Alvorlig sykdom hos foreldre
Hvis en av foreldrene blir syk, vil dette påvirke hele familien. I tillegg til forandringer i livet til den syke, vil barna og den friske forelderen også merke endringer i hverdagen. Dette kan blant annet påvirke hvor mye tid man har til hverandre, humør og stemning hjemme, hvem som tar ansvar for ulike gjøremål, økonomi, og hvordan man snakker sammen. Med sykdom i familien kan livet bli vanskeligere, også for barna.
Huskeliste
- Si alltid det som er sant.
- La barnet få vise følelser – både glede, frustrasjon og sinne.
- Bruk gjerne tegnesaker og dukker for å forklare sykdommen.
- Behøver ikke fortelle alt med en gang, begynn litt – fyll ut med detaljer etter hvert.
- Hjelp barnet med å fortelle om sykdommen til lekekameratene og barnehage eller skole.
- Pass på at barnet ikke blir for «snill» og tar for mye hensyn.
- Repeter – barn trenger å høre og selv fortelle det de tenker på flere ganger.
- Fortell igjen og igjen at barnet ikke er skyld i sykdommen.
- Du forverrer ikke situasjonen ved å fortelle om sykdommen – du forverrer ved å tie.
- Det er lov til å ha kosestunder og pause fra sykdom.
For barna er det viktig at vi som voksne hjelper dem å forstå de endringene de observerer. Vi kan oppleve at vi vil beskytter barna fra det som er vanskelig, men de observerer endringer i stemning, humør, vaner osv. Dette er det fint å sette ord på, slik at de forstår hva som skjer og ikke må gjette seg til det på egenhånd.
Barn kan ha en tendens til å forklare verden ut fra seg selv, og pålegge seg skyld eller ansvar. Dette er det viktig at vi voksne fratar dem, ved å forklare at forelderen får hjelp av legen, og at det er de voksne som er ansvarlig for å finne ut av hvordan man skal håndtere det som skjer. Det kan være viktig å forklare at hvis du blir lei deg når du snakker med barnet om sykdommen, er du ikke lei deg fordi det er vanskelig å snakke med barnet, men fordi du blir lei deg når du tenker på det som skjer.
Vi vet at de aller fleste som vokser opp i familier med psykisk eller fysisk sykdom klarer seg bra. Likevel er det fint for oss voksne å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe barna når en av foreldrene blir syke. Det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre situasjonen litt mindre vanskelig.
Å være barn når mamma eller pappa blir syk
Når en av foreldrene blir syke, vil barn ha ulike behov avhengig av alder, personlighet og situasjonen de er i. Det er likevel noen ting som er felles for de minste barna (3-7 år) og noe som er vanlig for barn å tenke, føle og reagere på:
- Tanker: Er det min skyld? Hvorfor er mamma/pappa syk? Kan man bli frisk igjen?
- Følelser: Redsel, sinne, sjalusi, skam
- Adferd: Endrer seg til å trekke seg mer unna, søker mer kontakt, blir mer føyelig eller låser seg og få raserianfall
Det kan være at barnet ditt har andre tanker, følelser og adferd enn det som er nevnt her. Det finnes ingen fasit på hvordan barn reagerer når foreldrene blir syke. Barn forsøker så godt de kan å skape trygghet og tilpasse seg omverden.
Barn trenger å vite – og det de får vite må være sant
Det er vanskelig å fortelle barn at mamma eller pappa er syk. Man ønsker som foreldre å beskytte barna. Det er derfor ganske vanlig at foreldre «pynter» på sannheten for å gjøre det lettere. Barna vil merke dette, selv når de er små. Og når barn ikke forstår det som skjer, legger de til informasjon selv. Og det barn fyller inn selv for å forstå, er ofte mye verre en sannheten. Uansett hvor ubehagelig det er å snakke med barn om sykdom, er det vanskeligere for barnet å ikke vite. Foreldres forsøk på å late som det ikke er noe galt, vil bare gjøre vondt verre.
Barnet kan trenge ulik informasjon, i ulike aldre. Det er helt greit at du ikke forteller alt, men det du forteller må være sant. Barn som skjønner at foreldrene har gitt dem en annen historie, for eksempel fortalt at noen døde av kreft, mens sannheten er at det var selvdrap, kan oppleve et tillitsbrudd når de oppdager det som virkelig har skjedd. De kan føle usikkerhet om hva de kan stole på, og få problemer med å stole på at det andre sier i vanskelige situasjoner er sant.
Å snakke med barnet
Før du snakker med barnet er det viktig å ha tenkt gjennom hva du ønsker å si. Sett av god tid og kjenn etter at du selv er rolig når det skal tas opp. Eksempel på hvordan en samtale kan være:
Trygg og tydelig introduksjon:
- Det er noe pappa vil snakke med deg om. Mamma har fått en sykdom. Sykdommen heter depresjon. Det gjør at tankene i hodet er blitt syke. Sykdommen gjør at tankene blir triste. Og noen ganger blir både kroppen og tankene veldig triste.
Åpne opp litt dersom barnet ønsker:
- Du har kanskje lagt merke til at mamma ligger mer på sofaen og ikke ler og smiler like mye lenger. Er det noe du har sett mamma gjøre som du synes er litt rart?
Om barnet ikke sier noe selv kan du komme med forslag på det du tror barnet synes er rart eller vanskelig
- Synes du det er rart at mamma
- ikke henter deg i barnehagen?
- sover mye?
- ikke hører hva du forteller?
- ikke svarer på spørsmålene dine?
Avrundning:
Du har ikke gjort noe galt. Det er ingenting du kan gjøre for at mamma blir frisk. Det er det bare voksne som kan. Mamma får god hjelp. Du kan få hilse på han som hjelper mamma om du har lyst til det? Han er snill og liker å prate med barn.
Prøv så godt du kan
Det er ikke sikkert du får gjort det helt som du hadde tenkt. Plutselig er det noe som fanger oppmerksomheten og barnet faller ut av samtalen. Men prøv igjen. Det viktige er at det du sier er sant, at du gir barnet mulighet til å stille spørsmål og si det de tenker på - og viktigst av alt: at barna forstår at de ikke er skyld i sykdommen.
Forsøk med få ord i hver setning, og bruk gjerne tegning til å forklare dersom det er enklere. Det er ikke nødvendig å fortelle alt med en gang, men begynn et sted og fyll ut detaljene etter hvert.