer, brukte mye tid på å følge opp skolearbeid og lekser, slik at hun fullførte både ungdomsskolen og videregående.

– Hun var opptatt av å gi meg trygghet for framtida. Nå står jeg på egne bein, bor for meg selv og er student. Uten oppfølgingen fra fosterforeldrene mine hadde jeg ikke vært her jeg er. De hadde trua på meg, sier Jasmin.

– Mamma gjorde sitt beste

Til tross for en tøff oppvekst, har Jasmin forståelse for hvorfor det ble så vanskelig for moren.

– Mamma gjorde sitt beste. Hun ville vi skulle ha det bra, men psykiske problemer spiste henne opp.

Jasmin forteller at hun kjente mye på skyldfølelse, som om det var hun som hadde gjort noe galt.

– Det gjør noe med et barn som ser foreldrene bli så syke. Jeg prøvde å gjøre det godt igjen, fikse alt og ta ansvar.

Selv mener Jasmin at det tok for lang tid før hun ble flyttet ut av familien. I dag sier hun at hun har et hat-elsk-forhold til barnevernet.

– Det er sykt å tenke på at jeg tok vare på fire småsøsken, og til tider også min egen mor, mens jeg selv var et barn. Samtidig fant jo barnevernet verdens beste fosterfamilie til meg, det elsker jeg dem for, avslutter hun.