Personer med funksjonsnedsettelse kan ha økt risiko for å utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Funksjonsnedsettelser kan for eksempel handle om

• nedsatt bevegelsesfunksjon
• nedsatt synsfunksjon
• nedsatt hørselsfunksjon
• nedsatt kognitiv funksjon

Noen personer med funksjonsnedsettelser kan oppleve

• maktubalanse i relasjonen til hjelper
• å bo i miljøer som gir økt risikoutsatthet
• liten kompetanse og høy utskifting blant profesjonelle hjelpere
• at andre menneskers holdninger til funksjonshemmede kan øke risikoutsattheten
• at informasjon er utilgjengelig når de selv skal skaffe hjelp
• at hjelpeapparatet er mindre tilgjengelig når de opplever negative hendelser
• nedsatte fysiske forutsetninger for å kunne beskytte seg mot vold, overgrep og omsorgssvikt

Det kan være straffeskjerpende å begå overgrep mot personer med funksjonsnedsettelse.

Personer med utviklingshemming kan være mer utsatt for vold og overgrep.

Noen personer med utviklingshemming kan oppleve

• maktubalanse i relasjonen til hjelpere
• å bo i miljøer som gir økt risikoutsatthet
• liten kompetanse og høy utskifting blant profesjonelle hjelpere
• at andre menneskers holdninger til utviklingshemmede kan øke risikoutsattheten
• at hjelpeapparatet er mindre tilgjengelig når de opplever negative hendelser
• manglende opplæring om hva som kan beskytte mot vold og overgrep
• mangle kunnskaper som vil kunne hjelpe med å identifisere uønskede handlinger
• at andre utnytter deres reduserte innsikt, for eksempel økonomisk

Det kan være straffeskjerpende å begå overgrep mot personer med utviklingshemming.

Eldre kan oppleve

• sykdom
• nedsatt fysisk og kognitiv funksjonsevne

Risikoutsattheten som eldre kan oppleve, handler for eksempel om

• overgangsfaser i livet hvor de blir mer avhengige av hjelp, hvor deres nærmeste opplever større omsorgsbelastning
• eskalerende irritasjoner og konflikter i parforholdet som følge av økt hjelpebehov og mindre mestring
• andres utnyttelse av for eksempel redusert økonomisk innsikt
• andres utnyttelse av manglende digital kompetanse
• andres utnyttelse av deres svekkede muligheter til å forsvare seg fysisk eller verbalt
• belastninger knyttet til voksne barn eller andre nærstående som utsetter den eldre for fysisk, psykisk eller økonomisk risiko

Å leve med rusavhengighet kan medføre en livssituasjon som gir økt risikoutsatthet. Det kan handle om

• svekkelser i funksjoner som sikrer selvivaretakelse
• reduserte kognitive funksjoner, som svekker evnen til å unngå risikosituasjoner
• leve i miljøer hvor rus, vold og overgrep normaliseres
• oppleve frykt for represalier dersom hjelpeapparatet kontaktes
• manglende omsorg fra partner, pårørende og øvrig familie, eller fra det offentlige
• reduserte og ofte helt fraværende muligheter til å få beskyttelse (fra nettverk eller offentlig hjelpeapparat)

Personer med fysiske (somatiske) lidelser kan komme i situasjoner som gjør dem mer utsatt for handlinger fra andre.

Det kan for eksempel handle om

• å være avhengig av hjelp til stell og pleie
• å være avhengig av praktisk eller økonomisk bistand

Personer med psykiske helseplager eller lidelser kan oppleve situasjoner som gjør dem mer risikoutsatte. Dette handler om at de kan

• leve i miljøer som øker risikoen for vold eller overgrep
• ha utfordringer med å identifisere uønskede handlinger og farlige situasjoner
• mangle opplæring i hvordan beskytte seg og be om hjelp

Risikoutsatte personer som er nye i Norge, for eksempel personer med asylsøker- eller flyktningstatus, kan i tillegg oppleve utfordringer som

• redusert språkkunnskap
• uavklart oppholdstillatelse
• lite kjennskap til regelverk og hjelpeapparatet i Norge

En del sliter i tillegg med helsemessige konsekvenser av krig, flukt og migrasjon.

Enkelte kan også ha lite kjennskap og tillit til det offentlige hjelpeapparatet, både til politi og andre hjelpere.

Asylsøkere og flyktninger kan ha dårlig økonomi og/eller ha få personer de kan stole på. Dette kan gjøre dem spesielt utsatte for situasjoner der de blir presset til å utføre seksuelle tjenester eller inngå i «kjærestelignende» situasjoner i bytte mot husrom, mat, penger eller andre behov.

Å leve innenfor et miljø hvor oppsyn, press, trusler og tvang er utbredt kan gjøre en risikoutsatt person ekstra utsatt. Personen kan være så avhengig av hjelpere rundt seg at han eller hun ikke tør å motsette seg deres ønsker. En person med utviklingshemming kan for eksempel ha vansker med

• å forstå hva et ekteskap innebærer
• å kommunisere motvilje mot gifteplaner
• å forstå hva familien planlegger (for eksempel ekteskap eller utenlandsreise med formål å gifte bort vedkommende)
• å forstå råd fra politi og andre instanser om hvordan ivareta egen sikkerhet i tilfeller hvor det har oppstått konflikt med familien

En person med utviklingshemming eller nedsatt funksjonsevne som blir gift under tvang vil også være mer prisgitt ektefellen enn andre.

Minoritetsfamilier med barn som har utviklingshemming har ofte mindre kontakt med hjelpeapparatet enn etnisk norske familier. I mange land er det familien og ikke staten som bidrar med ytelser og tjenester.

Å arrangere ekteskap kan være en strategi med hensikt å skaffe omsorg til personen som har en utviklingshemming, og familien ser ikke nødvendigvis noe galt med det. Ektefellen kan ha ingen eller manglende kjennskap til den utsatte sine utfordringer. Flere foreldre ser det som en plikt å få barna gift, og ekteskap sees av mange som den eneste mulige rammen rundt et seksualliv.

Les mer om tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Risikoutsatte voksne som har en annen seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika enn majoriteten (lhbtiq-personer), kan være ekstra utsatt for vold og overgrep fordi de kan

• være vant til å holde ting skjult
• ha vansker med å stole på eller betro seg til andre
• oppleve det vanskelig å fortelle om vold og overgrep av frykt for å miste sin anonymitet
• ha negative holdninger til egen seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk

Personer med annen seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller kjønnskarakteristika som søker asyl, kan være spesielt sårbare for fysisk og psykisk vold og seksuelle overgrep, både på asylmottak og i resten av samfunnet.

Personen kan

• være ute av stand til å forstå hvilke handlinger han eller hun blir utsatt for, eller ikke vite at handlingene er overgrep
• være fysisk avhengig av andre, for eksempel ved stell
• være psykisk avhengig av behandlere, venner eller andre
• være, eller oppfattes som, mindre i stand til å forsvare seg fysisk eller verbalt
• ha manglende evne til å sette grenser
• ha kommunikasjonsproblemer
• ha funksjonsnedsettelser og derfor bli oppfattet som lettere å lure eller manipulere
• ha få venner og lite nettverk
• være opplært til å respektere tjenesteytere (maktulikhet)
• være grunnleggende snill og gavmild og oppfattes som lettere å utnytte
• stille få eller ingen krav til omgivelsene eller hjelpeapparatet
• gjøre seg sårbar gjennom egen atferd, for eksempel ved å opptre voldelig, ruse seg eller oppsøke «uheldige» miljøer
• ønske å hjelpe den som begår overgrepet
• ikke ha gyldig eller permanent oppholdstillatelse
• være eller føle seg annerledes, og det kan i noen tilfeller føre til større sårbarhet
• være vant til å holde ting skjult
• oppleve negative holdninger i samfunnet og hjelpeapparatet som gjør det vanskeligere å være åpen
• ha en utfordring som gjør en spesielt synlig for andre. Dette kan gjøre personen sårbar for overgrep fra utenforstående som sier eller gjør ting fordi de har fordommer eller tror at personen også har nedsatt evne til å forsvare seg selv fysisk eller verbalt. Eksempler på slike overgrep:
  • mobbing
  • nedsettende kommentarer
  • mikroaggresjon (bruk av maktmekanismer)
  • fysisk vold
  • ran
  • å bli usynliggjort
  • å bli umyndiggjort
  • å ikke bli tatt hensyn til
• ha behov for hjelp, men likevel avvise hjelp eller ha en atferd som kan støte bort hjelpere. Det kan være vanskelig og utfordrende å komme i posisjon til å gi disse den bistanden og hjelpen de trenger. For eksempel:
  • personer med rusproblemer eller demens som trenger hjelp, men sier at de ikke vil ha det
  • personer som skader seg selv, og som sier at de vil ha hjelp, men som selv ønsker å definere hva de trenger