Når barnet lyver

Er barnet mitt i ferd med å bli en løgner? Vi er opplært til at løgn er usosialt og forbudt, og som foreldre ønsker vi at barnet vårt skal følge lover og regler og passe inn sosialt.

Derfor kan vi bli bekymret hvis barna lyver, men det er slett ikke så uvanlig i 3- til 7-årsalderen. Og den gode nyheten er at dette forteller at barnet er i ferd med å utvikle en nyttig sosial ferdighet.

For å kunne lyve, må vi nemlig ha evnen til å se ting fra andres perspektiv. De yngste barna tror at alle vet og ser det samme som dem. Derfor gir det heller ikke mening å lyve. Hvis en toåring tegner på stuebordet mens du er på kjøkkenet, forstår hun ikke at du ikke så henne gjøre det.

Først når hun blir litt eldre, innser hun at andre mennesker ser noe annet og tenker annerledes enn henne. Denne oppdagelsen hjelper oss å fungere godt sosialt: Du trenger ikke å si rett ut alt du mener. Du kan til og med takke for en gave selv om det ikke var det du ønsket deg.

En slik «sosial smidighet» henger altså sammen med evnen til å lyve. Vi må forstå at de andre tenker og mener noe annet enn oss.

På den andre siden: Et barn som lyver ofte og mye, kan også få problemer med å fungere sosialt.

Forstå hvorfor barna lyver

Det finnes flere grunner til at barn lyver.

• for å oppnå noe («nei, jeg har ikke fått sjokolade ennå»)
• for å skjule noe - slippe konsekvenser («det var ikke jeg som tok sjokoladen»)
• for å gjøre seg interessante sosialt («det var farfaren min som fant opp sjokoladen»)

De yngste barna er ikke så gode til å lyve, og du vil nok som regel gjennomskue dem. Men da er det lurt å ha tenkt på hvordan du skal reagere.

Du bør unngå å ydmyke barnet når du avslører løgnen. Og det er også lurt være litt nysgjerrig i stedet for å bli veldig sint eller streng.

Hvis en tolvåring kommer hjem seinere enn avtalt og du tror han lyver om grunnen, er det kanskje viktigere å få vite noe om grunnen til løgnen enn å sette grenser. For sterk reaksjon kan gjøre det vanskeligere for ham å fortelle hva som egentlig ligger bak.

Løgnen kan også skyldes at barnet skammer seg. Hvis det viktigste for deg blir å avsløre løgnen for så å gjøre et poeng ut av at man ikke skal lyve, kan skammen bli dobbelt så stor. Som foreldre ønsker vi at barna skal komme til oss og be om hjelp når de virkelig trenger det. Men hvis vi påfører dem for mye skam når de har gjort et dårlig eller uheldig valg, kan det føre til at de ikke tør å be om hjelp fra oss.

Hvordan møte barnas løgn

Hvordan barn takler å bli avslørt når de lyver, vil avhenge både av personlighet og reaksjonen de får. Blir de påført skam, vil noen barn reagere med at det er så ubehagelig at de aldri vil lyve igjen. Andre barn vil kunne reagere med å bli enda bedre til å lyve - eller skjule det de har gjort galt.

Noen barn bruker fantasifulle historier for å gjøre seg mer spennende som lekekamerat. Og noen har bare en veldig fargerik fantasi. Hvis et barn er upopulært og lyver for å bedre den situasjonen, kan det være veldig tøft å bli «avslørt».

Når femåringen sier «nei, jeg har ikke tatt sjokoladepålegg», er det som regel lett å gjennomskue forsøket på å lure deg - det kan være bevismateriale både i ansiktet og på møblene.

Da kan du si: «Jeg ser at du har tatt sjokoladepålegg, og det er ikke greit.» Du kan sette en tydelig grense for en femåring som har gjort noe som ikke er lov.

Barnas fantasihistorier

Barnehagebarn kan komme hjem og fortelle utrolige historier som de har hørt av andre barn. Noen kan ha foreldre som er superhelter, eller de har vært på Nordpolen i juleferien. Som forelder kan det være lett å synes litt synd på barnet ditt som er så lettlurt, og det er fristende å lære ham at han ikke skal tro alt han hører.

Men også her gjelder det å tenke på konsekvensene av reaksjonen din. Barn som blir for opptatt av å avsløre andres løgner, kan fort bli «gledesdrepere» og «bedrevitere». Det å være med på livlig fantasilek hjelper kanskje små barn med å passe inn sosialt.

Du kan hjelpe barnet til både å ha kritisk sans og samtidig være sosialt smidig.

Bruk slike anledninger til å tenke litt rundt det som har blitt fortalt sammen med barnet: «Det hørtes gøy ut! Kan det virkelig være sånn?» Det er fort gjort for en voksen å si «nei, det er ikke mulig!». Men målet ditt er jo å lære dem å tenke selv - ikke servere henne dine ferdig vurderte sannheter.

Løgn og sosial smidighet

Såkalte «hvite løgner» - for eksempel å lyve eller holde noe tilbake for ikke å såre andre - er mer sosialt avansert enn det førskolebarn er.

Men på et tidspunkt lærer de at det lønner seg ikke alltid å si alt rett ut.

Derfor lærer de fleste å takke pent for en gave - selv om den ikke egentlig ikke falt helt i smak.

Man trenger ikke finne på en kjempeløgn, men være litt smidig. Det er veldig stor forskjell på når barn utvikler den evnen.

Men for å generalisere veldig, sier man innen utviklingspsykologien at barn rundt 12 år stort sett har utviklet evnen til det som heter å mentalisere. Det vil si å forstå at det vi selv eller andre sier og gjør er uttrykk for et behov eller noen følelser vi har inne i oss.

Da forstår vi også at full ærlighet kan såre andre eller at det kan skape problemer med å opprettholde vennskap eller relasjoner til andre.

Personlighet og løgn

Forskjellig personlighet hos barn spiller også inn når det gjelder forholdet til løgn. Noen barn er veldig pliktoppfyllende og ansvarlige. Det kunne ikke falle dem inn å lyve på grunn av stresset ved å skulle opprettholde en løgn eller å vikle seg inn i et nett av løgner.

Andre er ikke så bekymret for å gå på en smell av og til.

Slike personlighetstrekk tar du til en viss grad med deg inn i voksenlivet. De er ikke så enkle å endre, men det kan være nyttig å være bevisst på din egen personlighet. Ikke minst om du får barn som har en helt annen personlighet enn du har selv. Hvis du ikke orker tanken på løgn, mens barnet har et mer lettvint forhold til sannheten, kan dere skyve hverandre ut i hver deres retning. Du kan for eksempel bli enda strengere og slå hardt ned på løgn, mens barnet kan bli enda mer likegyldig til det.