1.1 Rettslige rammer og sentrale hensyn for barneverntjenestens saksbehandling

Det er innledningsvis nødvendig med en gjennomgang av prinsipper, sentrale hensyn og rettslige kilder som har betydning for barneverntjenestens saksbehandling. Her redegjøres også for den rettslige betydning av retningslinjer, tolkningsuttalelser og veiledere.

Barneverntjenesten i Norge har historisk sett hatt tre overordnede hensyn som grunnlag for de vurderinger som skal gjøres og de beslutninger som skal fattes. Disse er omtalt som barnets beste, det biologiske prinsipp og det mildeste effektive inngreps prinsipp. De senere årene er barns medvirkning og innflytelse blitt stadig viktigere hensyn av avgjørende betydning for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.

Barneverntjenestens saksbehandling bygger på flere sentrale hensyn. Hensynene er forankret i internasjonale konvensjoner og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold. I juridisk teori synes det å være enighet om at prinsipper har en retningslinjekarakter. I tillegg til å gi overordnede føringer for barneverntjenestens vurderinger og arbeid, skal prinsipper tillegges vekt ved tolkningen av regelverket. Det er viktig å understreke at i tillegg til å ha en retningslinjekarakter kan prinsipper inneholde lovpålagte plikter barneverntjenesten må forholde seg til. Eksempler på dette er barneverntjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og barneverntjenestens plikt til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet. Forholdet mellom prinsipper, lovpålagte plikter og prosessuelle garantier er omtalt av FNs barnekomité (Komitéen for barns rettigheter, Generell kommentar nr. 14 (2013)).

I disse retningslinjene omtales de fleste av prinsippene som sentrale hensyn. Hensynene vil ha betydning for barneverntjenestens saksbehandling.

Barnevernloven § 1-1 regulerer lovens formål. I bestemmelsens første punktum fremgår det at loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Videre fremgår det av annet punktum at formålet med loven også er å bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Det presiseres i lovens forarbeider (Prop. 169 L (2016-2017) s. 141) at trygghet, kjærlighet og forståelse er viktige elementer i god omsorg og at bestemmelsen skal signalisere en forventning om hvordan barnevernsarbeidere skal møte barn. Loven skal også bidra til at barn og unge får både trygge og gode oppvekstvilkår.

Formålsbestemmelsen er viktig for barnevernstjenestens saksbehandling da den skal fungere retningsgivende for barnevernstjenestens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte bestemmelser (Ot.prop. nr. 44 (1991-92) s. 16).

Hensynet til barnets beste er så sentralt og viktig for barneverntjenestens arbeid at det bør omtales som et grunnleggende prinsipp i norsk barnevernrett. FNs barnekomité har presisert at «barnets beste», eller «the best interest of the child», både er et overordnet prinsipp, en prosedyreregel og en selvstendig rett for barnet. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Dette fremgår blant annet av Grunnloven § 104, artikkel 3 i FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen og av barnevernloven § 4-1). Barnets beste har en bred rettslig forankring og skal være et grunnleggende hensyn ved alle barneverntjenestens vurderinger, også når dette er i strid med foreldres interesser. Forskning og systematisert erfaringskunnskap er sentralt for barneverntjenestens faglige vurderinger og den skjønnsmessige vurderingen av hva som er barnets beste.

FNs barnekomité har utgitt en generell kommentar om innholdet i prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3.3 (FNs barnekomités Generell kommentar nr. 14 (2013). Barnekomiteen viser til at for å finne frem til hvilken avgjørelse som er til barnets beste, må det foretas en konkret og helhetlig vurdering av alle relevante forhold i saken. Komiteen har listet opp flere momenter som kan inngå i en barnets beste-vurdering. Komitéen understreker at momentlisten ikke er uttømmende eller hierarkisk. Følgende momenter er trukket frem:

barnets synspunkter
barnets identitet
barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde relasjoner
barnets behov for omsorg, beskyttelse og trygghet
om barnet er i en sårbar situasjon
barns rett til helse og skolegang

Noen momenter kan stå mot hverandre i en konkret sak, for eksempel barns behov for beskyttelse mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og relasjoner. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av mulige positive og negative konsekvenser for barnet, for å finne frem til hva som er til det beste for barnet i den enkelte sak.

Du kan lese mer om forholdet mellom barnets beste i FNs barnekonvensjon og retten til familieliv etter artikkel 8 Den europeiske menneskerettskonvensjon i punkt 1.1.3.2.

Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Barns rett til å bli hørt i spørsmål som berører dem følger blant annet av Grunnloven § 104. Barneverntjenestens plikt til å sørge for barns medvirkning følger av barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 og barnevernloven §§ 1-6 og 6-3. Barns rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker er utdypet i Forskrift om medvirkning og tillitsperson. Barnevernloven § 7-9 og forskrift om barnets talsperson omhandler barns rett til medvirkning i saker som behandles av fylkesnemnda.

Barnevernloven § 1-6 gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet gis en selvstendig og ubetinget rett til medvirkning etter barnevernloven, men har ikke en plikt til å medvirke.

Barnets medvirkning skal få frem barnets perspektiv og bidra til at avgjørelser som fattes er til barnets beste. Barnets rett til medvirkning betyr ikke at barnet får vetorett eller rett til å bestemme. Barnets skal lyttes til, og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten til medvirkning og innflytelse gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Barnet vil eksempelvis ha rett til å medvirke ved valg av fosterhjem eller institusjon, ved vurdering av samvær, utarbeidelse av tiltaksplaner og ved bruk av tvang på institusjon. Plikten omfatter alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven (Prop. 169 L (2016-2017) s. 141-142).

Barneverntjenesten skal sikre at barnets mulighet til å medvirke skjer i trygge rammer. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon ut fra alder og modenhet og barnevernstjenesten skal tilrettelegge for at barnet kan få uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved ikke-verbal kommunikasjon. Eksempelvis kan barnet ha behov for tolk eller tilgang på fysiske hjelpemidler for å utøve sin rett (Prop. 169 L (2016-2017) s. 141-142).

Barnets medvirkning skal bidra til at barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas.

Retten til medvirkning må ses i sammenheng med plikten til å dokumentere barnets medvirkning og barnets beste i vedtak, jf. barnevernloven § 6-3 a og § 7-19.

Barnevernloven bygger på et utgangspunkt om at det ikke skal foretas større inngrep i familielivet enn det som er nødvendig. Barneverntjenestens saksbehandling og tiltak må derfor stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås. Det skal alltid vurderes om mindre inngripende tiltak vil være til barnets beste. Eksempelvis skal det alltid vurderes om hjelpetiltak kan bidra til en forsvarlig omsorgssituasjon før det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse. En undersøkelse skal ikke gjennomføres på en mer inngripende måte enn det meldingens alvorlighet tilsier. Samtidig skal tiltak og undersøkelser være effektive og ta hensyn til barnets totale omsorgssituasjon, slik at barnet sikres riktig hjelp til rett tid og en forsvarlig omsorg. Hensynet forhindrer ikke at barneverntjenesten setter i verk inngripende tiltak når det anses som nødvendig.

Barnets og foreldrenes rett til et familieliv følger av Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) artikkel 8. Barnekonvensjonen artikkel 9 slår fast at et barn ikke skal skilles fra sine foreldre med mindre kompetente myndigheter har besluttet at det er nødvendig av hensyn til barnets beste. Barnevernloven omtaler ikke hensynet til å ivareta biologiske bånd, men det er lovens klare utgangspunkt at det normalt vil være til barnets beste å vokse opp sammen med sine foreldre. Hensynet tydeliggjøres ved lovens utgangspunkt om at tiltak fra barneverntjenesten skal skje ved frivillige hjelpetiltak i hjemmet når det er mulig. Vilkårene for å flytte et barn bort fra sine foreldre er strenge, og foreldre og barn har i en slik situasjon rett til samvær med hverandre. Tilbakeføring skal normalt skje når foreldrene igjen kan gi forsvarlig omsorg. Hensynet til biologiske bånd vil være viktig når barneverntjenesten skal vurdere hva som vil være til barnets beste.

Ved enhver plassering av et barn utenfor hjemmet, også ved en akuttplassering, skal barneverntjenesten undersøke og vurdere om det vil være til barnets beste å bli plassert hos familie eller nære nettverk (Forskrift om forsterhjem § 4, 2). Familieråd er et sentralt virkemiddel i arbeidet med å finne fosterhjem i familie og nettverk.

Barnevernloven § 1-4 stiller krav om at tiltak og tjenester etter loven skal være forsvarlige. Kravet til forsvarlighet er en rettslig standard som gjelder for hele barnevernets virksomhet, inkludert barneverntjenestens saksbehandling. Kravet gjelder for kommunal barneverntjeneste, Bufetat og private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernloven. Tiltak og tjenester må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig omfang.

Kjernen i forsvarlighetskravet er vurderinger av hva som kan betegnes som god praksis. Hva som er god praksis vil være forankret i anerkjent fagkunnskap og faglige anbefalinger. Innholdet vil kunne endre seg i takt med fagutviklingen og med endringer i verdioppfatninger i samfunnet. De nasjonale kvalitetsmålene som presiseres i Prop. 106 L (2012-2013) er retningsgivende i videreutviklingen av tjenester og tiltak i barnevernet, og vil være relevant for vurderingene av hva som er forsvarlig. (Prop. 106 L (2012-2013) pkt. 6.3). Kvalitetsmålene innebærer at barn og familier skal få hjelp som virker, at de møter trygge og sikre tjenester og at de blir involvert og har innflytelse. Videre skal barn og familier møte tjenester som er samordnet og preget av kontinuitet, og de skal oppleve at ressurser utnyttes godt og at barnevernet sørger for likeverdige tjenester.

Når grensen mot det uforsvarlige og ulovlige skal fastlegges, vil spørsmålet være hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres. Barneverntjenestens virksomhet vil være lovlig når den ligger innenfor spennet mellom beste praksis og forsvarlighetskravets nedre grense. For å unngå at tiltak og tjenester får et uforsvarlig og ulovlig innhold, bør barneverntjenesten innrette sin virksomhet mot det som kan betegnes som god praksis. Samspillet mellom anbefalinger av hva som er god praksis og kravet til forsvarlighet vil kunne bidra til en faglig utvikling. Barnevernloven § 1-4 innebærer at tilsynsmyndigheten kan konstatere avvik med hjemmel i forsvarlighetskravet, enten alene eller i kombinasjon med andre bestemmelser i barnevernloven.

Tilknytnings- og relasjonskvalitet er et viktig hensyn i barneverntjenestens arbeid. Dersom hensynet til biologiske bånd vektlegges uten hensyn til kvaliteten i tilknytningen mellom barn og foreldre, kan det føre til at barn vokser opp under skadelige omsorgsbetingelser. Forskning viser at samspillet mellom barn og omsorgspersoner er så viktig for barnets utvikling og fungering at den må tillegges vekt i beslutningsprosessen, først og fremst ved valg av tiltak, men også ved valg av bosted, samvær og tilbakeføring i barnevernssaker. (NOU 2012:5: pkt. 6.5.2).

De viktigste krav til barneverntjenestens saksbehandling finnes i barnevernloven og i lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 (forvaltningsloven). Forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler gjelder for barneverntjenestens saksbehandling, jf. barnevernloven § 6-1 første ledd. I tillegg inneholder barnevernloven særregler om saksbehandlingen som delvis avviker fra forvaltningslovens regler både for barneverntjenesten og for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Sentrale krav til barneverntjenestens saksbehandling følger av Grunnloven § 104. Bestemmelsen slår fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og vern om sin personlige integritet. Grunnloven § 104 omtaler barns rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og myndighetenes plikt til å legge vekt på barnets mening i overenstemmelse med barnets alder og utvikling. Bestemmelsen slår også fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Hensynet til barnets beste er vurdert som så viktige at lovgiver har funnet grunn til å omtale det i Grunnloven.

Barnevernloven er, sammen med forvaltningsloven, den sentrale loven for barneverntjenestens saksbehandling. Loven har regler om barneverntjenestens ansvar og organiseringen, og den inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernloven stiller blant annet krav til saksbehandlingstid og kvaliteten på barnverntjenestens arbeid. Loven har også særskilte regler om gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barneverntjenestens plikt og mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater.

Forvaltningsloven har saksbehandlingsregler som gjelder for alle forvaltningsorganer, også for barneverntjenesten. Loven stiller krav til barneverntjenestens behandling av saker både i utrednings-, vedtaks- og klagebehandlingsfasen. Eksempelvis stiller loven krav til habilitet, barneverntjenestens veiledning av barn og foreldre, forhåndsvarsel ved enkeltvedtak og partenes rett til innsyn i sakens dokumenter.

Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 (barneloven) regulerer blant annet foreldrenes plikter ovenfor barn, barns rettigheter ovenfor foreldrene og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Familievernet har et særlig ansvar i en slik situasjon. Loven inneholder bestemmelser om forholdet mellom foreldrene og barnet og om saksbehandlingen ved foreldretvister. Barneverntjenestens ansvar for beskyttet tilsyn ved samvær følger av barneloven § 43a. Dette omtales særlig under punkt 2.10.

Det kan oppstå situasjoner hvor en av foreldrene i en foreldertvist henvender seg til barneverntjenesten for å be om hjelp. Barneverntjenestens myndighet er begrenset i en slik situasjon, men barneverntjenesten kan ikke avvise å undersøke barnets omsorgssituasjon under henvisning til at samværskonflikter faller utenfor barneverntjenestens myndighetsområde. Skjæringspunktet mellom barnevernloven og barneloven omtales i Barne- og likestillingsdepartementets veileder om forholdet mellom barnevernloven og barneloven.

Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernloven § 4-12, § 4-8 andre ledd eller § 4-8 tredje ledd, skal adopsjonssaken avgjøres av fylkesnemnda, jf. adopsjonsloven § 12 andre ledd. Det gjelder også der foreldrene samtykker til adopsjonen, jf. barnevernloven § 4-20 femte ledd. Når fylkesnemnda samtykker til adopsjonen i foreldrenes sted etter barnevernloven § 4-20 andre ledd, innebærer samtykket at adopsjon innvilges, jf. adopsjonsloven § 12 andre ledd. Selv om vedtaket formuleres som et samtykke til adopsjon, er vedtaket derfor et vedtak om adopsjon.

Har barneverntjenesten ikke overtatt omsorgen for barnet, skal søknader om adopsjon avgjøres av Bufetats regionkontor der fosterforeldrene bor. Det er tilfelle for eksempel der barnevernstjenesten har formidlet plass i fosterhjem etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd eller ved at barnevernstjenesten har godkjent plasseringen etter § 4-7.

Adopsjonsloven av 16. juni 2017 nr. 48 regulerer vilkårene som må være oppfylt før fylkesnemnda kan treffe vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd. Loven slår blant annet fast at barn som har fylt 12 år selv må samtykke til å bli adoptert, jf. § 9 andre ledd. Loven slår også fast at fosterforeldre som er samboere, gift eller separert, må adoptere sammen, jf. § 6. Adopsjonsloven regulerer videre rettsvirkningene av en adopsjon og adoptertes og deres etterkommeres rett til opplysninger om identiteten til biologiske foreldre.

Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd av 19. mai 2006 nr. 16 (offentleglova) regulerer allmennhetens rett til innsyn i saksbehandlingen i det offentlige. Journalister eller andre interesserte kan be om innsyn i alle saksdokumenter etter offentleglova. Retten til innsyn gjelder i utgangspunktet også overfor barneverntjenesten, og er begrunnet i hensynet til en åpen og gjennomsiktig saksbehandling. I barnevernssaker vil imidlertid opplysninger om foreldre og barn være underlagt taushetsplikt. Også opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet er taushetsbelagt, og barnevernet bør derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernsak.

Offentleglova gir ikke rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger med mindre alle som har krav på taushet samtykker til det, jf. offentleglova § 13. Når opplysningene gjelder et barn, kreves som hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Når barnet har fylt 15 år og har selvstendige partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3, kreves det i tillegg eget samtykke fra barnet. Det er likevel en viktig begrensning i foreldrenes adgang til å frigi taushetsbelagte opplysninger i barnevernloven § 6-7 femte ledd. Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent. Hvis barneverntjenesten mener at barnets interesser tilsier at det ikke skal gis innsyn i opplysninger som foreldrene har samtykket til at kan utleveres, har fylkesmannen adgang til å fatte vedtak om at det ikke skal gis innsyn.

Lov om kommuner og fylkeskommuner av 25. september 1992 nr. 107 (kommuneloven) omhandler kommunal organisering, saksbehandling, økonomisk forvaltning og planlegging i kommunene. Loven gjelder også for den kommunale barneverntjenesten, for eksempel når det gjelder søksmåls- og ankekompetansen i barnevernssaker. Dersom kommunen ønsker at søksmåls- og ankekompetansen skal ligge til barneverntjenestens leder og ikke til kommunestyret, må den delegeres. Barneverntjenestens leder kan kun instrueres eller overprøves av kommuneledelsen når det gjelder administrative spørsmål, og ikke når det gjelder faglige spørsmål.

Lov om mekling og rettergang i sivile tvister av 17. juni 2005 nr. 90 (tvisteloven) regulerer domstolenes behandling av barnevernssaker. Kapittel 36 har særregler for behandling av tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Det følger av barnevernloven § 7-17 at tvisteloven gjelder for fylkesnemndas saksbehandling så langt den passer.

I henhold til barnevernloven § 7-8 skal fylkesnemnda sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter når barneverntjenesten fremmer en begjæring om tiltak for nemnda. Etter Lov om fri rettshjelp § 17 har de private partene rett til fri sakførsel uten behovsprøving. Foreldrene får dekket utgifter til advokat av det offentlige i forbindelse med fylkesnemndsbehandling av begjæringen, uavhengig av inntekt. Også advokatens forberedende arbeid i forbindelse med saken dekkes. Forberedelse til sak for fylkesnemnda må anses å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barneverntjenesten har bestemt seg for å fremme sak for fylkesnemnda.

Foreldrene får dekket utgifter til advokat også dersom saken trekkes av barneverntjenesten før den tas til behandling. (Lov om fri rettshjelp § 11 2. bokstav b). Likeledes vil de få dekket advokatutgifter dersom barneverntjenesten har fattet midlertidige vedtak etter §§ 4-6 annet og tredje ledd, 4-9 første og annet ledd og 4-25 annet ledd, men vedtaket bortfaller fordi det ikke begjæres nye tiltak for fylkesnemnda innen seks uker. (Lov om fri rettshjelp § 11 2. bokstav a). Utgiftene vil i slike tilfeller dekkes som fritt rettsråd, som kan innvilges av advokat eller rettshjelper. (Forskrift til lov om fri rettshjelp § 3-2).

Foreldrene har også rett til å la seg bistå av advokat i andre barnevernsaker enn de som behandles av fylkesnemnda, jf. forvaltningsloven § 12. Som hovedregel må foreldrene i slike tilfeller dekke utgiftene selv. Se mer om fri rettshjelp i punkt 12.

Lov om behandling av personopplysninger av 15. juni 2018 nr. 38 (personopplysningsloven) med forskrifter regulerer behandling av personopplysninger. Personopplysningsloven inneholder en rekke bestemmelser som blant annet stiller krav til behandling av og oppbevaring av personopplysninger. Loven fastsetter en rekke plikter for den som samler inn og behandler personopplysningene, og gir personer som blir registrert rettigheter. Loven supplerer bestemmelsene om innsyn i opplysninger med hjemmel i forvaltningsloven og offentleglova, og gir bestemmelser om hvordan man skal rette eller slette/sperre uriktige eller ufullstendige personopplysninger.

Kravene til arkivering av saksdokumenter følger av lov om arkiv av 4. desember 1992 nr. 126 (arkivloven) og dens forskrifter. Formålet med arkivloven er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller viktig forvaltningsmessig informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelige for ettertiden. Loven gjelder for barneverntjenesten. Barneverntjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til denne. Barneverntjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester. Alle relevante opplysninger i en barnevernsak bør av hensyn til barnet bevares for fremtiden. Opplysninger bør derfor som regel oppbevares i 100 år, like lenge som varigheten av taushetsplikten. (Forskrift til forvaltningsloven § 10).

Norge har sluttet seg til flere konvensjoner som har direkte eller indirekte betydning på barnevernfeltet. De mest sentrale er FNs Barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon og Haagkonvensjonen 1996 (Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn).

Global mobilitet fører til at stadig flere barn har tilknytning til flere stater. Det kan være ekstra krevende å ivareta og beskytte disse barna. Barnevernssaker i Norge må løses etter reglene i barnevernloven og de internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, og de kan ikke løses gjennom bilaterale avtaler mellom stater.

Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven). Når barn er bortført fra barnevernet, kan norske myndigheter kreve barnet tilbakelevert i henhold til de internasjonale konvensjonene. Se mer om dette i punkt 2.7.3.

Barnekonvensjonen er den sentrale konvensjonen til beskyttelse av barns rettigheter. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21. mai 1999 nr. 30 (menneskerettsloven). Ved motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning, skal barnekonvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3. Norge er forpliktet etter konvensjonen til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge. Beskyttelsen skal utøves på en ikke-diskriminerende måte.

Et sentralt begrep i barnekonvensjonen er «the best interest of the child», som i den norske oversettelsen har blitt til «barnets beste». Dette skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer (Barnekonvensjonen artikkel 3). Barnekonvensjonen åpner for at barn kan flyttes til fosterhjem eller institusjon eller adopteres mot foreldrenes vilje, hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere dommer fastsatt at norske myndigheter har brutt artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen (EMK) om retten til familieliv. Høyesterett har vurdert om disse dommene har betydning for hvilken vekt som skal legges på hensynet til barnets beste (HR-2020-661-S, HR-2020-662-S, HR-2020-663-S). Høyesterett viser til at EMD anerkjenner at det er bred enighet, også i folkeretten, om at barnets beste er av overordnet betydning («of paramount importance») i alle avgjørelser som gjelder barn (HR-2020-661-S). Samtidig er hensynet til familiens enhet og familiegjenforening i tilfelle av adskillelse en del av retten til familieliv. Både hensynet til barnets beste og til gjenforening av familien skal inngå i den balanserte avveiningen som skal foretas etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Praksis fra EMD gir ikke grunnlag for å hevde at hensynet til barnets beste har blitt svekket. De gir imidlertid anvisning om at barnets beste ikke kan vurderes uavhengig av foreldrenes interesser. Selv om barnets beste skal være et overordnet hensyn, må også foreldrenes interesse i å opprettholde familielivet tas med i vurderingen av om tiltak skal iverksettes, og hvilke tiltak. Det må for det første vurderes hva som er barnets beste i det konkrete tilfellet man står overfor. Dernest må det vurderes hvilken vekt dette skal ha, sett opp mot foreldrenes interesse.

Tiltak som kan skade barnets helse og utvikling, vil foreldrene uansett ikke ha noe krav på.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Ved motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lov, har konvensjonen forrang, jf. menneskerettsloven § 3. Etter EMK artikkel 8 nr.1 har enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Retten til familieliv etter artikkel 8 er ikke absolutt. Barneverntjenesten kan gjøre inngrep i familielivet dersom vilkårene for inngrep i konvensjonens artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være i samsvar med lov, være nødvendig i et demokratisk samfunn og være forankret i nærmere angitte hensyn. I barnevernssaker vil dette være hensynet til barnets beste. Å overta omsorgen for et barn mot foreldrenes vilje er et inngrep i familielivet, men kan være et nødvendig og forholdsmessig inngrep sett hen til barnets beste.

Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har betydning for norsk barnevernspraksis. Norge har blitt dømt for brudd på artikkel 8 i flere saker, og domstolen har blant annet rettet kritikk mot norsk praksis i forbindelse med samvær etter omsorgsovertakelser (du kan lese mer om samvær i punkt 10.9). På bakgrunn av fellelsene i EMD har Høyesterett tatt flere barnevernssaker til behandling, og tre sentrale dommer ble avsagt av Høyesterett i storkammer 27. mars 2020 (HR-2020-661-S, HR-2020-662-S, HR-2020-663-S).

I dommene gir Høyesterett, og særlig i HR-2020-661-S, omfattende rede for krav som i barnevernssaker følger av EMK artikkel 8, barnevernloven og norske prosessregler. Dette gir viktige retningslinjer for hvordan retten til familielivet – slik EMD og Høyesterett forstår denne menneskerettigheten – skal og bør komme til uttrykk i virksomheten til barnevernsmyndighetene når det gjelder særlige tiltak i barnevernloven kapittel 4. I praksis er det snakk om krav som settes til saksbehandlingen. Noen av retningslinjene retter seg spesielt mot fylkesnemndene og domstolene når de vurderer tiltak, men de fleste prinsippene har direkte betydning også for saksbehandlingen hos barneverntjenesten. Høyesterett mener selv at det er snakk om en justering av praksis, altså er det behov for å endre saksbehandlingen i barnevernssaker. Føringene fra Høyesterett er rettslig bindende og skal følges opp i barneverntjenestens virksomhet.

Høyesterett understreker at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre (det biologiske prinsipp). Dette gjelder imidlertid ikke alltid. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene foreta en avveining mellom de kryssende interesser. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.

Høyesterett kom til at det ikke foreligger noen motstrid mellom praksis fra EMD og de generelle materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon, omsorgsovertakelse og samvær etter barnevernloven kapittel 4. Dermed var det ikke grunnlag for å sette til side reglene i barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende.

De norske lovbestemmelsene må imidlertid praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis. Høyesterett fremhevet at den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse, både etter norsk rett og EMK, er å oppnå gjenforening av barn og foreldre. Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Gjenforeningsmålsettingen kan likevel oppgis hvis de biologiske foreldrene er særlig uegnet, og foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling. Det samme gjelder når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

Vedtak etter barnevernloven må videre bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha en tilfredsstillende begrunnelse. Hvilke krav som stilles, beror på omstendighetene i den enkelte sak og hva slags tiltak det er tale om.

Du kan lese mer om føringene Høyesterett har gitt for hvilke krav som stilles til saksbehandling og begrunnelse under punkt 3.6 og 8.2.1, og i punkt 10.9 om samvær.

Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996) ble ratifisert av Norge i 2016. Dette er en internasjonal konvensjon om beskyttelse av barn, som per 1. april 2017 er tilsluttet av 46 land, herunder alle EU-landene. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, og gir nye muligheter for internasjonalt samarbeid i barnevernssaker.

Konvensjonen gir blant annet regler om hvilke lands myndigheter som kan treffe beskyttelsestiltak for barn (jurisdiksjon), og om samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonslandene. Konvensjonen inneholder regler om plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i et annet konvensjonsland, og prosedyrer og vilkår for å overføre ansvaret for en sak fra et konvensjonsland til et annet. Som følge av norsk tilslutning til konvensjonen er det foretatt endringer blant annet i barnevernloven, og det er vedtatt en lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 (lov om Haagkonvensjonen 1996) med tilhørende forskrift.

Hvert konvensjonsland skal ha én sentralmyndighet som skal motta og formidle henvendelser etter konvensjonen og samarbeide med sentralmyndighetene i de øvrige konvensjonsstatene.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er utpekt som norsk sentralmyndighet for konvensjonen. Sentralmyndigheten kan bistå barneverntjenester i dialog med utenlandske myndigheter. Se mer om dette i punkt 2.7.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019