Barn som føler seg annerledes
Ta initiativ til å snakke om forskjeller - ikke vent til barnet spør
Noen barn vet selv at de ser annerledes ut enn de rundt seg eller at familien deres ikke er lik alle andre. Andre barn derimot, har aldri tenkt over det. Uansett vil barnet kunne bli møtt med spørsmål fra andre barn i barnehagen eller på skolen.
Det er lurt at det er foreldrene som tar initiativ til å snakke sammen om ulikheter og det som gjør at barnet kanskje skiller seg ut fra de rundt seg - enten det handler om hudfarge, opprinnelse, funksjonsnedsettelse eller ulike familiekonstellasjoner. Ikke vent på at barnet tar det opp i en samtale. Det er bedre at barnet hører det først fra noen de er glade i og som de har tillitt til.
Du kan for eksempel starte samtalen slik:
«Har du tenkt på at du har en annen farge på huden? Nei, ikke det? Det skjønner jeg godt, for du er jo vant til å være deg. Men noen ganger er det slik at andre blir nysgjerrige og lurer, og da kan det hende noen spør for eksempel om hvor du er fra.»
Vær helt ærlig med barnet
Fortell barnet om hvorfor hun eller familien kanskje ikke er som alle andre. Hva er det som gjør at vi skiller oss ut og er forskjellige fra andre barn eller andre familier?
Gi en ærlig forklaring som er tilpasset barnets alder og hva han er i stand til å forstå. Historien bør ikke endre seg og den bør være sann. Hvis barnet på et senere tidspunkt skjønner at det de har blitt fortalt ikke er helt sant, eller at viktige ting er utelatt, kan dette føles som et svik og gå utover tilliten til foreldrene.
Etter hvert som barnet blir eldre, kan du legge på flere detaljer som barnet kan forstå. Men husk at du bygger på den samme historien.
Dersom du for eksempel skal snakke med barnet ditt om at dere adopterte ham fordi dere ikke kunne få egne barn, kan dere for eksempel si:
«Vi var lei oss fordi det hadde vært hyggelig å ha et barn i magen også, men så når det ikke gikk, så var det viktigste at vi fikk et barn – for det ønsket vi oss veldig, veldig. Da tenkte vi at vi måtte få barn på en annen måte. Og så kom du og det er vi veldig glade for!»
Ha et bevisstforhold til dine egne følelser
Det er ofte slik at man som forelder har mange følelser knyttet til det at barnet eller familien har særtrekk som er mindre vanlige.
Når du skal snakke med barnet om vanskelige ting, bør du ha et bevisst forhold til dine egne følelser. Barn skjønner raskt at det er visse ting foreldrene ikke liker å snakke om, og det kan være vanskelig å stille spørsmål som mamma eller pappa kan bli lei seg eller sinte for.
Dersom det er ting du som voksen synes det er vanskelig å snakke om, kan det være en god idé å øve og prate om det mange ganger med en annen voksen først.
Ordene er ikke skumle
Barn er ikke redde for ord som for eksempel «syndrom» eller «ufrivillig barnløshet». Det er måten vi voksne reagerer på som kan gjøre ord skumle.
Hvis vi som foreldre blir overveldet når vi sier disse ordene, blir det tydelig for barnet at de voksne ikke har kontroll over følelsene sine. Da er det lett for barnet å tenke at dette er noe som ikke er greit å snakke om.
Når barnet får kommentarer fra andre
Barn er nysgjerrige og direkte. De undrer seg over den minste ting og de spør. Kanskje kommer barnet ditt hjem fra barnehagen eller skolen og sier at de andre barna har sagt at han har “rare bein” eller at de har spurt om hvorfor han ikke har en pappa, men to mammaer.
Husk at hvis barnet kommer hjem til deg og forteller om at andre i barnehagen har kommet med kommentarer, betyr det at du allerede har gjort en god jobb – barnet er trygg nok til å komme hjem og fortelle om dette uten å være redd for at du skal bli sint eller lei deg.
Vær nysgjerrig og ta barnets reaksjoner på alvor
Sett dere ned sammen og snakk om det som har skjedd i løpet av dagen. Spør barnet om hvordan han opplevde å få et slikt spørsmål eller kommentar. Vær nysgjerrig på barnets reaksjoner.
«Hvordan følte du eller hva tenkte du da du fikk et sånt spørsmål?»
Vis at du tåler barnets reaksjon, uansett hva den er. Det er naturlig å bli lei seg for kommentarer om utseende, familien sin eller å ikke bli bedt i en bursdag. Da er det viktig at du som voksen ikke bagatelliserer barnets følelser. Ikke møt barnet med “Nei, men det er ikke noe å være lei seg for.” Støtt heller barnet og bekreft følelsene som kommer.
Du kan for eksempel si:
«Ja, det er faktisk veldig leit når noen sier ekle ting, så det skjønner jeg godt at du ble lei deg for.»
Det er viktig at barnet erfarer å bli møtt, tatt på alvor og får trøst når han eller hun er lei seg. Knytt gode følelser som trøst til de vonde erfaringene. Selv om det vil kunne være leit neste gang noe liknende skjer også, vil barnet ha en erfaring om at det går an å få trøst og at det vil føles bedre igjen.
Forklar hvorfor andre spør eller kommenterer
Det kan være vanskelig for barn å forstå hvorfor andre spør og sier dumme ting. Men det er ikke slik at alle kommentarer er vondt ment. Noen barn er bare nysgjerrige og direkte. Hjelp barnet med å forstå hvorfor slike situasjoner oppstår.
Du kan for eksempel si:
«Noen er bare nysgjerrige fordi de har det annerledes enn deg.»
«Noen barn tenker ikke så mye på andres følelser, og det er dumt. Det å tenke på andres følelser er noe alle må lære seg, men for noen tar det lang tid å forstå.»
Lag strategier
Hjelp barnet med å lage en plan for hva han kan gjøre dersom det oppstår en ubehagelig situasjon i fremtiden. Lag strategier sammen.
«Hvis noe liknende skjer igjen, hva tror du kunne vært lurt å gjøre da? Kanskje du skal si fra til en voksen i barnehagen?»
Gi barnet en egen historie å fortelle
Ingen skal tåle mobbing, men livet er fult av dårlige erfaringer, og som foreldre kan vi ikke beskytte barna våre fra alt. Det kan derimot være lettere for barnet å håndtere ubehagelige situasjoner hvis han har en egen fortelling å fortelle og egne svar på spørsmålene. Når barnet «eier» og er trygg på sin egen historie, står han sterkere når andre spør. Da slipper barnet kanskje å bli «truffet i magen» hver gang noen spør.
Eksempler på barnets egen historie:
«Du skjønner at da jeg var i magen til mamma, så fikk ikke jeg nok luft til hjernen min, og da skjedde det noe med koblingene som gjorde at armene og beina mine ikke hører helt etter.»
«Du skjønner at jeg hadde en mamma som jeg lå i magen til. Hun var nesten et barn selv og kunne ikke passe på meg, men hun ville at jeg skulle ha det så bra som mulig. Derfor bestemte hun at jeg kunne få foreldre i Norge.»
«Du skjønner at noen har en mamma og en pappa, men andre, sånn som meg, har to pappaer. Og det synes jeg er veldig fint.»
Snakk med andre foreldre
Det kan være fint at dere snakker med andre foreldre dere kjenner. Da kan de snakke med barna sine om at barnet for eksempel sitter i rullestol eller har likekjønnede foreldre. Det kan være en god måte å spre kunnskap og åpenhet på.
Ved å snakke med andre, er man med på å lage en fortelling som virker. Men snakk med barnet om det først! Bli enige og bestem sammen hvilke detaljer som skal være med i historien og hvem som skal vite det. Hva skal alle vite, og hva skal bare læreren vite?
- Artikkelen er skrevet i samarbeid med psykiater Anne Kristine Bergem
