Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny

–  Før trygghet er ingen oppdragelse eller læring mulig

– Trygghet som skapes her og nå, blir liggende i barnet hele livet. Og kjærlighet som har vært, blir liggende i oss voksne også. Så det er aldri bortkastet å ha vært nær et barn eller å ha vært viktig for et barn, alle vokser på det, sier psykologen og familieterapeuten Hedvig Montgomery.
Bilde av Hedvig Montgomery
Foto: Ida Bjørvik

8. april vil Hedvig Montgomery være gjest i en digital sofaprat om foreldrerollen. I den forbindelse stilte vi henne noen spørsmål om familiebånd og relasjoner som kan være spesielt nyttig for fosterforeldre.

Du har uttalt deg om ulike foreldrestiler, fra ettergivende til autoritær. Hva tenker du fosterforeldre bør være ekstra oppmerksomme på når det gjelder foreldrestil?

–  Fosterforeldre trenger egentlig bare å vite én ting; før trygghet er ingen oppdragelse eller læring mulig.

Det vil si at den første tiden med et barn i fosterhjem handler om å akseptere, knytte kontakt og vise at du er til å stole på som voksen. Noen ganger går det i løpet av noen måneder, andre ganger tar det år. Det avhenger av hva barnet har opplevd, barnets personlighet og om det er andre utfordringer.

Så, ikke tenk på foreldrestil i starten, tenk på trygghet. Hva trenger akkurat dette barnet for å kunne falle til ro her?

Noen fosterforeldre har også egne barn fra før av. De kan oppleve at den foreldrestilen som har fungert for dem ikke nødvendigvis fungerer like godt som fosterforelder?

–  Barn uten ekstra utfordringer er ikke de beste til å lære oss hvordan vi skal møte barn som trenger ekstra trygghet. Du kan gjøre mange feil med barn som har det bra, uten at det får noen konsekvenser.

Med barn som kommer inn i familien senere i livet sitt har du mindre å gå på. De vil reagere sterkere, bli sinte eller trekke seg unna hvis de oppfatter at du er urettferdig eller stiller krav de ikke klarer å fylle.

Langsom tålmodighet er egentlig foreldrestilen som gjelder for fosterforeldre – å vise vei i en retning, men med veldig god tid.

Du har skrevet om ungdom og hvordan hjernens utvikling påvirker ungdoms væremåte. Som fosterforelder kan det kanskje være vanskelig å vite hva som er hva når barnet uttrykker følelsene sine. Hvordan kan voksne bedre forstå hva som er “normal” utvikling og væremåte hos tenåringen, og hva som for eksempel er uttrykk for traumer og smerte?

–  Også barn som har bodd i en fosterfamilie lenge kan få sterke reaksjoner når de kommer i pubertet. Denne perioden i livet har identitetssøken som overskrift. Ungdommene søker hvem de er, om det finnes plass for en sånn som dem i livet, og da trenger de å gjøre det i motsetning til det trygge de kjenner fra før. For noen blir det eksplosivt og kommer i form av kritikk mot hjemmet, for andre som selvdestruktive handlinger som selvskading eller rus. Det er en ekstra sårbar fase, men en av de aller viktigste fasene i et barns liv.

Det viktigste å tenke på når denne fasen treffer familien, er at det ikke er noe ungdommene gjør for å straffe eller plage (foster)foreldrene. De gjør det for å finne seg selv. Da må de ha noen som er på deres lag. Så fortsett å lete etter øyeblikkene hvor ungdommene kjenner at de har støtte hjemme, det er viktigere enn noen gang.

Fosterforeldre jobber for å bygge gode familiebånd samtidig som det ofte er et mål at barnet skal flytte hjem igjen. Med dette utgangspunktet, har du noen råd til hvordan fosterforeldre kan skape trygge relasjoner til barnet?

–  På et vis har vi alle barn til låns. Og barns tidsoppfatning er ganske mangelfull – det er her og nå som er det viktigste, langt opp i skoleårene. Trygghet som lages her og nå, blir liggende i barnet hele livet. Kjærlighet som har vært, blir liggende i oss voksne også. Så det er aldri bortkastet å ha vært nær et barn eller å ha vært viktig for et barn, alle vokser på det.

Når det er sagt, tror jeg at det er ekstra viktig å holde barnets historie når det er uro og flyttinger i livet hennes. Det vil si at det å lage en slags minnebok eller brev til barnet som det kan se på og ta med seg videre, er en hjelp. Hvordan det var da hun kom til dere, hva dere vet om hennes bakgrunn, fine ting dere har gjort sammen, men også ting som har vært vanskelig og hvordan dere har forsøkt å løse det. Skriv med en god voksen-stemme, slik at barnet ikke mister deler av livet sitt når det flyttes. Hvilken skole hun har gått på, navn på læreren, favoritt-leker som har fått være med på ha-med-dag. Slike små ting som gjør at barnet føler seg mer helt, også om det må flytte videre.

Mange fosterforeldre får også parforholdet satt på prøve. Hva vil du si til fosterforeldre i parforhold?

– Kjærlighet handler i første rekke om å like hverandres ulikheter, den respekten må dyrkes gjennom alle årene. Lag rom for å snakke sammen, bare dere to, over en middag, på skitur eller etter en film. Ha lav terskel for å snakke med en parterapeut eller noen dere har tillit til som kan megle, høre og undres sammen med dere. God parterapi er enda mer verdifullt for fosterforeldre!

Dette intervjuet ble først publisert i Fosterhjemskontakt.

Vil du høre mer fra Hedvig Montgomery?

Tirsdag 8. april kl. 20 kan du se digital sofaprat med Hedvig Montgomery hvor hun deler innsikt og verktøy for å styrke relasjonen mellom barn og voksne.

Meld deg på digital sofaprat