Barneverntjenesten kan fatte vedtak både om innvilgelse og avslag på søknad om hjelpetiltak. Barneverntjenesten kan også fatte vedtak om avslutning av hjelpetiltak, jf. barnevernloven §§ 4-4 og 4-26. Vedtak om hjelpetiltak om ettervern fattes med hjemmel i barnevernloven § 1-3 annet ledd. I tillegg kan barneverntjenesten fatte vedtak om flytting av barn som er under omsorg av barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-17. Barneverntjenesten er videre gitt vedtakskompetanse til å fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8). Vedtaksmyndigheten i akuttsituasjoner er lagt til barnevernsadministrasjonens leder evt. påtalemyndigheten, og den kan ikke delegeres. Er lederen fraværende, kan stedfortreder treffe vedtak. Alle andre vedtak om tvang fattes av fylkesnemnda.

Barneverntjenesten har en rett og en plikt til å ivareta barn som står uten omsorgspersoner, så lenge foreldrene ikke uttrykker at de er uenige i dette, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Bestemmelsen skal benyttes i situasjoner hvor barn faktisk står uten omsorgspersoner. Dersom barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende på grunn av alvorlige mangler ved omsorgspersonenes omsorgsevner, skal det fattes vedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-6 annet ledd, eller barnevernloven § 4-4 dersom det foreligger samtykke og barneverntjenesten vurderer at det er tilstrekkelig til å ivareta barnet.

Det er forskjellig praksis knyttet til om det skal fattes et enkeltvedtak eller om det er tilstrekkelig med en beslutning når barneverntjenesten plikter å ivareta et barn som står uten omsorg, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Selv om barneverntjenesten har en handleplikt i slike situasjoner, og en slik plassering ikke kan opprettholdes mot foreldrenes vilje, skal det fattes enkeltvedtak ved en slik plassering.

Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. forvaltningsloven § 2 b. For enkeltvedtak stiller forvaltningslovens kapittel 5 krav til saksbehandlingen og vedtakets utforming. Forvaltningslovens kapittel 4 stiller krav til saksforberedelsen, blant annet ved at det stilles krav til forhåndsvarsel og barneverntjenestens plikt til å utrede saken, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17.

Enkeltvedtak skal i henhold til forvaltningsloven § 23 være skriftlig. Dersom et vedtak må treffes umiddelbart, kan det unntaksvis være muntlig. Dette kan eksempelvis være nødvendig for barneverntjenesten i en akutt situasjon hvor det ikke er tid til å utforme et skriftlig vedtak før barnet må plasseres. Kravene til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25 gjelder tilsvarende i en slik situasjon, og må formidles muntlig til partene. Barneverntjenesten skal umiddelbart etter at barnet er ivaretatt utforme et skriftlig vedtak.

Det følger av barnevernloven § 6-1 annet ledd at alle avgjørelser som gjelder ytelser og tjenester etter loven skal regnes som enkeltvedtak. Et avslag på en søknad om hjelpetiltak er derfor et enkeltvedtak som kan påklages. Videre vil avslutning av hjelpetiltak være et vedtak som kan påklages til Fylkesmannen. Valg av plasseringssted for barnet etter en fylkesnemndsbehandling vil derimot være en beslutning som ikke kan påklages til fylkesmannen, jf. forvaltningsloven § 28.

Barneverntjenesten skal begrunne vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Forvaltningsloven § 25 første ledd gir regler om hva begrunnelsen skal inneholde. Barneverntjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som ligger til grunn for vedtaket. Etter forvaltningslovens § 25 tredje ledd bør de viktigste momenter i skjønnsutøvelsen nevnes. De forhold som har gjort det nødvendig å treffe vedtaket må nevnes konkret. Begrunnelsen skal vise til de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Vedtaket må på en ryddig måte skille beskrivelser av faktum fra vurderingene til barneverntjenesten. Fremstillingen av faktum må vise at lovens vilkår for å treffe vedtak foreligger, og hvilke forhold som ligger til grunn for de skjønnsmessige vurderingene. Dersom barnet er part, skal det ved utformingen av vedtaket tas hensyn til barnets alder og mulighet til å forstå vedtaket.

Barnevernloven § 6-3 a stiller spesielle krav til begrunnelsen for vedtak fra kommunal barneverntjeneste og vedtak fra Barne-, ungdoms- og familieetaten. Det fremgår av § 6-3a første punktum at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Det følger av annet punktum at det skal fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Dersom vedtaket avviker fra hva som har vært barnets syn i saken, bør dette begrunnes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i barnevernloven § 1-6.

Begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket treffes. I forvaltningsloven § 24 annet ledd er det to unntak fra hovedregelen om samtidig begrunnelse. Samtidig begrunnelse er ikke nødvendig når forvaltningsorganet innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med dette. Typisk vil dette være aktuelt når barneverntjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak etter søknad fra parten. I de tilfeller hvor barneverntjenesten ikke gir en samtidig begrunnelse, må det gis en etterfølgende begrunnelse dersom parten krever det, med mindre vedtaket er i samsvar med bestemte krav eller ønsker som parten har formulert. Krav om etterfølgende begrunnelse må fremsettes innen klagefristens utløp, jf. forvaltningsloven § 24 annet ledd.

Barneverntjenesten har plikt til å underrette partene om retten til å kreve etterfølgende begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 27 annet ledd. Etter forvaltningsloven § 27 første ledd annet punktum skal en mindreårig over 15 år som er part i saken, også underrettes om vedtaket, i tillegg til å underrette vergen.

Kravene til begrunnelse gjelder når barneverntjenesten endrer sitt vedtak etter klage, jf. forvaltningslovens § 33. Unntakene i forvaltningsloven § 24 annet ledd kommer her ikke til anvendelse. Dette gjelder selv om parten fullt ut får medhold i klagen.

Barneverntjenestens vedtak skal ha et innhold som gjør at partene får en forståelse av hva slags hjelpetiltak som skal gis. Et vedtak om hjelpetiltak skal angi omfanget av hjelpen. Det er nødvendig for at det skal være mulig å påklage vedtaket dersom parten vurderer at innholdet i tiltaket er riktig, men at omfanget ikke er tilstrekkelig. Det er også viktig for fylkesmannens mulighet til å utøve kontroll med kommunens vedtak.

Etter forvaltningsloven § 24 tredje ledd kan barneverntjenesten utelate opplysninger i begrunnelsen som en part ikke har krav på å gjøre seg kjent med, etter unntakene fra partsinnsyn i forvaltningsloven § 19. Opplysninger som er unntatt partsoffentlighet skal heller ikke komme frem i begrunnelsen for vedtaket.

Forvaltningsloven § 25 første ledd stiller krav om henvisninger til de rettsregler vedtaket bygger på. Innholdet i reglene skal gjengis i den grad det er nødvendig for at parten skal forstå vedtaket. Barneverntjenesten kan ikke unnlate å gjengi regelhenvisninger med den begrunnelse at det antas at partene er kjent med reglene gjennom egen advokat.

I henhold til forvaltningsloven § 27 skal skriftlig underretning om vedtak gis til sakens parter.

Etter forvaltningsloven § 27 tredje ledd skal underretning om vedtak også inneholde opplysninger om klageadgang, klagefrist, klageinstans og om fremgangsmåten ved klage, samt om retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. Når forholdene gir grunn til det skal meldingen opplyse om adgangen til å søke fritt rettsråd, forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 og adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

Dersom en part er representert ved fullmektig skal melding om vedtak vanligvis sendes fullmektigen, jf. forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Dersom det finnes hensiktsmessig kan parten også få melding direkte. Kopi av meldingen bør i så fall sendes til fullmektigen. Parten kan selv kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.

Barneverntjenestens taushetsplikt er i utgangspunktet til hinder for at melding om vedtaket gis til andre enn sakens parter. Barnevernloven åpner imidlertid for å gi denne type informasjon til offentlig melder, jf. barnevernloven § 6-7a. Dette er omtalt i punkt 5.7. Barnevernloven § 6-7 tredje ledd gir også barneverntjenesten mulighet til å dele denne type opplysninger med andre offentlige forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens og institusjonens oppgaver eller for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Dette er omtalt i punkt 3.1.5.

Barneverntjenesten har en plikt til å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. En slik hjelp kan gis ved at barneverntjenesten etter en undersøkelse fatter vedtak om hjelpetiltak. Med unntak av tiltak etter barnevernloven § 4‑4 tredje, fjerde og femte ledd er hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 frivillige. Partene må derfor samtykk for at hjelpetiltak kan iverksettes i familien. Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 ut et omfattende rundskriv om hjelpetiltak.

Når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for hjelp, skal barneverntjenesten sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, jf. barnevernloven § 4-4 annet ledd. Grunnvilkåret for å sette inn tiltak er at barnet har et særlig behov for hjelp, og tiltaket skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Barnets behov må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og det er viktig med gode rutiner for å evaluere effekten av tiltakene, jf. barnevernloven § 4-5. Når barnverntjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak, er de også forpliktet til å finansiere tiltaket.

Barneverntjenesten kan være svært bekymret for barn som mottar hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal i en slik situasjon kontinuerlig vurdere om det er grunnlag for å fremme en sak for fylkesnemnda etter barnevernloven §§ 4-24 eller 4-12. Dersom familien flytter fra kommunen, er det den nye kommunen som er ansvarlig for å gi hjelpetiltak til familien. Det er ingen automatikk i at tiltakene blir videreført av ny oppholdskommune. For å sikre kontinuitet i oppfølgningen av familien, bør barneverntjenesten i samarbeid med familien raskt avtale et samarbeidsmøte med barneverntjenesten i ny kommune.

Et akuttvedtak innebærer at barnet må plasseres umiddelbart, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd. Barnet kan plassers hos slekt og nettverk, i beredskapshjem eller i institusjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt en faglig veileder for akuttarbeid i det statlige barnevernet, som skal medvirke til en likeverdig og god praksis i akuttiltak.

Det er barnevernleder eller påtalemyndigheten som har kompetanse til å fatte vedtak i disse situasjonene og vedtaket kan fattes uten foreldrenes samtykke. Påtalemyndighetene skal kun fatte slikt vedtak utenom barneverntjenestens kontortid. Videre oppfølgning av vedtaket ligger til barneverntjenesten, herunder å vurdere om vedtaket skal omgjøres. I vurderingen skal det legges vekt på om barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Vedtaket skal sendes fylkesnemnda umiddelbart etter at det er iverksatt, jf. barnevernloven § 7-22. Vedtaket skal godkjennes av fylkesnemnda innen 48 timer.

Foreldrene kan påklage vedtaket. Klagen skal sendes direkte til fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-23. Dersom barneverntjenesten mottar en slik klage, tilsier veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barneverntjenesten umiddelbart skal informere foreldrene eller deres prosessfullmektige om at fylkesnemnda er riktig adressat for klagen. God forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barneverntjenesten selv umiddelbart bør videreformidle klagen til fylkesnemnda. Fylkesnemnda skal ta stilling til klagen innen en uke etter at den ble mottatt, jf. barnevernloven § 7-23.

Barneverntjenesten er forpliktet til å undersøke og vurdere muligheten for at barnet kan flytte til slekt eller nære nettverk. Dersom den akutte situasjonen bortfaller, skal barnet snarest tilbakeføres til hjemmet. Barneverntjenesten har et løpende oppfølgingsansvar i disse sakene og må til enhver tid vurdere om hjelpetiltak kan avhjelpe den akutte situasjonen.

Reglene gjelder tilsvarende for midlertidig omsorgsovertakelse av et nyfødt barn med hjemmel i barnevernloven § 4-9, jf. § 4-8 annet ledd annen setning.

Videre kan det treffes midlertidig akuttvedtak om å plassere barn i institusjon hvis det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende som følge av egen atferd, jf. barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum, jf. § 4-24.

Er det truffet vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, skal begjæring om tiltak som nevnt i barnevernloven § 7-11 sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker, men innen to uker hvis det gjelder tiltak etter § 4-24, jf. barnevernloven § 4-6 fjerde ledd. Dersom dette ikke gjøres, vil vedtaket bortfalle. Vedtak som gjelder et barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i et annet land, jf. barnevernloven § 1-2, faller likevel ikke bort dersom barnevernstjenesten innen samme frist har fremmet anmodning til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller har fattet vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge etter lov om Haagkonvensjonen av 1996 § 5, jf. barnevernloven § 4-6 femte ledd.

Barn som står i fare for å bli utsatt for menneskehandel kan plasseres midlertidig i institusjon jf. barnevernloven § 4-29 første ledd. Barneverntjenestens frist for å sende begjæring som nevnt i barnevernloven § 7-11 til fylkesnemnda i denne type saker er to uker, jf. barnevernloven § 4-29 tredje ledd.

Dersom et barn er plassert utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, kan det treffes midlertidig vedtak om flytteforbud etter barnevernloven §§ 4-9, jf. 4-8 første ledd. Det er et vilkår at barnet kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. Dersom det fattes et slikt vedtak, skal barneverntjenesten snarest og senest innen seks uker sende begjæring om tiltak som nevnt i barnevernloven § 7-11 til fylkesnemnda.

Av barnevernloven § 4-6 sjette ledd første punktum fremgår det at etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten gjelder både frivillige hjelpetiltak etter første ledd og midlertidige vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet etter annet ledd. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra fosterforeldrene eller institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barneverntjenesten må snakke med og besøke barnet. I annet punktum fremgår det at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurderinger av nye barneverntiltak.

Det følger av tredje punktum at barneverntjenesten også skal følge med på foreldrenes situasjon. Barneverntjenesten skal samarbeide med foreldrene og vurdere om situasjonen har endret seg etter vedtaket. Kort tid etter at vedtak er truffet skal barneverntjenesten kontakte foreldrene og tilby veiledning og oppfølging. Det er viktig at barneverntjenesten raskt gir informasjon om vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har. Videre må barneverntjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet har det, og samarbeide med foreldrene om gjennomføring av samvær. Barneverntjenesten bør ta initiativ til dialog med foreldrene hva slags veiledning og oppfølging som kan være aktuell og oppleves som nyttig. Dersom foreldrene ønsker det skal barneverntjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernet, kommunale helse- og omsorgstjenester eller NAV.

Barneverntjenesten kan iverksette tiltak for ungdommer som har fylt 18 år (ettervern), jf. barnevernloven § 1-3 annet ledd. På samme måte som for barn under 18 år er det opp til barneverntjenesten å vurdere behovet for tiltak i det enkelte tilfelle. Formålet med ettervern er å ivareta ungdommer som har hatt tiltak fra barneverntjenesten, og som fortsatt trenger bistand og støtte etter nådd myndighetsalder. Barneverntjenesten kan innvilge ettervern frem til fylte 23 år. Barneverntjenesten må utarbeide tiltaksplan i slike saker på samme måte som når hjelpetiltak vedtas etter barnevernloven § 4-4. Det må tas utgangspunkt i planen som er utarbeidet, og det må vurderes om de tiltakene som er iverksatt er hensiktsmessige med tanke på å oppnå de målsettinger som er satt.

Ettervern kan være svært viktig for ungdommens muligheter for en god fremtid, og spørsmålet om ettervern bør tas opp til drøfting med ungdommen i god tid før ungdommen fyller 18 år. Dette for å skape forutsigbarhet og skape nødvendig dialog om temaet så tidlig som mulig. Overgangen mellom ungdom og voksen kan være en sårbar fase og barneverntjenesten plikter å tilrettelegge best mulig ut fra ungdommens forutsetninger og behov.

Det følger av barnevernloven § 1-3 annet ledd at barneverntjenesten har en begrunnelsesplikt ved opphør, avslag eller vedtak om tiltak for ungdom som er fylt 18 år. Ved opphør eller avslag på ettervern må barneverntjenesten begrunne hvorfor det anses som til ungdommens beste at han eller hun ikke skal motta hjelp fra barneverntjenesten. Det samme vil gjelde dersom ungdommen søker om et konkret ettervernstiltak og ikke får dette. Avgjørelsen er et enkeltvedtak som kan påklages av ungdommen til fylkesmannen.

Hvis ungdommen selv ikke ønsker tiltak fra barneverntjenesten etter fylte 18 år, skal ungdommen gjøres oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg. Barneverntjenesten bør forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak. Ungdom som har takket nei til tiltak skal kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak. Selv om ungdommen i mellomtiden har flyttet til en annen kommune, er det fraflyttingskommunen som har dette ansvaret.

Dersom ungdommen etter fylte 18 år har behov for tiltak som hører inn under andre deler av hjelpeapparatet, bør barneverntjenesten ha et særlig ansvar for å bistå ungdommen i kontakten med disse, og for å koordinere tiltakene. Dersom tiltak etter barnevernloven etter fylte 18 år ikke skal opprettholdes, må barnverntjenesten i samråd med ungdommen og i god tid før tiltak etter barnevernloven opphører undersøke om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. Barneverntjenesten må informere de øvrige tjenester om ungdommens behov og eventuelt bistå med å finne frem til aktuelle tiltak.

Tiltak fra Bufetat gjelder for ungdom opp til 20 år. Dersom det vurderes som til ungdommens beste at tiltaket videreføres utover 20 år, har ikke lenger Bufetat det økonomiske ansvaret, og kommunen må dekke utgiftene selv, jf. barnevernloven § 9-4.

Vedtak om omsorgsovertakelse truffet før fylte 18 år retter seg mot foreldrene og bortfaller automatisk når barnet fyller 18 år. Videreføring av fosterhjemstiltak er mulig når det vurderes som til ungdommens beste og det foreligger samtykke.