Marianne ble fosterforelder alene som 34-åring: – Jeg har vunnet alt

Hun hadde alltid hatt lyst til å bli fosterforelder. Men som 34-åring tenkte Marianne at hun var for ung. Først skulle hun få egen familie og egne barn. En gang der fremme kunne det passe å bli fosterforelder. Ikke nå.

Men så satt hun der: Lisbeth-Louise. Syv år og med to år i beredskapshjem bak seg.

– Jeg pleier å si at hun så ut som en engel og oppførte seg som Pippi, mimrer Marianne.

Det er ingen overdrivelse å kalle Marianne for en ekspert i fosterhjem. I tillegg til å være fostermor jobber hun nemlig i fosterhjemstjenesten i Bufetat.

– Fosterforeldre må tåle seg selv og sine følelser, og de må evne å gi omsorg når barnet ikke vil ta imot.

Sammen forteller Marianne og Lisbeth-Louise om det harde arbeidet bak det som i dag fremstår som en solskinnshistorie.

Hør Marianne og Lisbeth-Lousie fortelle sin historie

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Jeg ble rasende da de spurte meg

Marianne var leder på en leir da hun først møtte Lisbeth-Louise på 2000-tallet. Marianne tenkte at det var noe riv ruskende galt i at et barn måtte spørre seg: Vil noen ha meg?

Så kom barnevernstjenesten som hadde ansvar for den lille jenta og spurte Marianne direkte om ikke hun kunne tenke seg å bli fostermoren hennes.

Hennes første reaksjon var å bli rasende. Marianne hadde jo nettopp hatt denne jenta på fanget sitt og sett at hun lette etter trygge voksne og et sted å bo.

– Men da var det plantet et litt for stort frø hos meg. Jeg kunne ikke si nei.

Samtidig var ikke dette noe hun kunne si spontant ja til. Hun måtte tenke seg nøye om.

Etter noen måneder sa hun ja.

– Jeg visste at dette må jeg tåle resten av livet. Hvis jeg sier ja, er det ikke noe jeg tar lett på. Hun fortjener et stort ja.

Når kommer slaget?

Lisbeth-Louise måtte vente på fosterhjem, noe mange barn gjør i dag. Da hun flyttet til Marianne, var hun utrygg og testet henne ut. Hun skrudde av kulden i kjøleskapet så maten ble dårlig, og hun skrudde av varmen i stua. "Nå kommer slaget", tenkte hun.

– Men det kom aldri noe slag. Mamma greide å se bak det jeg gjorde, sier Lisbeth-Louise, som kaller Marianne for mamma.

Testingen pågikk i nesten et år. Marianne tenkte at Lisbeth-Louise kunne knuse nesten hva som helst i huset. Det var ikke så viktig. Men så var det denne bilen. Marianne hadde aldri hatt en ny bil og var så stolt og fornøyd. Lisbeth-Louise skrapet den opp.

– Jeg ble kjempesint! Mitt liv og mine følelser tok over, og jeg glemte alt det jeg hadde lært på kurs og alt det jeg kurset andre om.

Men Marianne klarte å roe seg. Hendelsen ble et vendepunkt, forteller hun.

– Dette er ikke en umulig "drittunge", men det er en redd jente som er desperat etter å få høre til et sted. Hun er desperat etter å oppleve at det finnes voksne som ikke slår.

Fikk ikke slike handlinger noen konsekvenser?

– Det er godt spørsmål. Tydelige rammer, som jeg bestemmer når jeg er rolig og ikke opprørt selv, er veldig viktige. Men konsekvensene som voksne bestemmer når de er opprørt, fungerer dårlig på utrygge barn. Så når jeg blir sint og får masse følelser, får jeg lyst til å gå inn og sette grensene, men de funker ikke. Dette har jeg jobbet iherdig med.

For Lisbeth-Louise sin del var det en stor overgang å oppleve å bli tatt vare på.

– Jeg møtte en som ville ha hele meg. Uansett hvordan jeg var. Det var nok en stor overgang, en overraskelse egentlig.

Om å opparbeide tillit når barnet har opplevd omsorgssvikt

Lisbeth-Louise flyttet til en som tålte alle prøvelsene. Marianne fikk Lisbeth-Louises tillit.

– Jeg fikk lov til å ha kontrollen og jeg fikk så mange erfaringer hvor jeg klarte å mestre. Hvor det ikke ble et nederlag at jeg ikke fikk det til. Hvis jeg ikke fikk det til, så fikk vi alltid en god prat.

Dermed fikk hun en forståelse av hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Disse erfaringene får hun i dag god bruk for i studiene mot å bli sosionom.

Andre regler som gjelder

Som fosterhjem er det litt andre regler og hensyn som gjelder enn når foreldre oppdrar sine egne barn, forteller Marianne. En fosterforelder er engasjert av barnevernstjenesten, noe som innebærer noen formelle regler.

Mer om hvem som kan bli fosterhjem

For mange er det skummelt å knytte seg til et barn som helst skal flytte hjem igjen en dag, forteller Marianne:

– Vi "låner" egentlig barnet til hun kan få bo hjemme. Men vi blir jo innmari glad i barna.

Det er viktig at barnet får høre til i to familier. Det må fosterhjemmet legge til rette for.

– Barnet har rett på samvær, så Lisbeth-Louise har hatt samvær med mamma og pappa. Det bestemmer rettssystemet.

Passer jeg til dette?

Å si ja til å bli fosterforelder kan være stort og skummelt, men de som er i en prosess mot å bli fosterhjem, får god tid til å finne ut av det, forsikrer Marianne. Den endelige avgjørelsen tar man etter å ha deltatt på kurset Solid.

Solid er en opplæring som går over noen måneder, men deltakerne får også opplæring etter at de har blitt fosterhjem. Kurset er både digitalt og fysisk. Det er samlinger både for de voksne og for familiens egne barn.

I prosessen blir rådgivere og familiene kjent, og de snakker blant annet mye om egen barndom.

– Når familier tenker at de har lyst til å bli fosterhjem, så er det veldig lite forpliktende. Det eneste familien forplikter seg til, er å bli med på en spennende reise og ta en titt inn i alt det innebærer å være fosterforelder.

Mange familier sier at det er trygt og godt å vite at de ikke ståralene om å ta dette valget, sier Marianne. De skal få god veiledning på veien.

Men hva kreves da for å bli fosterforeldre?

– Utover listen over generelle krav, så handler det om å ha overskudd. Når "Pippi", eller et utrygt barn som krever mye, flytter inn, så må du ha overskudd og den gode omsorgen som evner å se bak oppførselen, svarer Marianne.

Mer om opplæring for fosterforeldre

– Fosterhjem redder liv

Lisbeth-Louise vil at de som vurderer å bli fosterforeldre forstår hvor mye de kan bety for et barns liv. Selv tror hun at hun kunne havnet på gata dersom ikke Marianne åpnet hjertet og huset sitt. I stedet utdanner nå Lisbeth-Louise seg slik at hun kan hjelpe barn og unge i samme situasjon.

– Jeg har fått et liv. Det hadde jeg ikke hatt, hvis jeg ikke hadde blitt tatt ut av hjemmet mitt. Fosterforeldre er med på å redde liv.

Marianne på sin side sier at hun har "vunnet alt" på å være Lisbeth-Louises fostermor.

– Så har det nå blitt det som mange vil kalle en "solskinnshistorie", men som jeg tenker er hardt arbeid og mye god omsorg, lag på lag.