Etter forvaltningsloven § 28 første ledd kan enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse. I en barnevernssak vil sjelden andre enn sakens parter ha rettslig klageinteresse. I særlige tilfeller kan det imidlertid tenkes at fosterforeldre kan ha klagerett uten at de er å anse som parter i saken. Dette vil kunne være vedtak som berører fosterforeldrene i stor grad. Det kreves ikke like sterk tilknytning til saken for å oppnå klagerett som det kreves for å oppnå partsrettigheter, jf. forvaltningsloven § 28.

Fristen for å klage er etter forvaltningsloven § 29 første ledd tre uker regnet fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til parten. Etter forvaltningsloven § 29 tredje ledd avbrytes fristen dersom parten ber om begrunnelse. Etter at begrunnelse er gitt vil det løpe en ny treukersfrist for klage. Barneverntjenesten eller statsforvalteren kan etter forvaltningsloven § 29 fjerde ledd forlenge klagefristen før denne er utløpt. Når vilkårene for å forlenge klagefristen foreligger, som for eksempel når parten er bortreist eller er syk, er det ikke til hinder for at klagefristen umiddelbart fastsettes slik at den blir lenger enn tre uker.

Selv om klagefristen er oversittet, kan likevel klagen i visse tilfeller tas under behandling, jf. forvaltningsloven § 31. Klagen kan for det første tas under behandling såfremt parten eller hans/hennes fullmektig ikke har skyld i fristoversittelsen. Et eksempel på dette er at parten eller hans/hennes fullmektig har vært syk eller har vært bortreist. Klagen kan også tas under behandling dersom det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd. I barnevernssaker vil slike særlige grunner ofte foreligge, da vedtaket gjerne gjelder spørsmål som har stor betydning for barnet og familien. I vurderingen av om klagen skal tas opp til behandling eller ikke, skal det legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

Det fremgår av bestemmelsens siste ledd at klagen ikke kan tas til behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet.

Etter forvaltningsloven § 32 skal klagen fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. En klage over vedtak truffet av barneverntjenesten skal altså fremsettes overfor barneverntjenesten. Unntaket er barneverntjenestens midlertidige vedtak om tvang i akuttsituasjoner, hvor klagen etter barnevernloven § 7-23 skal fremmes direkte til fylkesnemnda. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9 jf. 4-8). Barneverntjenesten må om nødvendig hjelpe den som ønsker å klage med å sette opp klagen skriftlig. Klageren har etter forvaltningsloven § 32 krav på veiledning om hva klagen skal inneholde, og vedkommende må eventuelt få hjelp til å rette opp feil og mangler når det er nødvendig. Videre skal barneverntjenesten informere partene om retten til advokat og muligheten for at en advokat bistår med å fremme klagen. Dette innebærer ikke at parten har krav på at barneverntjenesten dekker utgiftene.

Klagen skal være undertegnet av klageren eller hans/hennes fullmektig og nevne hvilket vedtak det klages over. Klagen bør opplyse om hvilke endringer som ønskes i vedtaket og nevne de grunner klagen støtter seg til.

Ved barneverntjenestens forberedelse av en klagesak gjelder forvaltningsloven kapittel 4 og 5 dersom ikke annet følger av forvaltningsloven § 33.

Klage over flyttevedtak etter barnevernloven § 4-17 skal behandles av fylkesnemnda. Det følger av barnevernloven § 7-10 at klagesakene skal forberedes av barneverntjenesten etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd.

Barneverntjenesten skal ved en klage varsle andre parter om at det er inngitt klage over vedtaket. Dette kan for eksempel være foreldre når fosterforeldrene påklager barneverntjenestens vedtak om flytting av barn etter § 4-17. Disse skal etter forvaltningsloven § 33 tredje ledd motta kopi av klagen og gis en frist til å uttale seg.

Barneverntjenesten skal gjøre de undersøkelser som klagen gir grunn til, og kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom den finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Barneverntjenesten kan avvise klagen når vilkårene for å behandle den ikke foreligger, for eksempel fordi vedkommende ikke har klagerett. Dersom vedkommende ikke har partsrettigheter vil han/hun også normalt mangle klagerett. Avvisning av en klage er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd og kan påklages.

Dersom barneverntjenesten ikke finner grunnlag for å endre eller oppheve sitt vedtak, skal barneverntjenesten lage en redegjørelse av saken faktum, klagens anførsler og begrunnelse for opprettholdelse av vedtaket. Redegjørelsen sendes med kopi av sakens dokumenter og klagen til fylkesmannen for videre klagebehandling snarest mulig. Det bør sendes et foreløpig svar hvis det tar uforholdsmessig lang tid å behandle klagen, jf. forvaltningsloven § 11 a. Kopi av redegjørelsen bør sendes til den som har påklaget vedtaket, med mindre det fremkommer opplysninger som vedkommende ikke har rett til å se.

Etter forvaltningsloven § 34 første ledd skal statsforvalteren avvise saken dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger. Statsforvalteren er ikke bundet av at barneverntjenesten har funnet at vilkårene for å behandle klagen foreligger. Forvaltningsloven § 31 har imidlertid regler for oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Statsforvalteren har ansvaret for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Statsforvalteren kan således pålegge barneverntjenesten å undersøke saken nærmere. I en slik situasjon skal partene motta en orientering om dette.

I henhold til barnevernloven § 6-6 første ledd kan statsforvalteren prøve alle sider av vedtaket, så vel de rettslige som de skjønnsmessige. Videre kan nye omstendigheter vurderes. statsforvalteren kan stadfeste vedtaket, oppheve det eller henvise saken til helt eller delvis ny behandling hos barneverntjenesten, jf. forvaltningsloven § 34 fjerde ledd.

Statsforvalteren kan ikke endre vedtaket til skade for den som har klaget, med mindre dennes interesser finnes å måtte vike for hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser. Hensynet til barnet vil kunne være en slik interesse. Melding om en slik endring må være sendt klageren innen 3 måneder etter at barneverntjenesten mottok klagen.

Dersom statsforvalteren i forbindelse med klagebehandlingen finner at det bør settes i verk tiltak som hører under fylkesnemndas myndighetsområde, kan statsforvalteren fremsette slikt forslag overfor fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-10 fjerde ledd. I så fall gjelder saksbehandlingsreglene i barnevernloven kapittel 7. Statsforvalterens adgang til å fremme sak er forutsatt benyttet kun i unntakstilfeller, men gir statsforvalteren en mulighet til å fremme en slik sak dersom barneverntjenesten forsømmer et barn ved ikke å reise sak.

Det følger av barnevernloven § 6-6 annet ledd at dersom statsforvalteren gir klager medhold, og vedtaket ikke kan settes i verk straks, kan statsforvalteren bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behovet. Det kan for eksempel tenkes at statsforvalteren gir klageren medhold i at det er behov for en plassering av barnet utenfor hjemmet i medhold av barnevernloven § 4-4 sjette ledd, og at det inntil egnet fosterhjem eller institusjonsplass kan fremskaffes, iverksettes midlertidige tiltak i hjemmet, som for eksempel ulike avlastningstiltak.

Statsforvalterens vedtak skal begrunnes i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 24 første ledd og forvaltningslovens § 25 om begrunnelsens innhold. statsforvalteren må i begrunnelsen oppgi hvilke lovbestemmelser vedtaket bygger på. Begrunnelsen kan bare unnlates i den utstrekning dette følger av forvaltningsloven § 24 tredje ledd.

Partene skal underrettes om statsforvalterens vedtak i samsvar med forvaltningsloven § 27. Underretningen bør alltid gis skriftlig. Dersom underretningen unntaksvis blir gitt muntlig, skal den bekreftes skriftlig.

Statsforvalterens avgjørelse i klagesak etter barnevernloven kan ikke påklages videre til departementet. Der statsforvalteren omgjør et vedtak uten klage jf. forvaltningsloven § 35, vil imidlertid vedtaket kunne påklages til departementet.

Klage på midlertidig vedtak i en akuttsituasjon skal sendes direkte til fylkesnemnda som er klageinstans, jf. barnevernloven § 7-23. Dersom barneverntjenesten mottar en slik klage tilsier veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barneverntjenesten umiddelbart skal informere foreldrene eller deres prosessfullmektiger om at klagen skal fremmes direkte til fylkesnemnda. Kravet til god forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barneverntjenesten umiddelbart bør videreformidle klagen til fylkesnemnda.

Barneverntjenesten skal kun opprettholde et akuttvedtak så lenge lovens vilkår er oppfylt. Dersom det fremkommer opplysninger i klagen om barnets omsorgssituasjon eller alternative plasseringssteder som vil være til barnets beste, skal vedtaket oppheves og barnet tilbakeføres.

Fylkesnemnda skal avholde forhandlingsmøte og fatte vedtak i klagesaken i løpet av en uke etter at nemnda mottok klagen, jf. barnevernloven § 7-23 tredje ledd. Barneverntjenesten skal ikke forberede saken for fylkesnemnda på samme måte som ordinære tvangssaker, men barneverntjenesten skal tilby supplerende bevisførsel som nemndleder tillater. Dette kan være nødvendig dokumentbevis og vitneførsel. Barneverntjenesten må i forhandlingsmøtet kunne redegjøre for det faktiske og rettslige grunnlaget, samt for barneverntjenestens skjønnsmessige vurderinger.

Fylkesnemnda vil ut over innholdet i klagen og akuttvedtaket som er sendt til midlertidig godkjenning ikke ha inngående kunnskap om familien. Barneverntjenesten bør derfor ved en klage på et akuttvedtak informere fylkesnemnda dersom man kjenner til at det kan være andre personer enn den som har klaget på vedtaket som bør gis partsrettigheter. Typisk vil dette kunne være en forelder som ikke bor sammen med barnet. Fylkesnemnda har ansvaret for at alle med partsrettigheter kontaktes og gis en mulighet å ivareta sine interesser ved behandlingen av klagen.

Klage på vedtak om flytting av barn som er under barneverntjenestens omsorg skal sendes til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-17. Klagen skal forberedes av barneverntjenesten og oversendes fylkesnemnda etter reglene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd, jf. barnevernloven § 7-10 første ledd.

Etter forvaltningsloven § 42 kan barneverntjenesten eller klageinstansen (fylkesmannen eller fylkesnemnda) beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Dette kan typisk være aktuelt ved flytting av barn eller vedtak om avslutning av hjelpetiltak. I vurderingen av om et vedtak skal gis utsatt iverksettelse skal det legges vekt på om avgjørelsen vil være til barnets beste. Kan vedtaket tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal han/hun ha underretning om adgangen til å be om utsatt iverksettelse, jf. forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Avslag på anmodning om utsatt iverksettelse skal begrunnes samtidig med at avgjørelsen treffes, jf. forvaltningsloven § 42 annet ledd.

Krav om rettslig prøving medfører ikke at fylkesnemndas vedtak ikke skal iverksettes. Barneverntjenesten kan imidlertid begjære utsatt iverksettelse av fylkesnemndas klage på et akuttvedtak til tingretten, jf. tvisteloven § 36-2 tredje ledd.

Et vedtak vil i en del tilfeller kunne omgjøres uten at det er påklaget. Selv om vedtaket ikke er påklaget, kan barneverntjenesten etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a omgjøre eget vedtak dersom endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser. Etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b og c kan vedtak endres, selv om endringen er til skade, så lenge underretningen om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende eller dersom vedtaket er ugyldig. Etter de samme regler kan fylkesmannen omgjøre sitt eget vedtak i en klagesak.

Fylkesmannen kan omgjøre barneverntjenestens vedtak til skade for en part selv om vedtaket ikke er påklaget. En slik omgjøring kan skje selv om vilkårene i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b og c ikke er til stede dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier dette. Denne omgjøringsadgangen er imidlertid tidsbegrenset. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må sendes parten innen tre uker etter at melding om barneverntjenestens vedtak ble sendt parten. Innen tre måneder etter samme tidspunkt må melding om at vedtaket er omgjort være sendt parten.

Fylkesmannen skal etter barnevernloven § 2-3 fjerde ledd, jf. § 2-3 b, føre tilsyn med barnevernvirksomheten i kommunene, og med lovligheten av barneverntjenestens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven.

Dersom fylkesmannen mottar informasjon som kan tilsi at tjenester eller tiltak ytes i strid med barnevernloven eller forvaltningsloven med tilhørende forskrifter, skal det vurderes om det er grunnlag for videre undersøkelse, og eventuelt på hvilken måte en slik undersøkelse skal gjennomføres. Avgjørende faktorer i denne vurderingen vil kunne være sakens alvorlighetsgrad, sannsynligheten for at det er begått eller begås lovbrudd og hvorvidt forholdene fortsatt er aktuelle.

Det kan være partene, eller andre som er bekymret for et barn eller er misfornøyd med barneverntjenestens saksbehandling, som selv kontakter fylkesmannen og ber dem vurdere forholdene. Hvis barneverntjenesten mottar en slik klage, plikter de å oversende brevet til fylkesmannen. Barneverntjenesten plikter å opplyse partene om fylkesmannens tilsynsrolle, jf. forvaltningsloven § 11.

Hvis det opprettes en tilsynsklage vil fylkesmannen kontakte barneverntjenesten og be om en redegjørelse og aktuelle saksdokumenter. Etter klagebehandlingen vil barneverntjenesten motta et brev med konklusjonen i tilsynssaken. Dersom klager er part i barnevernsaken, vil vedkommende få en kopi av fylkesmannens vurdering. Klagere som ikke er part i barnevernsaken, og som ikke skal ha innsyn i personsensitive opplysninger, vil som regel få et eget brev med informasjon om fylkesmannens klagebehandling.

Dersom barneverntjenestens praksis er i strid med lov- eller forskriftskrav, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette opp forholdet, jf. kommuneloven § 60 d. Fylkesmannen kan også komme med kritikk og forslag til forbedringer.

Fylkesmannens rolle og ansvar i forbindelse med behandling av klager på barneverntjenestens saksbehandling er nærmere beskrevet i Helsetilsynets veileder for behandling av tilsynssaker etter barnevernloven.

Del III Saksbehandlingen i forbindelse med en fylkesnemndssak