Sentre er omfattet av bestemmelsene i barnevernsloven § 13-2 som omhandler opplysningsplikt, og skal på eget initiativ gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når:

• det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
• det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring
• et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
• det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli, utnyttet til menneskehandel

Opplysningsplikten gjelder for brukere under 18 år, for barn av voksne brukere, og andre barn ansatte får opplysninger om i arbeids medfør. Opplysningsplikten fritar de ansatte fra taushetsplikten. Alle brukere av senteret skal opplyses om taushetsplikten og unntakene fra denne, inkludert opplysningsplikten.

Alle mennesker har en selvstendig plikt til å avverge visse straffbare forhold. Disse bestemte straffbare forholdene er beskrevet i § 196 i straffeloven og flere av dem angår overgrep mot barn.

Avvergeplikten gjelder følgende seksuallovbrudd:

• voldtekt (§ 291)
• voldtekt av/seksuell omgang med barn under 14 år (§ 299)
• misbruk av overmaktsforhold og lignende (§ 295)
  incest (§ 312)
• seksuell omgang mellom andre nærstående (§ 314).

Plikten gjelder også ved vold i nære relasjoner, grov frihetsberøvelse, grov kroppsskade og drap. Å unnlate å forsøke å avverge en handling som er omfattet av avvergeplikten, dersom det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått, kan være straffbart. I praksis vil avvergeplikten som regel være oppfylt ved å melde fra til politiet eller barnevernstjenesten. Avvergeplikten går foran den ansattes taushetsplikt.

Les mer om avvergeplikten på plikt.no

Brukerne har rett til å være anonyme. Private sentre skal regulere taushetsplikten i egen avtale (erklæring om taushetsplikt).

Ivaretakelse av konfidensialitet er en nødvendig del av respekten for individets integritet. Taushetsplikten er grunnlaget for tillit mellom den ansatte og brukeren. Taushetsplikten forutsetter at tilbudet har samtalerom hvor andre ikke kan overhøre samtaler og uten gjennomgang. Vold og overgrep kan oppleves som et personlig og tabubelagt anliggende. Brukere må kunne ha absolutt tillit til at informasjon ikke blir videreformidlet.

Eksempler på taushetsplikten omfatter opplysninger om brukernes fødselssted, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted, arbeidssted og andre opplysninger som kan røpe at vedkommende har vært i kontakt med tilbudet. Taushetsplikten gjelder også overfor brukerens samboer, partner, ektefelle og familie. Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Personer som søker hjelp ved tilbudet, har rett til å være anonyme overfor andre brukere og ansatte, mens leder skal vite hvem som benytter seg av tilbudet.

Unntak fra taushetsplikten skal komme fram både i den generelle informasjonen om senteret som blir gitt til brukerne, og i selve taushetserklæringen som ansatte og eventuelt senterets brukere skriver under på. Unntakene fra taushetsplikten kan likevel ikke være mer omfattende enn opplysningsplikten.