– Nå gjør vi det, blir fosterforeldre!

– Vi hadde jo tenkt på å bli foreldre en stund, og vurdert ulike alternativer. Å bli fosterforeldre var aktuelt, men vi hadde også noen kvaler: Hva hvis vi ikke får det til? Hvis barnet på et tidspunkt skal tilbake til biologisk familie? Dette var tanker som gjorde at vi utsatte avgjørelsen.

Fram til denne dagen.

Livet snudd på hodet

Marit og Kathrine traff hverandre for 15 år siden. De deler en lidenskap for natur og friluftsliv, og har reist på utallige turer både i inn- og utland. Ønsket om å bo nært naturen tok dem etter hvert fra Oslo til Lørenskog, hvor de kjøpte en enebolig på Rasta.

Paret meldte seg på opplæring hos Barne- og familieetaten i Oslo kommune. En serie helgekurs over et lengre tidsrom ga rom for refleksjon og modning. Etter endt opplæring ble Kathrine og Marit anbefalt som fosterhjem og registrert i fosterhjemsbanken. I februar 2021 fikk de telefonen. Om de kunne bli fosterforeldre for en gutt på 2,5 år? Brått ble de en familie på tre.

– Overgangen var et sjokk. Fra den totale friheten med lange reiser og spontane helgeturer, til å være bundet til et lite barn som trengte all vår energi og oppmerksomhet, sier Marit.

– Han tålte veldig lite, og vi måtte skåne ham i starten. Andre venner som får barn, er ivrig på å få besøk og vise fram babyen. Vi måtte skjerme ham mest mulig.

Samarbeid med beredskapshjem

Gutten hadde bodd i beredskapshjem en stund, og var naturlig nok knyttet til beredskapsmor. Et godt samarbeid med henne gjorde overgangen så smidig som mulig. I starten besøkte Marit og Kathrine gutten i beredskapshjemmet. Den første tiden etter overtakelsen fikk de nybakte fosterforeldrene bo på hytta til beredskapsmor, slik at gutten vennet seg til nye voksne i kjente omgivelser, med beredskapsmor på hyppige besøk.

– Han fikk raskt tillit til oss, men det er klart han hadde en sorgreaksjon etter adskillelsen fra beredskapsmor. Det kom til uttrykk gjennom både sinneutbrudd og tilbaketrekking. Det var forferdelig vondt å ikke klare å trøste, minnes Marit.

Mami, mamma og mamma

Gutten, som nå er blitt fire år, har jevnlig hatt samvær med sin biologiske mor. Han kaller Kathrine for «Mami», Marit for «mamma», og biologisk mor kaller han ved navn, eller «mamma». - Vi forteller han at han har vært inni magen hennes, forteller Marit. Samarbeidet går bra, og biologisk mor setter pris på utviklingen hun ser hos sønnen.

– Han har en del bagasje fra en trøblete start på livet. Det er viktig for oss å kjenne hans historie for å kunne være gode omsorgspersoner, sier Kathrine.

Krevende hverdag

Gutten går nå i barnehage tre-fire dager i uka, og fungerer i lek med andre barn. Det var ikke en selvfølge for en tid tilbake. Det har vært noen tøffe tak for paret, og særlig for Kathrine som har vært hjemme på heltid med gutten. – Jeg var helt uslitt når Marit kom hjem fra jobb, og det var bare for henne å gå løs på nytt skift etter en krevende dag på jobb. På et tidspunkt var de helt på felgen begge to.

– Vi turte heldigvis å være dønn ærlig på hvordan vi hadde det, og fikk god hjelp fra barneverntjenesten med å komme over kneika.

Perfekt match

– Jeg skjønner jo hvorfor fosterhjemstjenesten tenkte at han kunne passe hos oss, han er en veldig aktiv gutt som elsker å være ute, sier Marit. Insekter og traktorer er den store lidenskapen for tida. I fjor sommer gikk den lille familien to fine turer i fjellet.

Gutten er nå en del av en stor familie med kusiner, tanter, onkler og besteforeldre. Kathrine og Marit gleder seg over å være fosterforeldre til en glad gutt som faller mer og mer til ro i seg selv, og hos dem.

– Å se denne utviklingen, hva det faktisk har å si med riktig omsorg, gjør at det er verdt alt strevet. Han er en utrolig fin gutt som vi er veldig glade i, smiler Kathrine og Marit.