Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny
Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger og rutiner

SMISO/Nok. sentre - faglige retningslinjer for arbeid med barn

SMISO/Nok. sentre - faglige retningslinjer for arbeid med barn

Utarbeidet av: Bufdir

Publisert:

Skriv ut

Her finner du Bufdir sine faglige anbefalinger knyttet til barn som benytter seg av et Nok./SMISO senter. Med barn mener vi både barn og ungdom som er under 18 år. 

De faglige anbefalingene er delt inn i fire hovedområder: Tilbud til barn, Barnefaglig kompetanse, Rammer, Innhold og Metodikk. 

  • Kapittelet “Tilbud til barn under 18” gir en oversikt på hvem som kan motta et tilbud og grunnlagstenkningen i tilbud til barn ved et Nok./SMISO senter. 
  • Kapittelet “Barnefaglig kompetanse” beskriver hvilke kriterier som legges til grunn for å kunne jobbe med barn på et senter.
  • Kapittelet “Rammer” beskriver hvilke forutsetninger og formaliteter som må ligge til rette for å kunne gi et forsvarlig tilbud til barn.
  • Kapittelet “Innhold og metodikk” beskriver hvilke grunnlagsverdier, faglig og teoretisk forankring som ligger til grunn for arbeid med barn ved et senter. Det beskriver hvordan du i praksis kan gjennomføre samtaler. Det gis en oversikt over ressurser som er anbefalt brukt i forbindelse med samtaler med barn på et senter. 

De faglige anbefalingene om tilbud til barn under 18 er utarbeidet i samarbeid med Nok. Bergen og Nok. Norge.

Tilbud til barn under 18 år

Sentrene er primært et selvhjelpstilbud til voksne personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep, samt deres pårørende. Sentrene kan også ha et tilbud til utsatte under 18 år, dersom ressurser og faglige hensyn tillater det.

Sentrene som gir et tilbud til barn under 18 år skal følge Bufdir sine anbefalinger om tilpasset tilbud til barn som omtales her.

Sentrenes tilbud til barn er et supplement til andre hjelpetilbud. Det skal ikke erstatte andre hjelpetilbud, men kan være en del av barnets totale støtte i etterkant av seksuelle overgrep.

Tilbud til barn forutsetter at senteret har kontakt med foresatte eller omsorgsperson(er). Barnets foresatte eller omsorgsperson(er) skal i utgangspunktet alltid være koblet på saken og det skal ligge til grunn en samarbeidsavtale mellom foresatte og senteret (se eksempel på samarbeidsavtale).

Dersom situasjonen tilsier at foresatte ikke bør kontaktes, må leder eller eventuelt andre instanser kobles på og det må gjøres en avveining i samråd om barnet eller ungdommen kan få et tilbud ved senteret eller ved annen instans.

Sentre som har særskilt kompetanse og lang erfaring med samtaler med barn kan gi et samtale- og gruppetilbud til barn under 16 år. Sentrene har da et særlig barnefaglig ansvar og det er svært viktig at sentrene har retningslinjer for kontakt med og ivaretakelse av barn.

Det er ikke anbefalt å gi tilbud til barn under 12 år. 

Det er flere måter sentrene indirekte kan gi tilbud til barn under 16 år. Samtaler med pårørende til utsatte barn kan være en viktig form for indirekte hjelp til utsatte barn. Sentrene kan også gi tilbud til denne gruppen gjennom undervisning, veiledning og annen utadrettet virksomhet. 

Bufdir anbefaler å legge Nok. Norges faglige plattform tilpasset tilbud til barn under 18 år samt veileder om tilbud til barn til grunn for sentrenes tilbud til denne gruppen. Se Nok. Norges faglige plattform her.

Tilbudet til barn og unge under 18 år skal ha et hovedfokus på barns mulighet til å hele etter et overgrep. Tilbudet til barn og unge innebærer et ekstra ansvar for støtte og oppfølging, for å sikre at barnet får riktig hjelp til riktig tid. Barn har begrensede valgmuligheter i kraft av at de er barn. Det gjelder også barn på et Nok./SMISO-senter.

For at barn skal vokse opp i et trygt og sunt miljø, er det behov for at flere mennesker er aktivt og ansvarlig til stede i barnas liv. Å gi god hjelp til selvhjelp til et barn inkluderer dermed omsorgsbasen. Dette er grunnlagstenkningen i arbeid med barn og unge på SMISO/Nok.-sentre.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer «empowerment» som en prosess der personer oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker deres liv. Det kan oversettes med myndiggjøring eller «å gjøre sterk».

Selvhjelps-begrepet bygger på ideen om at alle mennesker har ressurser som kan aktiveres, gjenerobres og mobiliseres når vi møter utfordringer som gjør livet vanskelig. Når disse er vanskelige å få tak på, kan man få veiledning og støtte til å hente dem frem. Hjelp til selvhjelp er et begrep som først og fremst brukes i tilknytning til voksne personer. Fokus på den enkeltes ansvar for eget liv, helse og prosess kan ikke stå alene når vi forholder oss til barn og unge.

I tilfeller der barn eller unge oppsøker sentre uten å ha snakket med andre om overgrep, er det senteret sin rolle å hjelpe barnet til å etablere kontakt med rett instans, som barnevern, barnehus eller politi.

Nok./SMISO-sentre kan være en aktør i etterkant av avdekket overgrep. Det vil si at overgrepet er kjent for omsorgsgiver og/eller barnevern/barnehus. Avdekking skal i hovedsak være dokumentert gjennom tilrettelagt avhør på et barnehus, barneverntjenesten eller annen offentlig instans før kontakt med senteret. 

I saker der barn er utsatt for problematisk og skadelig seksuell atferd fra andre barn og unge, kan situasjonen for det utsatte barnet/ungdommen se annerledes ut, og kriteriene ovenfor er ikke alltid til stede.

Barnet er gjerne i direkte eller indirekte kontakt med utøver ved at de går på samme skole, eller bor i nærmiljøet. Et tilbud til disse barna kan dermed innebære et samarbeid med skole og andre i barnets hverdag.

Barnefaglig kompetanse

Barn som benytter tilbud ved et senter, skal være tilknyttet egen barnefaglig veileder ved senteret. Barnefaglig veileder er ansvarlig for oppfølging av barn og samarbeid med omsorgsgivere/hjelpeapparat så lenge barnet mottar tilbud ved senteret. Det anbefales at sentre som gir tilbud til barn mottar ekstern veiledning fra for eksempel Regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), Barnehus eller andre ressurser på feltet.

Barnefaglig kompetanse omfatter oversikt og kunnskap om: 

  • barns omsorgsbehov og utvikling (normalutvikling) 
  • barn som er utsatt for incest, seksuell vold og overgrep og hvordan det påvirker fysisk, psykisk helse, reaksjoner og barns strategier for mestring
  • overgrep og virkning på familierelasjoner/ foreldreveiledning 
  • utviklingstraumer
  • dissosiasjon
  • traumesensitiv omsorg
  • hvordan snakke med barn om sensitive temaer
  • kartlegging av barnets livssituasjon og lidelsestrykk
  • barns rettigheter etter lov- og regelverk, som barneloven, barnevernloven, helselovgivningen, voldsoffererstatning, barnekonvensjonen, og lignende 
  • kunnskap om barns tjenestetilbud og når de ulike instansene skal involveres
  • barns rett til medvirkning, å uttale seg og bli hørt etter Barnekonvensjonen og annet lovverk.
  • samarbeid med barnehuset 
  • oversikt over hjelpetilbud særlig rettet mot barn utsatt for overgrep: barneverntjenesten, barnehuset, BUP, eller lignende. 
  • samarbeid med barnevernet/ tverretatlig samarbeid 
  • vurdere når opplysningsplikten til barneverntjenesten blir utløst

Rammer for tilbudet til barn ved senteret

Barn har lovfestet rett til nødvendig helsehjelp. Det er avgjørende at barn sikres denne retten på best mulig måte. Senterets tilbud til barn skal ikke erstatte lovfestet rett til helsehjelp, men fungere som et supplement. I noen tilfeller vil senterets tilbud til barn innebære hjelp til å iverksette nødvendig helsehjelp i det offentlige.

Ved første henvendelse til senteret er det svært viktig at du vurderer om dette er riktig sted for barnet å få hjelp. Dersom vurderingen tilsier at senteret er rett instans, er det viktig å presisere hvilke livsområder/tema i barnets liv senteret kan hjelpe med. 

Det er viktig at barn som bruker et Nok./SMISO-senter har tilstrekkelig beskyttelse, omsorg og nødvendig oppfølging rundt seg.

Det er derfor viktig å kartlegge barnets situasjon og sørge for at man har tilstrekkelig informasjon og kontaktopplysninger før man gir tilbud til et barn.

Nok.-sentre og SMISO-sentre har ikke krav om journalføring. Det er i midlertid mulig å føre journal, så lenge journalen oppbevares i henhold til gjeldende regelverk.

Det er avgjørende at det dokumenters i offentlig instans at barnet er tilknyttet et senter. Dette kan være fastlege, barnevern, BUP eller andre offentlige instanser.

Det må være en tydelig avklaring av roller mellom senteret og øvrige instanser. Det må komme tydelig frem at senteret ikke fører journal, at tilbudet er et supplement og ikke en erstatning for behandling i spesialisthelsetjenesten eller et tiltak i regi av barnevernet. 

Samarbeid krever skriftlig fritak fra taushetsplikt

Å gi et tilbud til barn forutsetter et formelt samarbeid med foresatte og/eller offentlig instans som har daglig omsorg for barnet.

Barnet, foresatte og eventuell offentlig instans inviteres inn til et avklaringsmøte. Dersom barnet er under 18 år, skal det som hovedregel opprettes en skriftlig samarbeidsavtale mellom senteret og den som til enhver tid utøver daglig omsorg for barnet.

Dersom et barn over 16 år ikke ønsker å informere foresatte av grunner som vurderes som tungtveiende, bør dette vurderes. Nok./SMISO-senteret må da undersøke om det er forhold som utløser opplysningsplikten til barnevernet. 

Når barn som ønsker å benytte senterets tilbud har uttalte vansker som går ut over deres daglige funksjon, er det en forutsetning at de er tilknyttet øvrig hjelpeapparat. Eksempler på dette kan være skolevegring, psykisk vansker som depresjon eller andre vansker, eller selvskadende atferd.

Øvrig hjelpeapparat kan være Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), barneverntjenesten, familiesentre, barnehus, med mer. Dette er for å sikre at barn får hjelp der de har rett til det, og der krav til dokumentasjon er lovfestet. I tilfeller der nødvendig hjelpeapparat ikke er koblet inn, kan senteret bistå med at dette blir igangsatt.

I noen situasjoner kan det være hensiktsmessig at barn ikke mottar tilbud fra et senter. Eksempler på dette kan være barn og unge som er innlagt på barnepsykiatrisk sykehus, barn og unge med alvorlig spiseforstyrrelse, alvorlig rusbruk, med mer.

Noen barn og unge er i en livssituasjon der stabilisering av andre faktorer i og rundt barnet er nødvendig før de kan ha utbytte av samtale- og/eller gruppetilbud ved et senter. I slike situasjoner er ikke tilbud ved et senter tilrådelig før barnets situasjon er mer stabil. Gjør en vurdering i samråd med kolleger og i nær dialog med omsorgsgiver, eventuelt behandler/ barnevern i slike tilfeller.

Senterets tilbud skal ikke være en erstatning for psykologisk behandling eller bevege seg mot politiets eller barnevernets arbeid.

Sentrene ikke har journalplikt, og det er derfor avgjørende at samarbeidende instanser som har behandlingsansvar og journalplikt, er informert og orientert om barnets tilbud ved et senter. På denne måten vil informasjon om bruk av senteret bli registrert og tatt vare på i henhold til retningslinjer for journal. Eksempler på slike instanser er BUP, barneverntjenesten, helsesykepleier og fastlege. 

Det skal imidlertid føres arbeidsnotater i saker der barn er under 18 år. Notatene skal være digitale og tilgangsstyrt. Det betyr at det er begrenset og definert hvem som har innsyn.

Kartleggingsskjema, samarbeidsavtaler, fritak fra taushetsplikt i forbindelse med samarbeid og andre relevante dokumenter som omhandler barnet skal lagres i en tilgangsstyrt barnemappe. 

Premisset for tilbud ved sentrene er at barnet eller ungdommen selv ønsker å komme til senteret og er aktiv deltaker i egen prosess.

Barn og unge skal i hovedsak skjermes fra senterets øvrige tilbud til voksne slik at de ikke er eksponert for voksne som er midt i sin egen bearbeidingsprosess. 

Det er avgjørende at ansatte som gir et tilbud til barn har satt seg inn i - og etterlever opplysningsplikten og avvergeplikten.

Dersom det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, har ansatte plikt til å melde til barneverntjenesten eller politiet. Jf. Lov om barneverntjenester § 13-2

Alle i Norge har avvergeplikt. Avvergeplikten går foran taushetsplikten. Dersom vi får kjennskap til at det foregår eller vil kunne skje volds- eller seksuallovbrudd har vi plikt til å avverge ved å varsle politi eller barnevern. Jf. Straffeloven §196 .

Tiden bearbeiding og heling tar i barnets liv, er ulikt. Dette kan være avhengig av overgrepets art og støttende og belastende faktorer rundt barnet.

Behovet for å jobbe med tematikken på et senter kan skje i ulike avgrensede perioder i barnets liv, for eksempel knyttet opp mot nye faser - kjærester, rettssak, og lignende. Den samlede tiden barnet trenger i sin egen prosess vil være lengre enn tiden et barn mottar tilbud ved et senter. Det er i barnets hverdag og barnets nære relasjoner den viktigste jobben gjøres.

Det er vanlig å avtale et visst antall samtaler ved senteret. Når det er noen få avtaler igjen, bør det bør gjøres en helhetlig vurdering av om man bør fortsette med samtaler, eller om man skal planlegge for en avslutning av samtaleforløpet.

Forebygg at barnet utvikler en «offeridentitet». Langvarig og hyppig bruk av et senter kan i verste fall bidra til dette. Her har sentre som jobber med barn under 18 år et viktig etisk ansvar.

Vis barnet at senteret er et lavterskeltilbud. Det kan komme nye faser i livet, der det kan være godt å ta opp kontakten igjen, og jobbe målrettet med konkrete temaer i en begrenset periode. 

Innhold og metodikk

Ethvert overgrep er en høyst individuell opplevelse. Konsekvensene etter overgrep, og hva et barn opplever som vanskelig kan være ulikt. Hvem som har utsatt dem for overgrepet, og hvilke rammefaktorer som ligger til grunn har ofte konsekvenser for hvilke lidelsestrykk, dilemmaer og utfordringer barnet opplever i hverdagen her og nå. Den viktigste oppgaven er å lytte til barnet og møte barnet der det er.

Mange barn og unge opplever ulike utfordringer etter seksuelle overgrep. Det kan handle om kropp og seksualitet, venner, familie, hvordan håndtere situasjoner som trigger reaksjoner knyttet til opplevelsene deres, og hvordan mestre hverdagen. Mange lurer på hva som er normalt å føle og tenke, og lurer på hvordan de skal klare å regulere følelser på en bedre måte.

Formålet med et samtaletilbud er ikke behandling, men at det skal ha en prosessorientert tilnærming på barnets premisser. Målsetting er å tilby psykoedukasjon og bearbeiding av traumer etter krenkelsen.

Barn og unge utsatt for seksuelle overgrep kan deles i fire hovedgrupper. Hovedområdene kan i mange tilfeller overlappe hverandre. Det kan likevel være hensiktsmessig å se disse som ulike områder, siden problematikken og arbeid knyttet til hvert område kan arte seg forskjellig. Det er også viktig å huske at det er tilfeller der utøver er ukjent. 

Overgrepet er begått av en person barnet har et tillitsforhold eller har en avhengighetsrelasjon til. Det kan være i familie eller slekt, venner av familien, lærer, trener, kjæreste og lignende. I mange tilfeller er det snakk om gjentatte overgrep over tid.  

I mange tilfeller er det snakk om enkeltstående hendelser. Seksuelle handlinger uten samtykke skjer ofte i forbindelse med uteliv eller festing. Rus er ofte (men ikke alltid) involvert.

Seksuell skadelig atferd er betegnelsen som brukes når det er snakk om seksuelle grenseoverskridelser begått av en person under 18 år. Det kan være snakk om venninne, klassekamerat, eller andre. Disse tilfellene skiller seg fra tilfeller der utøver er voksen, siden barnet i mange tilfeller må forholde seg til den som har utøvd handlingen i hverdagen, enten direkte eller indirekte.

Barn og unge under 18 år som har problematisk og skadelig seksuell atferd kan få tilbud om spesialisert hjelp gjennom andre instanser som barneverntjenesten, barne- og ungdomspsykiatri (BUP) eller andre kommunale tilbud.

Straffbare handlinger av seksuell karakter som har funnet sted over kommunikasjon på internett. Det kan være at barnet har delt bilder av seg selv, at det har vært kommunikasjon mellom utøver og barnet, og/eller at barnet har gjort ting via video. Billedmateriale som er delt kan deles videre, og barnet kan ikke kontrollere hvem som ser det. Utøver kan ved nettrelaterte overgrep være en person barnet ikke kjenner fra før.

Ved å gi barnet mulighet til å fortelle historien på egne premisser, bidrar man til at barnet kan integrere historien i egen biografi. Barn som har vært gjennom avdekkingsfase, tilrettelagt avhør og lignende, har måttet fortelle historien under rammer som også har et juridisk aspekt, og et mål om avdekking og informasjon slik at barnet kan beskyttes og tiltak iverksettes.

Barn og unge som får tilbud om samtaler på et Nok./SMISO senter skal kunne fortelle sin historie på egne premisser, med fokus på hva som er viktig for barnet. Det overordnede målet er at barn og unge som har opplevd seksuelle overgrep kan vokse seg sterke og trygge. 

På senteret skal barn og unge bli møtt med forståelse knyttet til deres opplevelser og utfordringer i hverdagen. De fleste barn og unge ønsker først og fremst å bare være “vanlige”. I samtaler bør det jobbes med integrering av opplevelser, normalisering, «avskamming» og hjelp til regulering av følelser. 

Barn og unge skal gis kunnskap for å forstå og håndtere egne reaksjoner slik at de kan mestre overveldende situasjoner på bedre måter. Der det er mulig, kan det legges til rette for å møte andre barn og unge med lignende opplevelser som de selv. 

Det er tre sentrale elementer i traumesensitivt arbeid med barn: 

  1. å oppleve senteret som et trygt sted 
  2. å få hjelp til å regulere egne følelser 
  3. å få hjelp til å etablere relasjoner til andre 

Nyere forskning viser at hjernens utvikling påvirkes negativt av belastninger vi opplever. For eksempel vil barn som lever i utrygghet utvikle stor kapasitet til å oppfatte fare og ta forholdsregler for å tilpasse seg og overleve i situasjonen. Dette skjer på bekostning av å utvikle andre evner, for eksempel utforskning, analyse og tilknytning til andre. Samtidig har hjernen stort potensiale til utvikling og forandring gjennom nye, positive erfaringer. 

Å skape nye og positive opplevelser, er sentralt i traumebevisst arbeid for barn på et Nok./SMISO-senter og innebærer å:

  • legge til rette for at barnet opplever trygghet
  • gi barnet og forelderen kunnskap om konsekvensene seksuelle overgrep har for barn og hva man kan gjøre for å få det bedre (psykoedukasjon)
  • være oppmerksom på egne følelser og reaksjoner i møte med traumatiserte barn og å bevisstgjøre omsorgsgiveren om dette

Psykoedukasjon handler om å gi barn og omsorgsgivere opplæring slik at de kan forstå og ha innsikt i traumesymptomene. Dette reduserer angst og usikkerhet og fører til økt opplevelse av kontroll, som kan føre til bedring i seg selv.

Gjennom psykoedukasjon skapes også et felles språk for hvordan man kan gjenkjenne og jobbe med reaksjoner etter egne traumer. Dette gir et optimalt utgangspunkt for samarbeid og bearbeiding av opplevelsen.

I psykoedukasjon er det viktig å sikre at forklaringen gir mening for den man snakker med. Man bør tilpasse forklaringen slik at det faller naturlig for en selv, og bruke et språk som er forståelig. Vi kan fremme forståelse og riktig nivå ved å stoppe opp jevnlig og sjekke om barnet/ungdommen kjenner seg igjen i det vi forteller.

Vi kan også høre om vedkommende har noen eksempler på situasjoner der dette kanskje har skjedd eller vi kan hjelpe med å skape den sammenhengen basert på det hen allerede har forklart. Det å bruke visuelle hjelpemidler fremmer hukommelse, læring og forståelse.

Normalisering er for mange motgift mot skam. De fleste barn og unge ønsker først og fremst å bare være “vanlige”. Når barn gis kunnskap om normale tanker og reaksjoner etter overgrep bidrar dette til at barn ikke føler seg så annerledes. Kunnskap om hva som er vanlig for de fleste barn og unge som ikke har opplevd seksuelle overgrep er også viktig å formidle. Barnet kan gjenkjenne seg og lettere oppleve seg som en del av et fellesskap.

Fokus på normalitet og mestring samtidig som man anerkjenner at barnet har en ekstra bagasje med seg kan forebygge utvikling av en offerrolle. Normalisering er viktig også for barnets omsorgsgivere, og kan gjøre dem tryggere i forelderrollen knyttet til omsorg, frihet og grenser.

Barn utsatt for seksuelle overgrep har med seg en erfaring av å ha blitt fratatt kontroll. Dette har oftest blitt erfart kroppslig, i tanker og følelser. Traumereaksjoner og opplevelsen av tap av kontroll fører i mange tilfeller til ulike reaksjoner.  Dette kan være selvskading, rus, spiseforstyrrelser, isolasjon, aggresjon samt en mengde andre uttrykk.

I et selvhjelps- og friskhetsperspektiv ses dette som kompenserende strategier. Det vil si mestringsstrategier barnet bruker for å håndtere seg selv og tilværelsen. De prøver så godt de kan med det de kan. 

I samtaler ved senteret skal barnet i så stor grad som mulig erfare at de har kontroll, frihet og valgmulighet. På denne måten kan de få nye erfaringer. Barn og unge får bruke tiden og rommet på egne premisser. Veileder har et overordnet ansvar for relasjon, retning og utbytte av samtalene.

Flere momenter legger til rette for en god samtale. Sentrale forutsetninger er for eksempel:

  • Skap forutsigbarhet ved å forberede barnet på samtalen.
  • Etabler god kontakt med barnet i starten på samtalen, hver gang.
  • Tilpass form og innhold til barnet det gjelder og samtalenes tema.
  • Hjelp barnet til å etablere et språk for opplevelsene sine.
  • Still åpne og konkrete spørsmål.
  • Velg en metode for å snakke med barnet som er tilpasset barnets alder og temaene for samtalen.
  • Ta hensyn til at barnet kan være i indre kaos. Barnet kan trenge tid og at du gjentar viktig informasjon.
  • Gi konkret informasjon som kan hjelpe barnet til å rydde i tankene, skape oversikt og forståelse av situasjonen.
  • Vis anerkjennelse og empati når barnet forteller om sine opplevelser.
  • Gi rom for barnets negative følelser som frykt, sorg, savn og fortvilelse. Gjør det tydelig at du ikke er redd og tåler barnets følelser.
  • Vær sikker på at barnet forstår spørsmålet eller temaet dere snakker om. Gjør en kort oppsummering eller spør barnet underveis om du har forstått riktig/om barnet har forstått deg.
  • Pass på at du har barnets oppmerksomhet gjennom samtalen. Vær oppmerksom på barnets kroppsspråk. Gå over til en annen aktivitet eller innled samtalens sluttfase hvis barnet sliter med konsentrasjonen, for eksempel blir urolig eller veldig stille.
  • Ta hensyn til at barnet kan ha ambivalente følelser overfor overgriper. Barnet kan veksle mellom å være sint på, redd for vedkommende og samtidig glad i og savne vedkommende.

De fleste barn opplever samtaler om sin situasjon og om det de har opplevd som positivt, men også krevende. Forberedelser, god gjennomføring og oppfølging etter samtalen er derfor viktig.

Før du har samtaler med barnet, skal du ha hatt en samtale med forelderen som har tatt kontakt med senteret, eventuelt den som har daglig omsorg for barnet hvis dette ikke er forelder. Dette kan gi deg oversikt over barnets situasjon. Samtidig kan barnet ha sin helt egen opplevelse, som kun barnet selv kan formidle til deg.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og eventuelt forelders kontaktperson ved senteret. Det er forelder som har omsorgsansvaret for barnet. Gjennom samarbeidet med barnet kan du også få nyttige innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Når barn går på skolen skal samtalene fortrinnsvis foregå om ettermiddagen. Avtalene bør ikke kollidere med fritidsaktiviteter som barnet deltar i. Ved samtaler i skoletid kan det skrives bekreftelse om samtale fra senteret, slik at gyldig fravær blir dokumentert. Barn skal fortrinnsvis bli fulgt av en omsorgsgiver når de kommer til samtale ved et senter. 

Legg til rette for en felles samtale med barn og omsorgsgiver i begynnelsen av et samtaleforløp, og inviter inn omsorgsgiver et stykke ut i samtaleforløpet og ved avslutning av samtaleforløp. Husk kartleggingsskjema. Det kan være praktisk å gi tilbud om parallelle samtaler med barn og forelder i tilfeller der forelder ønsker råd og veiledning for egen del. Dette legger også godt til rette for spontane fellessamtaler når temaer rundt barn-foreldrerelasjonen kommer opp. 

Før du kan forvente at barnet er motivert til å snakke om vanskelige opplevelser og følelser, må du jobbe med å bygge tillit og etablere en god relasjon til barnet over tid. Dette kan du gjøre gjennom at dere prater om nøytrale tema i begynnelsen. Det er viktig at barnet opplever at du er interessert i hele barnet, ikke bare tematikken seksuelle overgrep. Samtidig er det viktig at du er tydelig på at her kommer vi til å forholde oss til det som har skjedd, og hvordan det påvirker hverdagen til barnet.

Det er også viktig at du forteller litt om deg selv. Vær personlig uten å bli privat. Trekk frem felles interesser som går på tvers av alder. Det kan være noe dere begge liker, som musikk, en serie, sommerferie, og lignende. Dere kan også tegne, male, gå en tur mens dere prater, spille gitar, eller gjøre andre ting sammen. 

Når du snakker med barn om hva som har skjedd, kan du hjelpe hen til å sette ord på opplevelsene og å finne forklaringer på disse. Dette kan sette barnet bedre i stand til å utvikle et språk for å uttrykke sine følelser, reaksjoner og behov. Det kan gjøre det enklere for barnet å fortelle om og reflektere over vanskelige opplevelser.

Hvis barnet klarer å forstå sine egne reaksjoner, kan de settes i sammenheng med hva det har opplevd. Dette kan bidra til økt selvinnsikt og selvutvikling. Det kan også redusere stressreaksjoner knyttet til negative opplevelser og minner.

Gjennom samtalene kan barnet bearbeide opplevelsene og utvikle mer hensiktsmessige strategier for å håndtere (og dermed redusere) negative følelser. Du kan hjelpe barnet til å forstå at det ikke har skyld i det som har skjedd. Du kan også hjelpe barnet til å forstå hvordan det brukte sine ressurser i forbindelse med overgrepene for å håndtere situasjonen best mulig.

Å få snakke med andre om overgrepene, kan redusere følelsen av skam og skyld. Bedre håndtering av negative følelser kan gjøre barnet mer mottakelig for hjelp til å mestre utfordringer i hverdagen, som for eksempel skole, forholdet til foreldre, venner og lignende.

Reserver rom til samtalen. Rommet bør være et sted hvor dere ikke blir forstyrret og som er tilrettelagt for samtaler med barn. Å bruke samme rom hver gang bidrar til trygghet og forutsigbarhet for barnet. 

La barnet styre mye av samtalen, mens du bekrefter og følger barnets initiativ. Gi rom for å snakke om temaer som barnet er opptatt av, selv om det ikke inngår i din plan for samtalen. Ta gjerne opp først det barnet ønsker å snakke om. Det kan gjøre barnet mer mottakelig for å snakke om temaer dere tidligere er blitt enige om, men som er mer krevende etterpå.

Regelmessige samtaler kan være nødvendig for å bygge opp tillit hos barnet. Det kan gi barnet en følelse av å bli sett og verdsatt, at deres opplevelse situasjon blir tatt på alvor. Du viser barnet konkret at du oppriktig ønsker å hjelpe. Dette kan øke barnets opplevelse av trygghet. Det gir deg også gode muligheter til å observere barnet og dets utvikling over tid.

Hvordan du kommuniserer med barnet vil påvirke hvordan samtalen utvikler seg og hvilken informasjon du får. For å legge til rette for god kommunikasjon, kan du etablere kontakt før du introduserer vanskelige temaer gjerne innlede med:

  • "Jeg kjenner deg ikke, og derfor lurer jeg på ..."
  • "Fortell meg slik at jeg kan forstå hva som skjedde ..."
  • Jeg vil gjerne høre mer om ...
  • Forklar hvordan ...
  • Stille åpne spørsmål, start med: Hvem, hva, hvor eller hvordan?
  • Ta utgangspunkt i det barnet forteller, still oppfølgingsspørsmål hvis nødvendig
  • Unngå ja- og nei-spørsmål for å bekrefte eller avkrefte dine eller andres antagelser
  • Lytte mer enn å spørre
  • Være aktivt lyttende: gi nonverbale signaler og korte verbale bekreftelser på at du er oppmerksom på hva barnet forteller deg
  • Tåle stillhet
  • La være å presse barnet til å svare på dine spørsmål

Gjennom bruk av åpnende kommunikasjon, kan du under samtalen gi barnet støtte og anerkjennelse på flere måter:

  • avklar hvilke temaer barnet er opptatt av
  • ta utgangspunkt i barnet spørsmål og forklar enklest mulig
  • oppklar misforståelser som barnet har
  • anerkjenn barnets følelser og reaksjoner
  • identifiser hva som kan hindre en god samtale for barnet

Utgangspunktet for samtalene er at både du og barnet trenger å gi og å motta informasjon. Barnet trenger å snakke om hva som har hendt og hva det har ført til, å spørre om alt det lurer på og ikke forstår, i tillegg til å formidle hva det ønsker videre. Legg derfor opp til at samtalene kan bli en prosess preget av mest mulig gjensidig dialog.

Ha nødvendig materiale tilgjengelig i samtalerommet, som bøker, billedmateriell, filmer, samtalekort eller bruk rollelek. Barnet kan gjerne få en bok hvor hun eller han samler fortellinger og tegninger som lages gjennom samtalene. Når barnet opplever at vanskelige erfaringer gjennom samtalene "arkiveres" mellom to permer, kan det dempe det følelsesmessige trykket.

Det er ulike temaer som kan komme opp i samtaler med barn på et senter: Fortelling av historien på egne premisser, gjenkjenne og jobbe med triggere, se på mestringsstrategier og finne nye, og hjelp til bedre samhandling med trygge voksne. 

Toleransevinduet i praksis og hverdagsmestring er eksempel på et gjennomgående tema i samtale om barnets livsverden. Eksempel på andre vanlige temaer: Skole, venner, familie, kjærester/seksualitet, grenser og gleder, mat, søvn, selvskading, interesser, serier, musikk og sosiale medier.  

I samtalene bør også positive ting i barnets liv settes på dagsorden. Det kan for eksempel være om skolen, venner, familielivet. Dette kan styrke barnets opplevelse av verdi og mestringsfølelse, og være utgangspunkt for å finne mulige løsninger på utfordringene barnet er stilt overfor.

Avslutt med en kort oppsummering av samtalen. Fokuser på mestring og styrker som barnet har vist gjennom evnen til å dele og forholde seg til tunge tema. Trekk også frem positive elementer barnet har delt, eller nye ting hen har oppdaget i løpet av samtalen.

Planlegg neste samtale sammen med barnet. Led barnets oppmerksomhet ut av samtalens tema og inn i det mer dagligdagse som kommer etterpå.

“Hva tror du det blir til middag når du kommer hjem? Skal du være med/game med noen etterpå? Hvilken serie ser du på for tiden? Skal du se den etterpå?  “Det regnet før i dag, lurer på om det har sluttet nå som du skal ut døren snart. Blir du hentet av noen?” 

Noen ganger er det lettest for barnet å forholde seg til spørsmål som ikke vekker ensomhetsfølelse eller isolasjon. Har barnet få venner, er det lurt å spørre om noe ikke-relasjonelt for å lede fokus ut av samtalerommet.

Været, serier, er eksempler på dette. Når barnet har relasjoner som er gode og trygge, kan det være en fordel å stille spørsmål knyttet til disse, for eksempel “hvem skal du være med? Hvem henter deg?

Hvis dere har snakket om krevende temaer, kan du forberede barnet på mulige reaksjoner i etterkant av samtalen. Du kan anbefale barnet å si fra til forelder/omsorgsperson om at det har vært krevende tema i dag. Dermed kan barnet lettere lene seg til omsorgen hjemme og forelder kan være ekstra oppmerksom på barnet. Det kan også være nyttig å gå gjennom med barnet hva hen opplever mest støttende hjemme. Er det en som spør, en som er stille, men oppmerksom og nærværende, er det en armkrok, film og popcorn? Hvis barnet synes det er vanskelig å fortelle foreldre hva det trenger, vær behjelpelig med å videreformidle.

Det kan oppstå situasjoner som krever at barnet får rask hjelp og oppfølging av helsepersonell eller barnevern. Eksempel på situasjoner der det skal kontaktes andre instanser for hjelp eller behandling:

  • Suicidalitet/suicidal atferd
  • Spiseforstyrrelser
  • selvskading
  • Rus
  • Avdekking av nye overgrep

Avslutninger er også overganger. Gode overganger gir gode springbrett videre til andre arenaer der barnet kan bruke det de har lært gjennom samtaler til å oppleve økt mestring og glede. 

En del barn utsatt for seksuelle overgrep har vonde opplevelser knyttet til avslutninger. Dette kan være i form av brudd i nære relasjoner, enten med viktige voksne i livet, eller med overgriper som de kanskje også er glad i. Det kan også være brudd i form av flytting og skolebytte.

Avslutninger kan på den måten aktivere vanskelige følelser og forbindes med tap. Å legge til rette for trygge og gode avslutninger på samtaleforløp er viktig. En god avrunding av et samtaleforløp kan i seg selv ha styrkende virkning for barnet.  

Gi barnet forutsigbarhet om at en start også har en avslutning. Det er viktig allerede i starten av et samtaleforløp å fortelle at samtaler eller andre tilbud ved et senter, er for en periode. Målet er å få det bra/bedre i hverdagen på barnets egen arena.

Eksempler på hvordan man kan introdusere temaet avslutning i oppstarten:  

"Nå, i løpet av en periode kan vi prate sammen. Den kan være kort, eller litt lengre. Målet er at du skal ha mer lyst til å være alle andre steder enn her etter hvert. Det er ingen som har det helt topp som vil bruke tiden sin på et Nok./SMISO-senter. "

"Målet er du kan gjøre andre gøye ting. Som å være med venner, dyrke interesser, være ute i verden og leve livet ditt der. Være et helt vanlig barn/ungdom."

Mange samtaleforløp kommer til en naturlig avslutning. Det kan være ved overganger, for eksempel sommerferie, skolebytte, eller når et konkret mål man har jobbet med som nå er gjennomført. I andre tilfeller er det viktig å ha et bevisst forhold til prosessen og ta regi på avslutningen. Eksempelvis når man ser at det er hensiktsmessig og til beste for barnets videre utvikling på egen arena. Selvhjelpsmodellen kan brukes til å orientere seg om hvor barnet er, og hva som gir best grunnlag for videre vekst, og hvilken arena som er best for dette. 

De fleste barn kommer til et naturlig punkt der de har mindre fokus på overgrep og reaksjoner i hverdagen.  Det kan bli naturlig med lengre intervaller mellom hver samtale.  

Det er viktig å være åpen og ærlig om at et samtaleforløp går mot en avslutning.  Barnet kan ha dårlige erfaringer med avslutninger og sidestiller disse med avvisning. Noen ganger er det den voksne selv som vegrer seg for å tematisere at man går mot en avslutning.

Frykt for å avvise barnet kan noen ganger være til hinder for at man ser ressursene i barnet og betydningsfulle relasjoner i barnets hverdag. Ethvert barn og situasjon rundt barnet er forskjellig. Derfor er det viktig å ta en helhetlig vurdering av når og hvordan det er rett å avslutte. Et viktig overordnet mål er forebygge etablering av offerrolle. 

  • Synliggjøre prosessen og hva barnet kan og er styrket på fra første møte fram til her og nå 
  • Fremtidsscenario - skrive ned, eller tegne drømmer og mål. 
  • Overføring av prosessen videre - hos barnet - til foresatte - til hjelpeapparat
  • Tilknytning til trygge voksne i livet videre - Invitere foreldre/omsorgsgivere inn til en oppsummerings- og avslutningssamtale
  • Gi rom for å ta kontakt på et senere tidspunkt hvis behov for en runde med hjelp til selvhjelp melder seg. Det kan være knyttet til nye situasjoner og utfordringer i barnets liv.
  • Synliggjøre flokken rundt barnet ved hjelp av kreative uttrykk 
  • Ritualer for gode avslutninger - avslutningsfest, diplom, eller annet symbol å ta med hjem.

Formålet med gruppetilbud er å legge til rette for at barn og unge kan møte andre som har en overgrepsopplevelse der de kan oppleve et fellesskap rundt et tabubelagt tema. Dette kan forebygge opplevelsen av å føle seg unormal og isolert i forhold til jevnaldrende.

Mange barn har vært utsatt for overgrep i en situasjon hvor de var alene med overgriper. Det å oppleve “å stå sammen” i en gruppe svekker opplevelsen av maktesløshet, styrker følelsen av egenverd og at den enkelte ikke lenger står alene i forhold til sin historie. Deltakelse i gruppe kan gi barnet innsikt i andre barns mestringsstrategier.

Tilbakemeldinger fra jevnaldrende kan ha sterkere effekt enn om den kommer fra voksne. Det gjelder både deling av glede og begeistring og av vanskelige erfaringer.

Utfordringer ved et gruppetilbud

Utfordringer ved et gruppetilbud kan for noen være at samtidig som det kan være en lettelse å høre at man ikke er alene med sine opplevelser, kan det også være belastende å få innblikk i andres historier. Metodikk og gruppeledelse blir derfor av særlig betydning. Det er ikke anbefalt at man går inn i detaljer rundt overgrepene i gruppe, siden dette kan virke retraumatiserende for barn. Det å kunne samles rundt et tema eller en aktivitet kan oppleves tryggere og mer lystbetont enn temaet seksuelle overgrep alene. Det er også regulerende.

Kontakt med omsorgsgivere

Det er viktig at gruppedeltakernes omsorgsgivere er koblet på fra starten - og på slutten av gruppen. Det kan være fruktbart å tilby et parallelt gruppetilbud til omsorgsgivere samtidig som barn får et gruppetilbud. På den måten kan også foresatte oppleve fellesskap, og brobygging mellom barn og omsorgsgiver styrkes.

Eksempler på grupper egnet for barn og unge:

  • Musikkgruppe
  • Tankeviruskurs
  • Livets tre - gruppe
  • Kreativ gruppe
  • Mestringsgruppe (Psykoedukasjon og fokus på ressurser og hverdagsmestring)

Det er utviklet en rekke modeller og ressurser som kan brukes i traumesensitivt arbeid med barn. En stor del av dette kan brukes ved senteret og er tilgjengelig på nett.

Den tredelte hjernen er en nyttig modell for å beskrive barns tilsynelatende uforståelige reaksjoner, følelser og handlinger. Hjernen ses på som bestående av tre deler: «sansehjernen», «følelseshjernen» og «tenkehjernen». Delene har forskjellige funksjoner og forskjellige måter å reagere på belastninger på. For at hjernen skal fungere godt, trengs det godt samarbeid mellom disse delene.

Ressurser på nett:

Toleransevinduet er lettfattelig og intuitiv metafor både for deg som ansatt og for brukere. Det framstiller den optimale følelsesmessige aktiveringen for å kunne nå inn til vedkommende – ikke for høyt og ikke for lavt. Barn som har opplevd seksuelle overgrep har ofte et smalt toleransevindu. Når barnet går ut av sitt toleransevindu, kan det endre utviklingsnivået og fremstå som langt yngre enn det alderen tilsier. Å regulere den følelsesmessige tilstanden kan være et nødvendig steg på veien til å regulere atferd.

Samregulering handler om hvordan du som ansatt eller omsorgsgiver/forelder kan «hente inn» et overaktivert eller underaktivert barn i sitt toleransevindu, ved å være trygg og aktiv til stede. Dette kan for eksempel foregå ved at du retter oppmerksomheten mot barnet ved å se, høre, snakke med og fysisk berøre barnet. Du kan hjelpe barnet til ro på ulike måter, som for eksempel gjennom:

  • Oppmerksomhet på sansene
  • Pusteøvelser
  • Avspenningsøvelser
  • Aktiviteter tilpasset barnets alder og hva det opplever som lystbetont:
  • Musikk, dans
  • Ridning/kontakt med andre dyr
  • Ulike typer fysisk aktivitet

Det er viktig at barnets forelder får kunnskap om hvordan en kan integrere aktiviteter som bidrar til å regulere barnet i hverdagslivet. Når barnet er i stand til å regulere følelsene vil toleransevinduet utvides, og barnet får større kapasitet til å dra nytte av kognitive erfaringer og nye relasjoner.

Triggere handler om sanseinntrykk her og nå som minner om sanseinntrykk fra en truende situasjon, på en måte som setter hjernens alarmsystem i gang, som om den truende situasjonen skjer igjen. Slike opplevelser kan være skremmende, smertefulle og re-traumatiserende. Ved å identifisere og gjenkjenne triggere, forstå reaksjonen og forberede seg på dette, kan man forebygge og dempe reaksjonene i situasjonene triggerne forekommer.

Perm om traumebevisst arbeid

RVTS Sør har utarbeidet en perm om traumebevisst arbeid, som du kan se på og eventuelt bestille.

Verktøykassa

RVTS Øst har utviklet et opplegg for traumesensitivt arbeid med barn og unge, hvor man får tilgang gjennom å følge kurs. Det samme gjelder Verktøykassa – de tre gode hjelperne.

Følelsesskolen

Følelsesskolen er en del av livsmestringsprogrammet Livsmestring i norske klasserom

Filmen Innsiden ut

Disneyfilm om følelsesreaksjoner hos barn og foreldre. Det foreligger et opplegg for bruk i skolen, tilpasset ulike alderstrinn, som også kan være relevant for barn på et SMISO/Nok. senter.